Kofferten lar du stå – du flytter ut i dag – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten engang å reise seg. – Det som har skjedd er at du forlater meg, musa mi! Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte ektemannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa mi? – Har du sett meg? Jeg kan da umulig være en kanin – jeg er jo nesten to meter høy! – svarte Leva til Svetka da hun foreslo at han skulle være kaninen. – Jaja, da får du være kjempekaninen som tramper ned alt som kommer i veien og hopper avgårde! – var den morsomme kommentaren fra venninnen. – Hvilken størrelse har dere egentlig på kanindrakten? – spurte Levik. – Nei, søren! Ja, det var jo lurt! Kaninen vår er jo ikke så stor! Hvorfor skjønte jeg ikke det med en gang? – sa jenta irritert. Etter litt stillhet foreslo hun: – Du, vet du hva? Du kan være julenisse, så bytter vi – Moroz Vitka kan være kaninen, han er jo mye mindre enn deg! – Passer klærne hans til meg, da? – spurte Leva. – Den der frakken eller hva nå nissene bruker? – Javisst – den er bare litt stor for ham egentlig, han må alltid brette kanten. – Og replikker, da? Jeg aner ikke hva jeg skal si! – Åh, kjære deg, hvilke replikker? Det er bare improvisasjon – du er jo tross alt gullmedaljevinneren her! Jeg hjelper deg! – forsikret venninnen. Svetka, som Leva hadde vært venn med siden skolen, jobbet nå i et eventbyrå. Og nå hadde gutten som vanligvis var kanin, fått akutt lungebetennelse akkurat før nyttår. Så var det plutselig ikke noen kanin i gjengen som skulle dra rundt og glede folk til nyttår. – Hva er det for noe tull? – vil kanskje mange tenke, og det med rette! Kanin? Hvorfor det? Alle vet at det bare skal være nisse og snøprinsesse! Det er gammel tradisjon, hold dere til det – ikke lag styr! Alt er jo funnet opp for lenge siden! Og stjålet… Men den nye sjefen i byrået tilhørte den nye aktive og kreative generasjonen! Og dessuten – den som betaler bestemmer. Kanskje hadde han sine uløste barndomstraumer? Gestalt-er, eller hva det nå kalles. Veldig mulig. Ja, kanskje stakkaren aldri rakk å få være kanin da han var liten og drar med seg det inn i voksenlivet nå… Så ny kost – nye takter. Slik dukket kaninen opp i teamet. Drakten var som vanlig: hvit plysj og lue med ører. For ektheten – en ryggsekk bak, med en diger stoffgulrot hengende ut… – Nå skal vi fornye tradisjonene! – erklærte den ferske sjefen. – Vi må få litt frisk vind inn i hverdagsrutinene! Ved siden av energiske, kreative sjefen, ble Sera­fim Ivanovitsj fra “Karnevalsnatten” nesten bare en uskyldig Cheburashka. Og slik bruste de videre… Kort fortalt – nå var det tre som dro ut for å spre nyttårsglede: nissen Vitka, snøprinsessen Svetka – og kaninen. Men nå var kaninen syk og ingen kunne steppe inn – særlig ikke 30. eller 31. desember! – Ikke mitt problem, – sa sjefen, – men kaninen må være med! Alt minnet om barnesangen: jeg er veldig lei meg i dag – stakkars kanin ble syk. Hjelper ikke med sylfersk gulrot, og så videre i teksten. Leva var i ganske dårlig humør. For nyttårsaften hadde han nyss fått triste nyheter: kona Irka hadde plutselig dratt til sin mor – svigermorens helse var blitt verre, og mannen satt igjen alene. Svigermoren hadde vært mye syk siste tiden – alltid noe nytt. Nå hadde det blusset opp igjen. – Du skjønner vel, kjære, jeg kan ikke la mamma være alene nå! – sa penne Irka og pakka i kofferten – tredje gang på to måneder hun dro til moren. – Skal jeg bli med deg, da? – tilbød Leva. – Kan ikke tenke meg at du vil være alene nyttårsaften! – Hva sier du, elskling! – svarte kona. – Hvorfor skal du få ødelagt feiringen også? Jeg får det nok kjipt som det er! – Men vi lovte hverandre å være sammen i gode og onde dager? – utbrøt Leva. – Det sverget vi jo! – Du kan støtte meg på telefon! Det holder! Du må bare kose deg, gå ut og treff folk! Han kunne sikkert ha bedt seg med til noen – men alle hadde allerede planer. Men stemningen minnet om karakteren til Raikin i Zhvanetskys sketsj: drittlei og råtten stemning. Så ringte Svetka. I deres duo var hun alltid redningen – ja, Svetka Sokolova, akkurat som i sangen, var god på vennskap! De hadde vært venner siden skolen og fortsatt etterpå. Selv om Irka hadde rynket på nesa og påstått at vennskap mellom mann og kvinne ikkefins. Hun forbød til og med Leva å ta med Svetka i sitt eget bryllup! Selv om hun var gift og ville tatt med ektemannen. Leva lot det ligge – han ville ikke ødelegge stemningen for sin kjære. Kloke Svetka ble ikke sur, selvsagt. De holdt fortsatt kontakten, men mer diskret: Leva ringte henne oftest fra jobb. Og så – en ensom nyttårsaften og Svetka med morsomt forslag om å hjelpe til – og de fikk betalt! Selv om Leva hadde en god jobb i et analysefirma, slik at kjære Irka egentlig slapp å jobbe, sa han ja. Ikke for pengenes skyld, men for å få tankene på noe annet. Nissedrakten passet. Vadmelsstøvlene også. Limte på skjegg og barter – klart for action! Han fikset det – ikke så vanskelig, faktisk! Barna leste vers, kaninen hoppet rundt juletreet med gulrota. Så gikk de rundt treet – alt var tipp topp! En siste visitt gjenstod: klokken 22.00 den 31. desember. Så var det hjem! Snille Svetka, som hadde skjønt at Leva måtte tilbringe nyttårsaften alene, inviterte ham til sitt – feiring med mannen og moren som kjente Leva fra skoletiden. Barn hadde 25-årige Svetka ikke. De dro av gårde til siste kunde i godt humør. Vitka slappet til og med av med et glass, noe han aldri kunne før. Kl 21.45 – Leva ringer kona: – Hvordan går det, kjære? – Holder ut, vennen! – Godt nyttår til deg! Sett over til mamma – jeg vil gratulere henne også! – Hun duppet akkurat av – vil ikke forstyrre! Jeg ser TV med hodetelefoner, tenker på deg! – Elsker deg! Jeg ringer ved midnatt! – Og jeg elsker deg! Ta vare på deg, kanin! – svarte kona. Da de åpnet døra til siste oppdrag, ble Leva satt ut: der sto hans egen kone Irka – som for to dager siden hadde reist til Tver, han hadde selv bestilt taxi! Nå snakket de nettopp i telefonen… Han hadde tilbudt å kjøre henne, men Irka hadde sagt bestemt nei: Klarer meg helt fint – ta deg fri! Hun hadde på seg kjole og sko – hvor hadde hun rukket å pakke det med? Hun pakket jo mens han så på! Småfrek – rett og slett! Eller var det ikke Irka? Hadde hun en identisk tvillingsøster? Nei – det var Irka: føflekken over venstre øyenbryn beviste det. Eller hallusinasjon? Med alt som skjer i verden er jo det mulig også – asteroiden nærmer seg jorda, Vanga forutsa dommedag! Men hadde det bare vært ham, så hadde han ikke vært bekymret – nå så jo alle damen. – Kanin! – ropte “hallusinasjonen” inn i gangen. Kanin? Det er jo ham, Leva! Og nettopp det kalte Irka ham på telefon. Leva følte seg helt lammet – trodde ikke det skjedde ham, bare observerte utenfra. – Kommer, musa! – svarte det inne fra gangen, og ut kom kaninen: en skallet, overvektig mann… – Hvor er gutten? Er Vadska hjemme? – spurte snøprinsessen ertende. – Jeg ER Vadim! – lo mannen og klappet seg på store ølmagen. – Jeg fant ut jeg fortjente en fest! Leva så målløs på sceneriet: Var det for dette Irka hadde løyet så grundig? Han skjønte at han grovt ble lurt… Første impuls var å lage skandale på flekken. Men han syntes det var for pinlig foran Svetka. Så Leva, med litt forandret stemme – tenk om Irka kjenner ham igjen? – beordret: Gid meg et dikt, Vadim! Vadim mumlet noe. Irka kjente ham ikke igjen – de var allerede godt påseilet, det var jo nyttår… Men hvordan hadde Irka, alltid så nøye, endt opp med denne feite fyren? Irka sjanglet inntil ham, lo og fniste. Leva skjønte plutselig hvor de gaver fra Tver-mammaen kom fra… – Nå tar vi ringleik! – ropte Vadim, lei av diktet, og så danset de ringleik. – Musa, sett på vår låt! – ba kaninen. Musa satte på – og vilt dans begynte. Vadim, Irka og kanin Vitka – som hadde fått slukt enda mer brennevin – danset. Leva hadde fått samlet seg – filmet alt med mobilen: Irka sitt alibi forsvant som snø i sol… Til slutt kastet husverten alle ut: – Nok – jeg skal legge meg! Gratulerer, det får holde! Følg dem ut, musa mi! Musa ut fulgte… – Rart – vakker jente! Hva ser hun egentlig i det slimet der? – sa Svetka da de dro. – Han er jo ikke mannen hennes! “Jeg er mannen hennes!” ville Leva rope, men svelget det. Leva dro ikke til venninnen for å feire – han skjønte at han ikke klarte å “holde maska”. Han orket ikke snakke om all dritten som veltet over ham. Han løy om at han sikkert hadde blitt syk: feber osv. Og dro hjem. Ved midnatt ringte han ikke Irka. Og heller ikke etterpå – la henne more seg med sin “kanin”… Han feiret nyttår alene. Men tid til å tenke var det jo nok av. Han elsket kona. Men etter det som skjedde, minket følelsene ganske fort. Men tilgi – det kom ikke på tale. Det var hans leilighet. Kona, som ikke fikk noen telefon fra ham mot normalt, ble bekymret! Hvordan kunne det være – han pleide jo å ringe flere ganger om dagen, og nå – ikke ett eneste… Så hun dro hjem tidligere enn annonsert – 2. januar på kvelden istedenfor 4. Hun måtte ta taxi – ingen kom for å møte henne. Selv om hun hadde sendt all informasjon til ektemannen. – Hva har skjedd? – spurte Irka med myndig stemme da hun så Levik ligge på sofaen uten å reise seg. – Det som har skjedd, er at du forlater meg, musa. Så kofferten lar du stå – vi skal skilles, og du flytter ut i dag! – svarte mannen. Irka trodde hun hørte feil. Musa? Men hvordan visste han? Det kalte bare Vadim henne… – Og hvor skal jeg liksom flytte, da? – prøvde hun offensivt. – Vet ikke: enten til din kanin eller til moren din i Tver. Forresten – har hun det bedre nå? – svarte Levik med jevn stemme. – Du har misforstått alt, – begynte Irka stille: han vet alt! Men hvordan? Hvor avslørte hun seg? Moren har ikke svart på mobilen. Og Vadim kunne ikke sladre. Men hvem da? Kan noen ha sett? Men hvem? – Ja, legg frem din versjon! – ba ektemannen interessert. – Var den skallede mannen en lege du kom for å snakke om mammas helse med? Eller kanskje en alkymist som lagde mirakelmedisin? Paracelsus, rett og slett! Eller kanskje en innleid pleier, betalt symbolsk – av meg, selvsagt – for å bytte bleie, gi klyster og nattevakt? Eller, Gud forby! – jeg antyder ingenting – mannen fra begravelsesbyrået, som du, som omsorgsfull datter, ville ordne i god tid? Jaja, Irka, ikke vær sjenert: du skammet deg jo ikke da du hoppet rundt med kaninen? Eller rettere sagt med to: din egen og vår! Nå da, musa mi? Og mannen viste henne filmen… Irka var taus – hva kunne hun si? Ja, hun hadde funnet seg en elsker. Hvorfor? For spenningens skyld. Kjedet seg hjemme! Vadim var ikke fattig og ga fine gaver. Jobbe, for å få dagene til å gå? Haha, aldri! Ikke derfor rosen blomstrer! Men for et grusomt sammentreff – hvem skulle trodd? Hun elsket mannen sin – på sitt vis. Eller var hun bare avhengig? Alt måtte skjules – hun ville jo ikke bite hånden som matet henne… Dermed ble det bare enda verre. Hadde hun bare sagt at hun hadde forelsket seg og gått til sin skallede kanin, kunne Leva forstått og overlevd det. Eller hun kunne innrømmet et enkelt sidesprang: Unnskyld, kjære – jeg mistet hodet! Da kunne han tilgitt – så storhjertet var han, hennes Levik. Eller er han det? Men her – utroskap pluss haugevis med løgner om mamma. Og så grundige og gjennomtenkte løgner! Det kunne nesten regnes som en forbrytelse med overlegg. Eller hva? Det var ihvertfall en skjerpende faktor. Irka gråt, ba om nåde, sverget og bønnfalt. Men Levik var ubøyelig: sagt er sagt! Døde nisser er kompromissløse, det hadde Leva rett i… De ble skilt. Leva var trygg på sin rett. Han angret bare én ting: at han ikke lagde et oppgjør allerede den nyttårsnatten… For spenningen skyld, liksom! Derfor – overdrevet høflighet og anstendighet trengs ikke alltid. Men skitt la gå: det endte likevel ikke så verst, eller hva?