Stygge Gerd
Herregud, kan det der virkelig kalles en mann?! En misforståelse, jo! Ser ikke Gerd selv hvem hun har bestemt seg for å gifte seg med?! Liten, ynkelig, og stygg som juling!
Nå overdriver du vel litt, da! Han er ikke så høy, det er sant. Men ellers utseendet teller vel ikke alt? Gerd er jo heller ikke vakker, for å si det sånn.
Sier ikke imot. Men tenk på hvordan barna deres blir?! Skrekk og gru!
Utenfor blokka satt småbarnsmødrene og sladret kjapt mens de pepret barnevognene med små klapp og beundrende blikk, stolte av sine sovende nurk. Hvem kunne vel sammenligne sine marmorfjes med eventuelle Gerd-unger som ennå ikke fantes?
Gerd selv, nettopp ferdig med å losse ukeshandelen ut av bilen til moren, nikket blidt til naboene og satte i gang:
Didrik, kjære, er det for tungt? La meg ta en pose i hvert fall! Hun prøvde å plukke en av de overlessede posene ut av hendene på Didrik, men fikk det selvfølgelig ikke til.
Gerdungen, du kan heller holde døra åpen for meg! Tung bæring, det er ikke damearbeid. Skal ikke slite deg ut!
Naboene på benken utvekslet blikk.
For en skrue! Ikke damearbeid, sier han! Jaja, de er jo høflige alle sammen før bryllupet. Men la Gerd gifte seg først, så skal du se hvem som får rett!
Gerd og Didrik forsvant inn i oppgangen, og damene fortsatte ivrig å måle opp parets høyde, vekt, profil, verdien på Didriks bil og Gerds merkelige gange. Hva annet er det å gjøre? Skadefryd er jo en norsk folkesport.
Men Gerd hadde ikke tid til kjerringprat. Hun hadde hastverk moren hadde hun ikke sett på to uker på grunn av jobb og evig oppussing i den nye leiligheten med Didrik. Mamma hadde beordret henne å ta vare på seg selv og ikke rote til fredagsroen med besøk. Kjøleskapet fullt, mobilen på lyd, og bare noen uker igjen til bryllupet hvordan skulle man rekke alt?
Likevel fikk Gerd det ikke til å la være. Hun hadde aldri vært så lenge borte fra moren før. Angst var ikke hennes sterkeste kort.
Gerd ble født da mamma Berit var trettifem. På nesa til den lille, skrøpelige og heller ufikse Berit, som jobbet som butikkdame i den lille matbutikken, hadde familie og venner avskrevet henne for lengst. Urban evig-jomfru, spør du dem. Særlig barn, liksom?
Men så overrasket Berit alle. Hun dro på ferie til Hvaler og kom hjem med en smellvakker kjæreste ingen hadde sett maken til. Høy, breiskuldret, blå øyne Berit så ut som en grå liten mus ved siden av en enorm, brunstripet katt. Ikke akkurat et perfekt par.
Men da Berit møtte Aleksander, var det hun som begynte å gå med de dyreste jakkene i gata.
Aleksander var en smart og arbeidsom kar. Han visste hvordan man fikk og sparte penger, men på kona si som han elsket til himmels og tilbake sparte han aldri. Berit blomstret, fikk ny sveis og kvittet seg med hele rekken av venninner.
Ekte venninner hadde hun aldri. Det klaffet liksom ikke. Berit ville gjerne ha noen nærmere, men de andre holdt seg unna henne. For stygg, for trist ingen dansepartner, ingen kaffeprat, ingenting. Hvorfor trekke ned stemningen?
Derfor var det heller ikke vanskelig å vinke farvel til de venninnene som kom sladrende for å tigge om at hun skulle holde av en pakke kaffe eller en Hermetikkskinke når det var mangelvarer i butikken. Ingen savn.
Berit fryktet sladder. Sladder er jo verre enn rottegift, alle vet det. Ingen vet når det smeller, men skadene kommer alltid. Hun visste at mange mente Aleksander var «for god» for henne, og at noen kom til å prøve å vippe ham bort med drittprat. Derfor gjorde hun hjemmet sitt til et lite fort stengt og trygt, kun åpent for familien. Hun ville ikke risikere å miste lykken.
Hun bekymret seg faktisk uten grunn. For Aleksander ville ikke engang vite av andre enn Berit. Han skjønte tidlig at ordtaket «Skjønnhet varer ikke evig» ikke var tomt prat. Livet hadde lært ham mer enn de fleste.
Aleksander mistet foreldrene sine tidlig. Han var ikke fylt tre da de døde. Faren, litt for glad i akevitten, klarte ikke svinge bilen hjem etter bestevennens bryllup. Aleksander ble igjen hos en farmor som aldri kom seg over tapet av sin eneste sønn. Først drakk hun litt, så drakk hun mye, og da Aleksander var åtte, kunne han allerede koke havregrøt og stryke skjorter slik at ingen lærere skulle begynne å stille spørsmål. Flott utseende var mest til bry for ham synlig blant barn, og voksne stirret gjerne litt for lenge.
Den lille gutten vokste seg sta og sint. Hva ellers, når ingen ga ham omsorg? Farmor brydde seg mer om rødvinsglasset enn barnebarnet, og alle andre bare sukket over utseendet aldri et spørsmål om hvordan han egentlig hadde det.
Ingen andre enn Wenche i bakervognen på hjørnet, hvor han kjøpte brød hver dag. En kvinne som selv alene oppdro to barn, vokst opp på barnehjem, men uten å mangle omsorg og varme under taket selv om pengene var små, kunne hun alltid stille med ferskt brød, stekte poteter og te med honning fra naboens bikuber.
Tusen takk! Hvor mye skylder jeg?
Slapp av, dette er fra hjertet! Du smiler til folk hver dag, skal ikke jeg kunne gjøre det samme tilbake? Ikke vær vanskelig nå!
Hver dag fikk Aleksander en skolebolle av Wenche, i tillegg til det vanlige brødet.
Spis den på skolen! sa hun bestemt, strøk han lett over de lyse krøllene.
Denne lille, ufortjente varmen hjalp ham hele dagen, det mildnet verden litt. Først prøvde Aleksander å si nei til bollen, men han så det såret snille tante Wenche, så han sa bare pent takk i stedet og tilbød seg å hjelpe til i bakervognen etter skolen. Lite etter litt begynte han nesten å tenke på Wenche som mor.
Da bestemor døde av et trøtt hjerte da Aleksander var femten, tok Wenche ham inn. Ikke noe styr, bare en selvfølge.
Du har vært sønnen min lenge, nå gjør vi det bare formelt.
Så fikk Aleksander endelig familie mor og brødre. All gammel bitterhet forsvant. Nå var det noen der som kunne jage vekk mørke tanker.
Han fullførte fagskolen, pusset opp leiligheten fra farmor, men privatlivet hans var en evig runddans. Jenter ble kjent med ham, men dumpet ham igjen. Den han virkelig falt for, gadd ikke engang late som:
Nei, Aleksander, jeg vil ikke ha noe alvorlig med deg. Du er for kjekk. Du forsvinner. Dumper meg, kanskje med barn og det hele. Jenter faller for deg! Du har for mye å velge i!
Bitterheten kom snikende igjen, men han visste hvor han skulle gå med tunge tanker.
Gutten min, da er hun ikke din. Din venter sikkert på deg et sted. Du må ikke miste troen! Uten tro, skjer ingenting i denne verden! Bare vent. Alt ordner seg.
Wenche visste alltid hvordan hun skulle trøste. Aleksander roet seg og bestemte seg for at vente, det kunne han.
Så gikk årene, og den rette kom aldri. Aleksander ble grå og lei. Da grep Wenche inn igjen. Hun fikk ham for første gang i livet til syden til Skagerak.
Å, Alex! Du må se havet! Det er…
Hvordan er det, mamma?
Digert! Kjærlig, vilt og skiftende! Du skjønner det selv, bare reis! Det er lykke.
På den turen falt Aleksander for Berit, som sto alene ute og glante ut over det opprørte havet. Ingen la merke til henne, men Aleksander mistet munn og mæle av hvor lik hun var Wenche. Da han ble kjent med henne, forstod han at dette var gavens gave så god, så varm, full av udrømt kjærlighet. Endelig, skjønte han. Dette hadde han ventet på!
Han tok sjansen, og slapp henne aldri.
Aleksander og Berit elsket datteren Gerd høyere enn de torde å si høyt.
Vi må passe oss, Aleksander. Hva om vi skjemmer henne bort?
Det skal vi sørge for at vi ikke gjør! Hun er jo så flink!
Da måtte Gerd bare gjøre sitt beste til glede for begge foreldrene, og Wenche som sa:
Akkurat som moren sin god tvers igjennom! Pass på dine jenter, Aleksander! Lykke er å ha så mye kjærlighet i huset!
Han hadde alltid et strålende forhold til fosterfamilien sin, og derfor var det først dem han sa ifra til da han kjente noe var galt; ikke kona eller mor.
Du gjorde rett, Alex! Dette fikser vi sammen! sa brødrene, praktiske som de var.
De fant raskt en lege, og da diagnosen ble tøff, var ingen der som tillot ham å synke inn i mørket.
Det har du ikke lov til! Du har datter å være der for. Vi hjelper deg, og doktorene kan mer enn de kunne før!
Ti år varte kampen. Aleksander hang i, overrasket både seg selv og legene.
Vi aner ikke hvor du får styrken fra! sa stemmen bak legefrakken.
Han nikket, svimmel, men visste at styrken lå hos Berit og Gerd som fløy inn etter skolen med matpakke.
Jeg orker ikke spise, vesla!
Jo, papparn min! Suppa er nesten uspiselig, mamma grein mens hun kokte. Men jeg sa hun ikke skulle gråte! Snart blir du frisk og hjem igjen. Jeg sa det var sant, gjorde jeg ikke?
Du hadde rett, jenta mi…
Hver gang kom Aleksander hjem, tross stadig dårligere spådommer fra legene. Han ble ventet på hjemme! Hvordan kunne han ikke kjempe?
Han døde stille. Hjemme, på Berits skulder. Hun satt der til sola stod opp, holdt rundt ham, og tenkte over livet deres.
Å, Aleksander… Jeg har ingenting å klage over. Så mye sammen! Jeg var så lykkelig med deg. Takk, kjære…
Da Gerd kom trippende inn ved frokosttider, kvitret hun et engstelig lite utrop som en fanget fugl.
Stille, lille venn! Nå har ikke pappa vondt mer… Han har det bra, skjønner du? Ikke gråt… Berit brydde seg ikke om tårene lenger. Jeg er her, alltid.
De ble ikke alene. Aleksanders brødre hjalp til, Wenche kom ofte, og familien samlet seg for å sørge sammen. Det blir for tungt å bære alenetårer.
Tiden gikk. Gerd vokste, og for hvert år ble det mindre fristende å se seg i speilet. Hun visste at hun var stygg, og verken gulrøtter eller annet hjalp. Hun kunne jo ikke krympe nesa eller få større øyne!
Hun ble ertet på skolen, og Berit trøstet:
Vi får se, jenta mi, hvem som er lykkeligst til slutt! Bare vent!
Gerd fullførte skolen, kom inn på universitetet men der var det heller ingen som satte pris på hennes stille, gode vesen. Guttene flokket seg rundt de pene og tøffe, mens notatene lot de Gerd ta seg av. Hun var jo mønstereleven, mest fordi hun konsentrerte seg og skjønte at sjansene var små i en klasse der jentene var mange og guttene få.
Hva gjør vi nå, mamma? stønnet Berit da hun oppdaget at Gerd hadde blitt ekspert på alt annet enn romantikk.
Det er enkelt! Vi sender henne til sjøen funket det én gang, går sikkert fint igjen nå! Hva sier du?
God plan, men Gerd drar aldri alene. Da trasser hun.
Da drar vi alle sammen! Hele storfamilien, gutter og jenter, unger og tanter! Da klarer hun ikke annet enn å løpe fra oss! Husker du forrige gang hun stakk til byen fra hytta hos meg? fniste Wenche. Våre rakkerunger driver hvem som helst til vanvidd! Hun må bare finne friheten selv!
Da pakker vi, sa Berit bestemt.
Men skjebnen hadde andre planer.
Gerd ble med til sjøen, men nektet å gå noe sted alene. De kunne mase så mye de ville nei, hun skulle være hos familien.
Hva kunne de gjøre? Bare akseptere.
Men skjebnen elsker også en god latter. Rett etter ferien, på vei hjem fra jobb, satte Gerd bilen på plass og ble umiddelbart truffet av et norsk kvalitetsregnskyll. Hun måtte si adjø til de splitter nye lakkskoene, kastet dem og la på sprang barbeint gjennom vannpyttene hjem til mamma, hun visste ble engstelig. I det hun nesten var hjemme, svingte en bil innom en vanndam og dusjet Gerd i sølevann.
Ja, ja! sa Gerd og kunne først ikke annet.
Så begynte hun å le, så hun hikstet, og sjåføren som stoppet for å beklage, ble stående og måpe og ble straks betatt.
Skjebnen kryssa nok av ett punkt til på lista og tuslet videre, ganske trygg på at Gerd og Didrik kom til å klare seg utmerket.
Og det gjorde de.
Flere år senere, da de samme damene satt på benken og holdt øye med vilter ungdom, begynte praten igjen idet Didriks bil trillet opp foran blokka:
Nei, men så du den pelsen på den kjerringa?! Jeg får ikke engang en ullgenser av min mann, men hun får hva som helst!
Nå begynner du igjen.
Hun kler ikke det der dyre fibergreiene, altså.
Surmaga! Se på deg selv du får vondt i tunga av å baksnakke. Hvorfor lar du ikke Gerd og lykken hennes være?! Mannen hennes er kanskje ingen adonis, men snill er han! Skjemmer bort både henne og ungene. Du er bare misunnelig!
Ja, det er jeg! Hvorfor er livet sånn? Noen får alt mulig uten grunn, andre ingenting! Se på dem ikke til å se på, men barna deres er jo til å spise opp! Hvordan?!
Genetikk, min venn. Gerds far var den rene modellen. Det ligger i arvestoffet!
Jasså! Men hvorfor er Gerd så god da? Hun bare smiler, takker pent uansett, aldri et surt ord! Burde hun ikke hate hele verden fordi hun er blottet for skjønnhet?
Bør, men må ikke. Hadde du skåret ned på sjalusien, kunne du blitt litt vakker selv!
Æsj da! Jeg spør om Ola, og du svarer bare tull! Hvordan får man mannen til å bære deg på gullstol hjemme? Vet hun en hemmelighet?!
Spør, da vel! Kanskje hun deler den.
Nei takk! Skal ikke ha livsvisdom av sånne som henne.
Javel! Da får du heller fortsette å bruke tennene på misunnelsens beinet.
Men Gerd brydde seg ikke med tantene. Hvem har tid til sånt? Det er jo unger å passe, matpakker å smøre, Berit begynner å bli skranten, Wenche maser om å flytte nærmere, onkler inviterer til dugnad, Didrik har bygd opp halve huset selv.
Sander, Marie, kom inn nå! Bestemor har nettopp tatt kake ut av ovnen! Ikke la henne vente!
Så er det kveld igjen, med tid til te, gitarspill og bestemorfortellinger til barnebarna.
Og livet det fortsetter ©Da huset endelig ble stille, stod Gerd i døråpningen med oppvaskvottene i hendene. Hun lyttet til stillheten, kjente lukten av sukker og kakao blandet med regn fra de våte støvlene i gangen. Gjennom vinduet så hun den blå timen dempe alle skarpe kanter, og det var som om verden selv prøvde å hviske bort alt ondt fra dagen.
Hun satte seg ved kjøkkenbordet, så over familiens viderverdigheter latteren i stua, de slitte bøkene etter Aleksander, mammas kaffekopp stående halvfull som alltid. På kjøleskapet hang barnehender med maling, juletrekort fra Wenche, og et lappeteppe av tegninger og små beskjeder. Alt hun hadde ønsket seg og mer var her.
Didrik tok hennes hånd. Jeg skal ta siste oppvasken, du! sa han lavt. Hun lente seg mot ham og lot ham kysse henne på håret.
Gjennom veggen lo barna, stemmer som dro et ekko av gamle navn Aleksander, Wenche, Berit videre i huset. Alt gammelt var blitt nytt, alt stygt var blitt til noe kjært.
Utenfor blokka satt fremdeles damene med sine kopper og nyervervet grått hår. Sladret, smilte skrått, og fulgte med. Men inne hos Gerd, bak gardiner, var ikke misunnelsen annet enn en svak uro som snart forsvant.
Gerd la hånden på mors gamle stol, kjente treverket glatte ut frynser i tankene. Så sa hun høyt til ingen og alle, til mørket, til fortiden:
Jeg har fått alt jeg aldri turte drømme om. Jeg er heldig. Virkelig heldig.
Så begynte hun å synge. Bare lavt, for seg selv, med stemmen til de modigste og vakreste hun hadde kjent. Og sangen fløt ut av huset, føk gjennom springvannet og natteluften, og landet i hjertene på alle som visste at selv det styggeste i verden kan bli til noe vakkert til slutt hvis det bare får en liten bit kjærlighet.
