Solveig hater alle. Spesielt sin mor. Hun vet med sikkerhet at når hun blir voksen og forlater barnehjemmet, vil hun finne henne.
Nei, hun har ingen planer om å løpe mot moren og rope:
Hei, mamma!
Hun vil heller observere litt og så ta hevn. Alle årene hun har tilbrakt i barnehjemmet, mens hun gråter, lever moren i eget velbehag.
Hun tviler aldri på at moren lever akkurat så.
Solveig har alltid bodd i barnehjemmet. Så lenge hun husker seg selv, har hun vært der.
Flere ganger har hun blitt flyttet fordi hun stadig slåss. Det er likegyldig for henne om motparten er gutt eller jente.
Hun har blitt straffet, låst inn i isolasjon, fratatt søtsaker, men hun har fortsatt hat mot ansatte, barn og hele verden.
Når hun er 14, slutter hun å slåss. Ikke fordi hun plutselig har blitt glad, men fordi alle allerede er redde for henne.
Kedsomheten tar over. Hun går til et avsidesliggende hjørne av barnehjemmet og setter seg. Hun drømmer om dagen hun skal finne moren og ta hevn.
En dag hører hun en merkelig melodi. Solveig lytter nøye. Den ligner på ingenting hun har hørt før.
Hun elsker musikk og blir alltid stille når hun møter noe vakkert. Denne melodien er vakker, litt trist, nesten enklig, men hun kan ikke plassere den.
Hun reiser seg, går mot en krattskog av einer og skyver forsiktig fra hverandre. «Hva i all verden?», tenker hun. Det er den nye vaktholderen, en som hun allerede har ertet.
Hva spiller han på? Solveig ser ikke tydelig, og mens hun strekker seg, faller hun rett i krattene.
Mannen stopper å spille og vender blikket mot henne. Solveig reiser seg, rister av seg raseri og vil gå. Men han spør plutselig:
Vil du lære?
Piken blir forbløffet. «Meg? Jeg kan likevel spille sånn? Klarer jeg det?»
Hun tar et skritt mot ham. Vaktholderen ser ut som han er i femtiårene. Det er merkelig at han fortsatt jobber som vaktmann i så høy alder.
Solveig kommer hver dag. Først viser han henne hvordan hun kan blåse i en fløyte. Det mest fascinerende er at han selv lager fløytene, små, rare og likevel elegante.
Når de første ekte tonene begynner å flyte fra Solveigs lepper, kan hun ikke holde igjen; hun klemmer ham. Det er første gang de taler ordentlig sammen.
Han heter Knut Pettersen og bor i et lite hus på barnehjemmets område.
Hvorfor har du ingen familie, ingen hjem?
Jeg hadde alt, Solveig. Et hjem, en familie For ti år siden mistet jeg min kjære Katrine. Jeg trodde jeg aldri ville klare meg uten sønnen min
Senere giftet han seg, men kona var grådig. Det viktigste var at hun likte min Sindre.
Fem år senere krasjet Sindre i en bil. Leiligheten min, en fin treroms leilighet i sentrum, ble allerede overført til ham.
Den gamle svigerdatteren pakket kofferter og dro til alle fire verdenshjørner.
Hvorfor kjempet du ikke?
Til hva, Solveig? Jeg har ingen igjen her. Alle mine kjære er borte. Jeg må bare leve til min egen tid kommer. Jeg trenger ingenting mer.
Solveig tror nå hun hater Knuts svigerdatter enda mer enn sin egen mor.
Hun tenker først på hevn mot svigerdatteren, så mot moren.
Når Knut får vite at denne piken, som ligner en ulv, bærer på så dyp hat, blir han skremt. Hvordan kan hun, så fattig, håndtere dette hatet?
De snakker ofte. Knut merker at Solveig mykner. Hun slutter å slåss, blir mer øm.
Hun mister lysten til å bevise seg med knyttneve.
En dag spør han:
Solveig, du skal dra om ett år. Har du tenkt på hva du vil bli?
Piken ser forvirret på ham.
Nei Jeg har bare tenkt på hevn mot moren.
La oss anta at du får hevn. Først må du finne henne. Pengene er uklare, men vi hopper over det. Hva så?
Hun blir stille, går. En uke later kommer hun tilbake:
Jeg vil bygge.
Hele året bruker de på forberedelser til byggingen. Solveig vet at en byggeskole er lang; kanskje senere, i fremtiden
Den dagen hun skal dra, sitter de lenge på benken.
Kvelden før drar hun til en annen by for studier og midlertidig bolig. Hun gråter for første gang på mange år.
Knut Pettersen, jeg kommer tilbake. Jeg må bare fullføre.
Skal vi gjøre en avtale? Jeg holder meg her, men du må fullføre utdannelsen, stå på egenhånd, og så kan vi treffes igjen.
Hvem er du da, gammel mann?
Han gir henne en fløyte som avskjedsgave.
Nesten femten år har gått. Solveig gifter seg sent, men klarer aldri å finne noen som virkelig forstår henne.
I 30årene får hun en datter, og nesten umiddelbart skilles hun. All deres glede ligger i lille Katrine.
Nå har hun råd til mye. Når hun endelig tjener nok, sender hun en leteforespørsel etter moren.
Alt avdekkes raskere enn hun hadde forventet. Moren, en fattig alenemor som ønsket å bli mor for seg selv, får diagnosen kreft to måneder før fødselen.
Legene sier at kroppen er for svak, gir henne ett år. I en desperat beslutning gir hun fra seg datteren på fødeavdelingen.
Ingen leger fordømmer henne. Solveig finner morens grav, og der står en stor statue med en engel.
Hun husker ofte Knut, men når hun vender tilbake til byen etter mange år, er han borte.
Barnehjemmets leder er ny, og nesten alt personalet er byttet ut.
Når hun har en fri stund, går hun i parken med datteren. Katrine ler, hun vil redde hele verden.
Frem til seks år er hun en meget smart jente som på uforklarlig vis overtaler moren til å bruke alle penger før parken.
Enten hun vil kjøpe godteri til alle barna, mate alle endene med brød, eller på en varm dag gi ti porsjoner iskrem. I dag ber hun om…
Mamma, kan du kjøpe pølse, brød og drikke?
Solveig ser på henne.
Jeg er redd for å spørre hvem som er det igjen.
Mamma, kanskje du bør la det være? Hvorfor bli stresset?
Katrine, vi drar ingen steder nå.
Mamma, der er en gammel mann, han har ingen bolig.
Hvem?!
Solveig tror hun vil besvime. Katrine smiler, som om hun sier: «Jeg advarte deg.»
Mamma, slapp av. Det er bare en gammel mann uten familie.
Han ber ikke som andre, fordi han er sjenert. Han kjenner så mange sanger og dikt at ingen andre vet dem. Er du redd for pølsene?
Hun, nå voksen, er ikke den siste i et stort byggefirma, men hun finner ingen svar.
Stille kjøper hun alt Katrine ber om, og de går mot parken.
Katrine setter seg på benken.
Mamma, vent her, jeg går til dammen. Ser du, der sitter en gammel mann, det er han.
Solveig ser den dårlig kledde gamle mannen. Barn leker rundt ham, og hun roer seg litt.
Det viktigste er at datteren er i sikte.
Om kvelden legger hun seg med en bok på sofaen. Katrine er på rommet sitt. Plutselig hører Solveig den kjente melodien igjen.
Stilhet. Nei, den samme melodien som først. Solveig løper inn på rommet til datteren, skremt.
Mamma, våknet jeg deg?
Katrine! Hva var det?
Den gamle mannen lærer meg å spille på fløyte. Jeg får det til, men overgangen fra starten fungerer ikke.
Katrine sukker bittert. Fløyten ligger i hånden hennes. Solveig ser på den med tårer i øynene.
Kom, jeg viser deg. Jeg fikk den også ikke med en gang
Solveig spiller hele melodien og gråter. Minnene strømmer inn så kraftig at hun ikke kan holde dem tilbake. Katrine blir skremt.
Mamma, hvorfor er du så lei deg? Gjør musikken deg så trist? Skal jeg slutte å spille hjemme?
Solveig rister på hodet. Hun går ut og kommer tilbake ett minutt senere med den samme, men litt mørkere, fløyten.
Katrine, vet du hvor den gamle mannen bor?
Mamma, ved dammen, i bokser bak krattene.
Kom, da.
De finner ham umiddelbart. Katrine roper:
Bestefar!
Han hopper frem fra krattene.
Hva er feil, lille venn, hvorfor er du ikke hjemme?
Knut Pettersen, god dag.
Han skjelver, som etter et slag. Langsomt snur han seg, stirrer lenge på ansiktet hennes.
Solveig, dette kan ikke være.
Hun klemmer ham hardt.
Alt kan være. Slutt med å mate mygg, la oss gå hjem.
Hvor?
Hjem, Knut Pettersen. Uten deg hadde jeg ingenting, så mitt hjem er alltid ditt.
Hele veien hjem tørker Knut tårer. De har hindret ham i å falle, og uten Solveig hadde han trolig falt lenge før.
Nå er han trygg i sjelen han vil ikke gå alene inn i mørket, ingen trenger ham lenger.
