Fri lykke
Mats, vent litt! Kan du ikke stoppe
Mats setter ned farten, snur seg mot stemmen.
Bak ham, på stien som går opp til det røde trehuset med to etasjer, kommer Mari raskt gående. Mari er seksten, har lange støvletter, kort rutete skjørt, en hvit, kort kåpe og et ullskjerf bundet over håret. Under det stikk ut krøllete, mørkebrune hårlokker en perfekt farge til de grågrønne øynene, alltid litt blanke. Det er akkurat som hun er på nippet til å begynne å gråte, og det gjør noe med folk hun ser så sårbar og forsiktig ut at man bare vil beskytte henne.
Jenta sklir nesten, gynger litt med kroppen, men lar seg ikke stoppe.
Mari, løp nå ikke! Det er glatt, roper Mats strengt. Ikke løp. Selv om Det passer deg, egentlig. Kinnene lyser! Du ser så fin ut. Slik har du ikke vært på lenge. Du begynner å komme deg!
Mari smiler svakt, stopper helt inn til ham, Mats rekker ut hånden sin, hun griper den, blunker til ham.
Hva ville du? spør Mats, ser seg fort omkring, bøyer seg ned og gir henne et kjapt kyss på kinnet. Mamma sa vi ikke fikk være kjærester, truer med å gi meg juling, sukker han teatralsk.
Mari ser trist ned, knuger remmen til skolesekken. Men så gløder hun opp igjen.
De lyver, både mamma og pappa! De gjør deg ingenting! Kan du bli med på kino i kveld? hvisker hun. Jeg har allerede kjøpt billetter. Se!
Hun drar av seg votten, åpner hånden. To papirbilletter ligger i hånden.
Mats tar hånden hennes i sin store neve, kjenner at den er varm, stryker forsiktig over de tynne, lange fingrene.
Kino? Eh Vet ikke. Jeg har egentlig planer, rynker han brynene. Mari sliter hånden løs og tar på seg votten igjen. Men, siden du spør, så får jeg bli med, nikker han og spør surt:
Hva går? Ikke en av de klissete kjærlighetsfilmene, vel?
Nei! En krigsfilm. Jørgen så den, han sier det er kjempebra! rister Mari fort på hodet. Men jeg tør ikke gå alene, og venninnene mine vil ikke bli med.
Jørgen, ja! Han kan finne på hva som helst. Men kanskje du burde gå sammen med han, da han sier sikkert ja, Mats retter seg opp og ser stolt ut. Siden du hører på han, så
Jørgen Solberg er klassekamerat med Mari, smart og kunnskapstørst. Han spiller ikke fotball, gjør aldri dumme ting, men lærer, deltar, får til alt og springer etter Mari. Mats blir irritert, men Jørgen kan ikke bli en ekte rival han er for pysete, for snill. Mari liker livlige, spennende gutter, som Mats.
Men nå får ikke Mats lenger komme til Mari. Moren, Karen, slipper Jørgen inn med åpne armer, smiler og er alltid hyggelig
Jeg bryr meg ikke om han! Mari blir opprørt. Jeg vil at DU skal bli med! Vil du ikke?
Hun rødmer, kniper øynene sammen.
Mats blir glad, nikker.
Ok, greit. Vi går. Hun er redd sier han. Men hva med meg da? Skal dere gi meg hjertebank, eller? Jeg kommer til å ule hele natta, bestemor blir vettskremt!
Han blunker humoristisk til Mari, hun ler og vifter ham vekk:
Slutt da, du er aldri redd for noe! Bra, da sees vi ved kinoen kvart på sju. Nå må jeg hjem. Mamma har bestemt vi skal skjære kål, hele kjøkkenet er fullt av baljer. Må gå.
Mari snur seg forsiktig, tripper hjemover.
Hun bor to hus fra Mats, vokste opp med ham, jaget spurver, klatret i hekken for å plukke bær hun egentlig ikke fikk lov til. De spyttet bærsteiner mot hverandre hvem får de lengst? Gikk på samme skole, Mats var to år eldre.
Jentene misunte henne Mats kjekk, solid, nesten som om han bar henne på gullstol. Mari forsto aldri hvorfor, Mats var jo alltid der i livet hennes selvsagt la han merke til henne, hva skulle han ellers?
En vinter da de sto på ski, ble Mari plutselig svimmel, så svarte prikker for øynene. Hun falt, brakk beinet, og var livredd av smerte hun hadde alltid vært redd for slikt. Mats var der umiddelbart. Han bar henne hjem selv om hun grep tak i skulderen så neglene satt igjen merker. Men han klaget ikke.
Legene sa at beinet var småtteri, men hjertet til Mari var sykt. Hun måtte holde sengen i måneder. Snøen smeltet før hun kom seg ut igjen.
Beinet grodde sent, det klødde under gipsen, hun var sur, kranglet med moren for alt. Men alt ble annerledes når Mats kom. Han fant alltid på noe la ut et verdenskart på sengen, lot små biler kjøre mellom Sahara og Finnmark, eller fant frem byggesettet. Han fikk henne til å glemme alt vondt.
Når du blir kvitt gipsen, sa Mats, skal vi reise et sted, bare du og jeg. Hvor vil du?
Bare ut i gården, jeg får jo ikke lov. Mamma sier jeg må holde meg rolig, ellers skjer det noe med hjertet. Jeg har sikkert glemt hvordan man går
Tullprat! fnyste Mats. Du må bare trene. Bestefar, Mads, ute på Nesodden, kom hjem fra krigen nesten krypling han hinket og vugget som en pingvin. Men så kom det en professor, satte ham i trening, og nå husker han ikke engang han vugget. Vitenskapen, Mari, står ikke stille! For deg fins det alltids håp. Men ikke vær trist og rør på deg, snegle! Kom igjen!
Med et glimt av erting tok han dukkene hennes, fikk henne til å rykke opp, subbende på krykkene, og småkrangle leende.
Mari, du sitter her og syter som bestemor på butikken. Løft blikket, Mari! Vi skal jo danse igjen
Mari! Legg deg straks! Mats, hva tenker du på?! Stormet mamma Karen inn, ristet oppgitt på hodet. Hun må ta det med ro! Mats, gå hjem!
Jada, tante Karen! viftet Mats, forsvant ut. Men dere må la jenta være ung! Hun er ikke lagd for å ligge som en tørrfisk!
Mats bodde alene med bestemor Solveig. Foreldrene hadde han bare vage minner om bestemoren fortalte bare rot, ville ikke ut med sannheten om at moren hadde reist fra ham, faren ble aldri nevnt.
Mari ble innkalt til undersøkelser jevnlig. Moren ba pent til legene satte frem hjemmelaget syltetøy og brød. Men mirakelet uteble. Hjertesykdommen kunne ikke kureres. «Fullstendig ro. Ingen påkjenninger.» sa legene.
Jørgen sier også det samme, han er så flink, har fått Mari til å lese masse, følge rutinene, forklarte moren til legen.
Mamma! rødmet Mari. Hun skammet seg over alt moren pratet.
Så fornuftig ung mann. Slikt blir det gode ektemenn av! smilte legen lurt.
Sånn lever Mari nå. Hver bevegelse overvåkes ikke bli forkjølet, ikke anstrenge seg, ikke løpe, ikke leke.
På kino er det tett og røykfullt. Mari klemmer Mats hånd, gråter stille, skjuler ansiktet mot skulderen hans.
Mari, ikke gråt! Alt blir bra, jeg lover! hvisker han og stryker henne over håret.
Men de blir hysjet på fra alle kanter.
Mats, jeg føler meg ikke så bra, kan vi gå ut? hvisker hun.
Selvfølgelig! Kom!
To svarte silhuetter reiser seg, trasker mot utgangen. Lysstrålen fra foajéen skjærer inn, døren lukkes mørket kommer tilbake.
De står der, blunker mot det sterke lyset.
Sett deg. Jeg henter vann! Mekter Mats.
Billettdama rister misbilligende på hodet.
Så ung Er dere gift, eller? Det går visst helt utfor med ungdommen
Hun tror Mari er gravid, sikkert derfor hun svimer av.
Nei, men det blir vi snart! smetter Mats inn og smiler til Mari.
Hva? hvisker Mari, hjertet hamrer, hun blir svimmel igjen. Du tuller?
Hun griper ham i armen, snur ham mot seg.
Jeg tuller ikke om sånt, svarer Mats alvorlig. Jeg ville si det senere, men nå fikk jeg sjansen Mari, jeg drar i militæret. Når jeg kommer hjem, skal vi gifte oss. Jeg lovte deg at du skulle få se hele verden, ikke sant? Han ser vekk. Kanskje ikke alt på én gang, men pingvinene skal du få se! Minns du det?
Hun nikker.
Ja, jeg holder det. Det hjelper ikke hva andre sier! Man kan få til det meste hvis man vil nok. Jeg vil at du skal bli frisk. Vi finner deg de beste legene. Da kan du få barn med meg, til og med! sier han ivrig. Det er så lyst i foajéen, og billettdama stirrer han vil ikke kysse Mari foran henne.
Drikk opp, så går vi ut! sier han og drar henne med, men hun lirker seg forsiktig løs.
Kan jeg ikke få barn? spør hun lavt, ser han inn i øynene.
Mats blir satt ut. Moren hennes har bedt ham aldri si noe, men han har røpet seg
Det får vi ta da. Må bare være forsiktig. Kom, vi går en tur!
Mari nikker stille, lar Mats hjelpe med kåpen, trekker inn den kjølige luften, snur seg vekk, biter seg i leppen. Hun føler seg som et halvt menneske, en halvkvinne. Hvordan skal hun kunne ha familie? Hva skal hun gjøre nå?
Men så finner Mats på noe igjen han tar henne med hjem til Kjetil, som lar henne sitte på motorsykkel. Mari får hjelm, setter seg foran Mats, og får streng beskjed om å ikke kjøre for fort.
Sykkelen brummer rolig, Mari kjenner guttens hender forsiktig rundt midjen. Alt det vonde forsvinner. Bare veien, Mats, motorlyd, hans varme pust
Samme kveld må legen komme til Mari, gir en sprøyte.
Dere må ta mer hensyn til jenta! sier han til moren i gangen, Eksamenstiden er vel snart her, og hun er allerede på felgen!
Mari prøver å forklare at det bare var kinofilm, det går snart over
Var du med Mats? spør moren strengt.
Ja. Mats sier alltid sannheten! Også det om at jeg ikke kan få barn
Igjen bryter hun ut i gråt
Jeg skal ta et oppgjør med han gutten, sier faren, Luka, og knytter nevene.
La vær, pappa! Ikke rør ham! Han er best! Jørgen kan ikke måle seg!
Nå er det natta! roper Luka, slår av lyset, trekker moren inn på soverommet. Mats har fått beskjed fra forsvaret, nå blir det snart roligere her i huset.
Mats får ikke lenger komme inn hos dem, moren skylder på alt mulig, nekter å snakke med ham.
Men jeg skal være med henne! Og hun skal bli frisk! Hvorfor stenger dere henne inne, nekter henne alt? Hun tørker inn som et gammelt brød! La henne få være ung!
Rett før han drar til sesjon, prøver Mats å få møte Mari, men moren nekter. Mats er rasende, prøver å klatre inn gjennom vinduet.
Luka, faren, kommer ut med hagle.
Skal du skyte, onkel Luka? Skyt i vei! Jeg er ikke viktig her uansett. Bare fortell Mari at jeg dro. Så slipper dere å bekymre dere.
Mats trer frem, retter ryggen hagla presses inn mot brystet. Moren gisper og skjuler ansiktet.
Luka står lenge, så slipper han hagla ned.
Du er ung og dum, Mats. Kanskje militæret hjelper deg. Gå nå. Mari sover, jeg vekker henne ikke for din skyld.
Han og Karen bestemmer seg tause det er Mats sin skyld alt sammen. Han dro Mari ut på ski, han lærte henne å gjøre ting hun ikke burde. Nå må han bare forsvinne!
Ikke bekymre deg, mor. Kanskje han blir i Forsvaret. Kanskje han glemmer henne, sier Luka.
Karen sjekker at Mari ikke har hørt det, men Mari står midt på gulvet, barføtt, stirrer etter Mats gjennom vinduet.
Snu deg! Snu deg, da! roper hun inni seg.
Og han snur seg, late som han retter på bereten, vinker knapt merkbart. Hun skjønner
Mats kommer ikke hjem før fire år senere. Mari vet ingenting foreldrene sier at han har vært i Afghanistan og at han ble meldt savnet. Bestemor Solveig døde uten å få se ham igjen. Mari får ikke engang gå i begravelsen.
Alle brevene hun sendte til forlegningen, kom aldri frem.
Han svarer ikke? spør postdama, Anne. Da har han vel annet å tenke på. Eller kanskje han ikke vil Å, se, der kommer Jørgen! Flott ungdom, han ser etter deg, Mari!
Mats kommer hjem om høsten. Huset er mørkt og luktet råtten tekstil. Taket lekker; tapetet har store brune skjolder. På sofaen ligger et skjerf etter bestemoren, ved senga ligger gamle, mørknede ikonbilder.
Mats sitter lenge, ser ut i lufta. Alt kjennes annerledes. Eller er det han selv som er endret?
Han våker hele natten og går så mot Maris hus. Ute henger Karen opp klesvask.
Tante Karen! roper han, kaster fra seg rullingsen. Du er deg selv lik!
Han føler det er en evighet siden sist.
Hvem er det? spør hun, skjeler mot ham.
Det er Mats. Kan jeg komme inn?
Han venter ikke på svar, åpner porten, ser mot vinduet til Mari gardinene er trukket for, blomstene på vinduskarmen er borte.
De dro til Bergen. Jørgen kom inn på universitetet der, så de flyttet. svarer Karen likegyldig. Akkurat nå Ja det er så mye styr om dagen …
Hvorfor Jørgen? spør Mats og leter etter en ny sigarett, men lar være.
Ja, de er gift, Mari og Jørgen. Du ble meldt død, Mari ville ikke bli igjen, alle sa du var borte. Hun begynte på universitetet, sammen med Jørgen. Han har hjulpet henne gjennom alt denne tiden. Etter Solveig døde, var det bare han som holdt oss oppe Du skal ikke lete etter dem, Mats. La dem få prøve å være lykkelige
Karen stryker ham på skulderen. Hun er blitt eldre, ansiktet hennes er bekymret.
Mari har aldri elsket han nerden! ler Mats bittert.
Det var da. Nå trenger hun trygghet, ikke eventyr. Ikke kom tilbake inn i livet hennes, Mats.
Mats sier ingenting, vender seg og går. Karen sukker tungt.
Neste dag pakker han sekken, spikrer igjen huset, låser porten. Så tusler han mot kirkegården. På kirkegården står han lenge over graven til bestemor Solveig, henger av seg korset fra halsen, legger det på graven.
Tilgi meg, Bestemor
Og så reiser han.
Mats blir hard, rastløs, risikovillig. Han tåler ikke motstand, han sloss for sin egen sak, og nå etter år med mer eller mindre ærlig virksomhet, er det han gjennom bildeler, antikviteter, kolonial og råvareimport har skaffet seg forbindelser helt inn blant de beste hjertespesialister i Europa.
Hvorfor så interessert i hjertesaker, Mats? spør Romstad, kardiokirurg ved Rikshospitalet. Si fra til han på lageret når det du har lovet oss, ankommer! Men du må få papirene på pasienten, analyser, alt det der
Det skal du få, Romstad. Når du har sett dem, kan du si om det finnes noen mulighet nå? For henne jeg tenker på.
Ok. Men jeg vil ha oppdaterte prøver og EKG, ikke eldgamle ting fra starten av 90-tallet!
Mats nikker, lukker døren stille. Det er rolig på sykehuset, bare noen sykepleiere i joggesko og kjedelige foredrag i speakersystemet
Hjemme venter Irmelin, hun har nettopp knyttet morgenkåpen tettere.
Hvor skal du, så tidlig? Flyet? spør hun lavt, og kremmer litt.
Han trekker på skuldrene.
Unnskyld, ville ikke vekke deg. Har noen ærend, blir kanskje borte noen dager. Ikke slipp inn noen. Ikke si hvor jeg er, hvis noen spør. Han klemmer henne en kort, hard klem. Og forresten, savn meg mens jeg er borte, har du forstått?
Irmelin hilser militærisk, smiler tappert.
Ja, sjef! Skal du ikke smake på suppa? Den står klar
Det rekker jeg ikke. Sorry.
Han lukker døren stille igjen. Irmelin hører hans støvler mot trappene
Hun vet at han ikke elsker henne. Han har aldri prøvd å skjule det. Men hun trives, hun har en mann hun kan stole på og føler seg trygg og sett. Og han har henne en kvinne alltid der for ham. Hva mer kan man ønske seg i denne kompliserte verden?
Mats Andreasen, vi setter stor pris på din støtte og leveranser, men pasientjournaler er et helt annet kapittel! I restauranten sitter en liten, tynn mann ovenfor Mats. Han biter negler i smug, tørker svetten i pannen.
Du kan slappe av, Jørn. Jeg er ingen revisjon, ingen myndigheter. Hva skal du ha for informasjonen? Ikke vær beskjeden. Dette handler om Mari barndomsvenninnen min. Hun er syk, men mannen holder henne isolert, mater henne med piller, tvinger henne til klinikkbesøk hver eneste uke. Jobb får hun, men ferie må tas hjemme. Han får bilen og leiligheten, hun tar bussen. Han får sykefraværsbonus, men hun blir igjen. Han trengte en arving, så hun fikk barn og nå presser han sønnen til å pugge døgnet rundt for å bli lik seg selv. Sånn er deres familie, men han har alt på hennes sykdom! Jeg har funnet henne, hun er som en skygge nå, og jeg har penger. Den eneste avtalen jeg vil ha er at hun skal få en ny sjanse til livet.
Mats snakker hardt og lavt, har mest lyst til å brøle.
Du er farlig, Mats! Du vil bryte andres liv. Det er et overgrep! hvisker Jørn nervøst.
Overgrep er det han gjør med henne og sønnen. Jeg betaler deg, du får det du vil, og jeg forsvinner. Greit?
Jørn nikker, drar fram papirene. Han har allerede bestemt seg han vil bare ha høyest mulig sum. Mats smiler, legger en konvolutt på bordet.
Takk. Utstyret er på vei som avtalt. Snart kommer første leveranse.
Mats klapper Jørn på skulderen og går.
Mari går sakte gjennom sidegaten. Tenker ikke på noe, bare går. I morgen må hun på poliklinikken igjen, Jørgen har meldt henne opp. På kvelden er det foreldremøte på skolen deres sønn Valdemar går på. Svigerforeldrene kommer snart. Så mye å gjøre, men nå vil hun bare kjenne frisk luft.
En motorsykkel suser forbi, jente med armene rundt føreren. Mari smiler, husker turene med Mats.
Mari! roper en stemme bak henne. Mari, hei!
Hun snur seg. Det er Mats.
Jeg må snakke med deg! Nå! han drar henne bort fra fortauet, til en benk. La oss sitte litt sammen.
Mats Matshi Mats! hvisker hun og drar ham i armen, stryker ham over skuldrene. Bestemor Solveig trodde ikke det skulle skje
Hun gråter, han holder henne sterkt, men varsomt. Hun kjenner endelig at han alltid har vært der for henne.
Hvor snakker vi? Skal vi finne en kafé?
Hvorfor det? Kom hjem til oss, Jørgen og Valdemar er der så får dere hilse på hverandre, sier hun prøvende.
Jeg kan ikke det. Dette er bare for deg, sier Mats.
Ok. Der borte er kantina, kom
De setter seg, Mats nøler, så begynner han.
Mari, du må bli med meg. Vi må ha papirer, tillatelser og sånn først.
Hvor da? spør Mari forvirret.
Jeg fant en hjertespesialist i utlandet. Det finnes nå behandling for akkurat din sykdom, en operasjon. Da får du et annet liv, blir fri og Jørgen slipper å overvåke deg hele tiden.
Han gjør det bare fordi han er redd for meg, sier Mari. Du tar feil om ham
Jeg vet hvordan ting er, sier Mats. Men jeg har betalt alt, du kan reise når som helst. Her er det bare å bestemme seg! Kom igjen, ta permisjon eller sykmelding, jeg ordner resten.
Mats blir plutselig stresset, som om han vet de får dårlig tid.
Mari? Valdemar venter på deg til middag, og her sitter du på kantina? Jørgen dukker opp ved bordet. Jeg så deg på vei hjem fra jobb. Og dette er Mats? Ikke dårlig
Jørgen ser iskaldt på dem, drar Mari i armen.
Vent, Jørgen. Mats ville fortelle noe viktig
Mari kjenner på et forhåndsnervøst ubehag, blir helt blek.
Ut i frisk luft. Mari, ta tabletten, under tunga! Jørgen blir hektisk, Mats følger slukøret etter.
Hjemme er det kjølig og suppe på ovnen. Valdemar titter nysgjerrig på gjesten.
Mats, sier han og rekker hånden frem.
Sønnen hilser, ser spørsmålende på faren.
Valdemar, spis på rommet. Vi skal snakke alvor, sier Jørgen.
Mari serverer han mat, kysser ham godnatt.
Ja, så, Mats hvordan går det ellers? spør Jørgen, setter seg bredbent, gjør seg stor. Mari, gi ham en karbonade. Har du fått deg kone, Mats?
Nei. Jeg har ordnet behandlingssted for Mari i utlandet. Det er viktig, det er en unik sjanse med god pleie, gode norske kolleger hun kan bli mye, mye bedre. Du kan kjøre igjen, Mari! Hvorfor sier du ingenting? øynene gløder.
Gi Valdemar litt te, Mari.
Jørgen venter til hun er ute, så fortsetter han stille:
Hva tror du du er? Du kommer her, vil ta henne med vekk, på mine penger, til en fremmed operasjon og så? Hva med oss? Med sønnen vår? Hvem tok vare på Mari i årene du var borte jeg bar henne til do, passet barn, hjalp henne opp på bena. Det er min kone, hele henne. Jeg vet best, og du du vet aldri hvor krevende dette er. Du
Ja, du skryter av alt du har gjort. Vel, vel Mats reiser seg, går tett innpå Jørgen. Du bruker henne som et møbel. Hun fortjener å LEVE, ikke visne. Det passer deg at hun ikke får kjøre den bilen er fin å ha, hvilken skam! Men Jørgen, vær ærlig: hun er ingen ting, mens hun kunne vært alt! Dette må hun få bestemme selv!
Jeg blir ikke med, Mats. Jeg blir her. Jeg tør ikke reise, tør ikke dø Valdemar er liten ennå, han trenger meg. Jeg har det OK.
Mari holder rundt Mats, legger hodet mot ryggen hans.
Kom og ta te, gutter. Vi har kake og sjokolade! smiler hun. Og etterpå drar du, Mats. Da slipper du å bli brydd her.
Han vil ikke ha te, reiser seg, tar jakken og går. Han sier ikke farvel.
På vei hjem, dytter han folk vekk med skulderen. Han forstår ikke: hvordan kan man takke nei til livet? Han har ofret alt for henne.
Han har kjempet seg gjennom papirmølla i helsevesenet, overbevist, bestukket alt forgjeves.
«Du ville bare i virkeligheten vise Jørgen at du var bedre, at du likevel kunne få Mari. Men du tok feil. Du tapte!» tenker han, og alt blir mørkt, bare bitterhet igjen.
Irmelin venter, står i gangen i samme myke badekåpe.
Hei, sier hun stille. Jeg har lagd suppe vil du smake?
Hun løper bort, klemmer ham hardt, holder han fast.
Hva er det? lurer Mats, overrasket.
Jeg var redd du ikke kom hjem. At du skulle bli hos henne.
Irmelin hulker litt, klemmer enda hardere.
Lille venn, hvordan skulle jeg klart meg uten deg da? For en dum tanke, sier Mats rolig. Plutselig kjenner han seg fri, han skylder ingen noe mer. Nå står bare kjærligheten til Irmelin igjen de kan lage en familie, leve sitt liv. Og andre får leve sitt.
Det er bare å tillate seg selv å være lykkelig!
Irmelin ser på Mats som forsyner seg av suppen hennes. Hun ser og smiler endelig er det en liten familie også i deres hus. Irmelin er sikker på det.
