Fra speilet så det tilbake på Ingrid et vakkert ansikt med sørgmodige øyne, tilhørende en kvinne på trettifem år. Hun forsto seg ikke på dagens menn. Skulle ønske noen hadde lært henne om det på universitetet. Hva var egentlig vitsen med å ta med seg det røde vitnemålet?
Ingrid hadde helt fra hun var liten lengtet etter familie, en kjærlig ektemann og barn helst tre stykker. Foreldrene hennes hadde vært et forbilde på et godt ekteskap, det var det hun alltid drømte om. Hun hadde hastverk med å gifte seg, som om hun var redd for å gå glipp av lykken.
Hun ble kjent med mannen sin, Eirik, allerede mens de studerte på universitetet i Oslo. Han var høy, mørk og sporty, alltid midtpunkt i alle sammenhenger, og tiltrakk seg oppmerksomheten til damene. De møttes første gang på en sammenkomst for studentene, og tonen var der straks. Eirik hadde flyttet til Oslo fra Stavanger for studier, mens Ingrid bodde hjemme hos foreldrene.
Et halvt år senere fridde Eirik til henne, og Ingrid takket ja. De giftet seg etter at de begge hadde fått utdannelsen sin. Eirik virket perfekt oppmerksom, omsorgsfull og blid. Han fikk jobb hos Equinor, mens Ingrid ble ansatt i DNB som rådgiver.
Seks måneder inn i ekteskapet fikk Ingrid vite at hun var gravid. Det gledet ikke akkurat Eirik.
Ingrid, hvordan kunne det skje? Du sa jo at du hadde kontroll?
Eirik, jeg skjønner ikke det selv engang svarte hun ærlig, forvirret av hans misfornøyde stemme. Men betyr det noe? Vi hadde jo uansett planer om barn. Nå ble det sånn, da er det meningen.
Ikke snakk tull! Dette er ikke skjebnen, det er slurv. Vi er jo nettopp begynt i jobbene våre. Vi burde fokusere på karrieren nå, ikke begynne med bleier og våkenetter.
Ingrid kjempet for å holde tårene tilbake. Denne reaksjonen hadde hun ikke ventet.
Inga mi, sa Eirik mykt og la armen rundt henne. Kanskje vi bare ordner det? Vi trenger jo ikke ha så dårlig tid
Hun stirret forbløffet på Eirik.
Ikke tenk tanken engang! Hvis du ikke vil ha barn, så skal jeg ikke tvinge deg. Men valget er ditt.
Ingrid stormet ut av leiligheten. Hun gikk lenge rundt i gatene i Oslo og prøvde å samle tankene. Drømmen om et stort, lykkelig hjem føltes plutselig så fjern.
I flere dager sa de knapt et ord til hverandre. Etter hvert kom Eirik og ba om unnskyldning. Han sa han hadde tenkt seg om, og nå gledet han seg til å bli pappa. Lykken var ubeskrivelig. Åtte måneder senere kom sønnen deres, Andreas, til verden.
Ingrid nøt morsrollen. Hun elsket å stelle med babyen, holde orden i hjemmet og lage mat favorittene til Eirik. Da Andreas fylte tre år, gikk hun tilbake til jobben, mens sønnen startet i barnehagen.
Hun suste gjennom dagene, overbevist om at hun var den lykkeligste kvinnen i verden. Det var også lett å tro, for de hadde alltid mange venner på besøk hjemme hos seg. Ofte samlet studievenner og deres familier seg til trivelige lag. En kveld overhørte Ingrid et samtale mellom Eirik og vennene hans.
Du er heldig, Eirik! Ingrid er pen, smart, har god jobb, huset deres er alltid tipp topp, og hun lager mat så vi kunne ha betalt for å spise her!
Ja, er ikke det sant, istemte en annen. Kona mi bare klager og maser penger ut av meg.
Jeg er jo ikke så verst jeg heller, derfor har jeg en så flott kone, svarte Eirik spøkefullt.
Det lo guttene godt av. Men venninnene deres hadde ofte andre meninger, og de delte gledelig sine tanker med Ingrid.
