Hold ut, du! Du er nå i en annen familie, og du må ta hensyn til deres husregler. Du giftet deg, du kom ikke på besøk som gjest.
Hvilke husregler, mamma? De er jo alle gale her! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er åpenbart!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor?
«Det går! Det går! Du har gått for langt!» ropte Sigrid Pedersen fra midten av kjøkkenet, ansiktet rødt av raseri, øynene glødende av harme. «Hvis mannen går ut og drikker, er det kvinnen selv som har skylden. Hva skal jeg forklare deg nå?»
Svigermoren var rasende. Hun skrek på sin svigerdatter Ingrid Nilsen som om hun var gal, alt fordi Ingrid mistenkte sin egen mann, den unge Bjørn Dahl, for utroskap.
Ingrid, en ung og skjør kvinne med store, uskyldige øyne, stod støttet mot veggen og forsøkte å roe den sinte kvinnen.
Sigrid, dette er jo urimelig. Han har en familie, barn begynte Ingrid, men svigermoren avbrøt henne med en rask håndbevegelse, som om hun jaget bort en irriterende flukt.
Er det familien du mener? Eller barnet ditt som ikke vil ha meg og bestefar? snudde Sigrid hånlig på seg. Din oppdragelse, forresten!
Hvilken oppdragelse, Sigrid? Eirik har bare fylt ett år. Han er fortsatt en liten krabat, protesterte Ingrid lavmælt.
En liten krabat? kvinnen rynket på nesen. Hos Eggen er barnebaren enda mindre. Han kravler og synger som denne hun gestikulerte mot barnerommet.
Egentlig er han ditt barnebarn, svarte Ingrid, stemmen dirret. Barna kjenner dårlig folk. Kanskje derfor kommer han ikke til dere.
Er vi dårlige? Så er du den skitne geita! svigermoren hevet stemmen. Hvor får du så dine levekår? Hvem betaler for maten din? Du er utakknemlig!
Ingrid ga opp å krangle med den stormende svigermoren. Hun hadde sagt tusen ganger til Bjørn at hun ville bo for seg selv, men Bjørn, den bortskjemte sønnen til moren, så ingen nødvendighet i det.
Han likte å bo hos foreldrene sine. Han følte seg trygg som en lamme i morens skjød. Han gikk rolig på jobb, og alle huslige plikter ble tatt av de eldre vask, rydding, matlaging. Ikke et liv, men en drøm!
I motsetning til den støttende bestemor, fulgte Sigrid en streng programvare. I starten prøvde Ingrid av alle kanter å bygge kontakt med svigermoren.
Hun hjalp til hjemme, støttet henne i alt, lyttet til uendelige klager om naboer og livet generelt. Men etter hvert skjønte hun at alt var forgjeves.
Uansett hvor god og tjenestevillig Ingrid prøvde å være, hatet svigermoren henne, og hun skjulte ikke dette.
Jeg tok denne udugelige jenta inn, som om det ikke fantes noen andre, fortalte Sigrid Pedersen til naboen mens Ingrid sto ved husets hjørne og plukket opp de spredte lekene Bjørn hadde kastet.
De måtte dra helt til nabobyen for å hente henne! Vår svigermor er langt bedre, hardtarbeidende og klokere.
Ingen tvil om det! nikket naboen, den gamle sladderkvinnen Marit, som allerede hadde hørt alle bygda snakke.
Jeg forstår at du ikke kan gjøre noe. Du har jo aldri tjent egne penger!
Du har ingen anelse om hvor mye! Du kan ikke stole på henne. Hun mister eller ødelegger alt. Og barnet hennes er jo ikke som vårt.
Eggen har et helt annet barnebarn. En rolig, forsynt gutt. Denne lille krabaten er bare en bråkefugl. Det er tydelig at genene ikke er på hans side.
Når livet ble uutholdelig, ringte Ingrid til moren i nabobyen, klaget og gråt, og moren svarte:
Hold deg rolig, du! Du er nå i en annen familie, og du må følge deres regler. Du giftet deg, du kom ikke på besøk som gjest.
Hvilke regler, mamma? De er alle gale! Svigermoren hater meg!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor? Vi har alle gått gjennom dette, du må også. Det viktigste er at du ikke viser at du sliter. Hold ut.
Ingrid skjønte at hun ikke kunne få fred med den engstelige og ubesluttsomme moren, så hun truet med å ringe faren.
Du ville skremme faren! skrek moren. Du vet at han har en betinget fengselsstraff. Ett skritt til siden, så blir faren din i fengsel!
Ingrid forsto alt dette. Hun visste at faren, Knut Dahl, elsket sin eneste datter over alt. Han hadde fått en betinget dom for en voldshandling han hadde begått da noen hadde fornærmet Ingrid i den lille butikken i bygda.
Hun visste også at faren knapt ville holde kjeft dersom han fikk vite hvordan hans kjære datter ble mishandlet i en annen familie. Han var en hett temperamentert mann.
Jeg holder meg unna faren, svarte Ingrid. Men hvis svigermoren fortsetter slik jeg vet ikke hva jeg vil gjøre.
Alt ordner seg, kjære, gjentok moren, prøvde å berolige. Om noen uker vil du ikke engang huske denne praten.
Ingrid ønsket ikke å tenke på dette, men forholdet til svigermoren ble bare verre. Sigrid Pedersen så ut til å bli mer og mer bitter, som om Ingrid var skyld i all hennes ulykke. Selv hennes mann, den eldre Olav Pedersen, sliten av livet, klarte ikke lenger.
Hvorfor roper du alltid på damen? spurte Olav en morgen da krangelen nådde toppen. Hun vil gå fra oss!
Jeg vil gå! ropte Sigrid, kastet all sin vrede på mannen. Jeg vil ta saken i retten, få tilbake hver krone vi har betalt de siste årene! Jeg vil ta barnet hennes, så hun ikke får oppdra det i en så elendig familie!
Ingrid forsto at svigermoren snakket tull, men hun var fortsatt redd. Hun elsket fortsatt sin mann Bjørn.
Ryktene om at Bjørn i hemmelighet gikk på date med sin tidligere kjæreste Oda viste seg kun å være landlig sladder, som andre eldre kvinner som Sigrid spredte videre i bygda.
Det er ukjent hvor lenge svigermorens mishandling ville ha pågått om ikke hennes lange tunge hadde stoppet opp. En dag, i godt humør etter nok en «seier» over svigerdatteren, fortalte hun i en fargerik historie til sin beste venninne, Marit.
Som alltid la hun til noe nytt, pyntet historien, og så fortalte hun den til en annen venn, og til sin mann slik spredte historien om den «dumme svigerdatteren» og den strenge svigermoren seg gjennom bygda helt til Ingrid sin far.
Faren, en streng fyr på nesten to meter med brede skuldre, tenkte raskt.
Han grep sin øks, den han nettopp hadde brukt til å hogge ved, tok av seg arbeidsjakken, satte seg på den gamle motoren sin en Yamaha og uten å si et ord til kona, kjørte mot nabobyen for å befri datteren fra den ydmykende fangenskapen.
I mellomtiden eksploderte et ekte skandale i Sigrids hus. Den unge moren hadde for et øyeblikk forlatt babyen Eirik på den nye, lyse gule sofaen for å hente en ny bleie.
Da hun kom tilbake, oppdaget hun en liten brun flekk under barnet. I svigermorens øyne vokste flekken til en enorm sort sår.
Som en storm kom hun inn, ropte hun på Ingrid med all sin kraft.
Du har ødelagt sofaen! Min favoritt! Vet du hvor mye den kostet? Jeg vil rive av deg armene og sy dem på plass så du aldri får ro!
Jeg skal rydde opp. Jeg vil vaske alt, prøvde Ingrid å berolige, med skjelvende hender som holdt en klut.
Hva skal du vaske? Den er ny! Hvordan kan du vite? Du har aldri kjøpt noe med egne penger!
Har dere noen gang kjøpt noe selv? brøt Ingrid, og i det øyeblikket våget hun å kritisere svigermoren for å ha levd på ektemannens rygg hele livet.
Se på henne! Ikke nok med å være frekk! Sigrids ansikt rødmet.
Nå tørk flekken, så kan du marsjere med sønnen din ut av huset! Bo hos meg, så dere lærer dere å oppføre dere ordentlig!
Ingrid, med tårer i øynene, prøvde å tørke flekken. Den brune flekken på den lyse gule stoffet nektet å gi etter, som om den hånet hennes hjelpeløshet.
Den lille Eirik, som følte morens uro, skrek så høyt han kunne. Hans gråt økte den allerede spente stemningen i huset.
Sigrid stod over Ingrid og fortsatte å kaste ned knasende forbannelser.
Hun merket ikke at en fremmed person kom inn gjennom døren det var Ingrids far, Knut. Han sto der som en statue, hånden knyttet om øksens treskaft.
Et øyeblikk, som om hun følte hans nærvær, snudde Sigrid seg. Blikket hennes falt på verktøyet.
Hun visste nøyaktig hvor brennende og kraftfull Knut var, og hun kjente til hans betingede dom. Frykten rev gjennom henne.
Da han så at svigermoren hadde hørt nok, og at saken fikk alvor, prøvde Sigrid å holde ansikt, men stemmen hans dirret.
Å, hei, Knut! Jeg prøver bare å oppdra din datter
Jeg har hørt hvordan du behandler henne, sa Knut med en truende stemme og gikk inn i rommet kun i skoene.
Han løftet øksen over hodet, og Sigrid falt bakover i skrekk. Men i stedet for å slå, la han øksen rolig på skulderen og rakte ut hånden mot datteren.
Kom, Ingrid, du har ingen plass her, sa han og førte henne mot døren.
Stopp, bror, ropte Sigrid, mens hun kom seg fra sjokket, prøvde å gjenoppta kontrollen. Hva skal jeg si til sønnen min?
La ham komme til meg selv, så skal jeg snakke med ham som en mann, svarte Knut med et kaldt, isende blikk som talte mer enn ord.
Knut tok med seg Ingrid og lille Eirik. Bjørn nølte lenge med å hente sin kone og sønn, redd for å møte svigerfaren. Men til slutt måtte han prøve.
Knut snakket lenge med svigersønnen. Han truet ikke, men den rolige, faste stemmen og øksen som lå på bordet, ga ordene tyngde.
Bjørn lovte at de skulle bo for seg selv, at moren hans ikke lenger skulle blande seg i deres liv, og at han ville beskytte Ingrid og barnet.
Da Knut håndhilste Bjørn, følte Bjørn at spøken med den store mannen var alvorlig, og at han måtte holde sitt løfte.
Siden den dagen unngikk Sigrid Ingrid og barnebarnet. Hun snakket ikke mer med dem, selv ikke når hun møtte dem på gata.
Bjørn og Ingrid bodde for seg selv. Alt var i harmoni og forståelse. Kanskje det var svigerfarens visdom, eller kanskje det bare var kjærligheten som seiret.
