Jeg klarer ikke å leve uten dere

«Siri, unnskyld, men jeg har forelsket meg i en annen. Jeg drar, leiligheten blir deres. Beklager at jeg dro så stille, uten å si ifra. Jeg orket ikke å se tårene dine, derfor la jeg igjen denne lappen. Tro meg, det er ikke lett for meg heller… Gi sønnen vår et kyss fra meg…»

****

Solstråle, våkn opp! sa Siri vennlig da hun vekket sønnen sin, Isak, før hun fortsatte inn på soverommet til mannen sin, Lars.

Elskling, du må snart på jobb! Opp og hopp! lo hun, og kilte ham på foten som stakk ut fra dyna.

Lars stønnet mens han prøvde å våkne. Han hadde alltid hatt problemer med å stå opp, i motsetning til Siri. Hun spratt opp med de første solstrålene, og før guttene hennes, som hun pleide å kalle mannen sin og sønnen, sto opp, hadde hun allerede rukket å lage frokost, stelle seg og ordne litt i huset. Riktignok la Siri seg tidlig, for dagene tok på.

Hun satt på kjøkkenet da Isak, fortsatt gjespende, kom ut fra rommet sitt.

Først vaske seg, så frokost, minnet Siri, og pekte mot badet.

Guttungen gikk lydig for å pusse tennene. Noen minutter senere, mens de satt og spiste, kom Lars gående ut fra soverommet.

Jeg tror kanskje jeg blir hjemme i dag. Skal ringe jobben og si fra…

Han var blek, og Siri ble straks urolig.

Hva har skjedd? Er du syk?

Jeg har vondt i hodet. Og er kvalm… svarte Lars og lente seg tungt mot dørkarmen.

Siri spratt opp, la hånda på pannen hans og så engstelig inn i øynene hans.

Du har ikke feber, tror jeg. Skal jeg bli hjemme med deg?

Nei, Siri, du får dra på jobb, kjør Isak til skolen, så prøver jeg å sove, så blir det forhåpentligvis bedre. Jeg bare hviler litt…

Men ring om det er noe, ba Siri.

Selvsagt, svarte Lars og smilte tappert. Vi ses i kveld.

Resten av dagen var Siri urolig. Hun klarte ikke slå fra seg følelsen av at noe kom til å skje. Lars så så sliten og blek ut, men hun overbeviste seg selv om at han nok bare var overarbeidet på jobben.

Hun spurte om å få gå tidlig fra jobb, hentet Isak, som hadde vært hos en kamerat etter skolen, og kjørte hjem. Uroen i henne bare vokste, og Isak så bekymret på henne.

Hva er det, mamma? spurte han stille i bilen. Du skulle jo kommet hjem seinere. Og du ser også litt bleik ut. Er dere begge blitt syke?

Siri kastet et blikk på tolvåringen. Han var ikke liten lenger, men fortsatt et barn, og hun ville ikke bekymre ham mer enn nødvendig.

Det er bare pappa jeg er litt bekymret for. Han følte seg ikke bra, og jeg vil bare passe på at alt er i orden.

Isak mumlet noe, men spurte ikke mer. De kom seg hjem, og Siri løp utålmodig mot heisen. Isak fulgte etter, drassende på skolesekken sin. Han forsto ikke helt hvorfor mamma var så urolig.

Siri åpnet døra med skjelvende hender og stormet inn. Det var mistenkelig stille. Lars var ingen steder å se. Siri gikk gjennom alle rommene, før hun kom tilbake til stua hvor Isak sto. Han var blek, og hun så at han var på gråten. I hånda holdt han et ark han tydelig hadde lest.

Hva er det? La meg få se! sa Siri, stemmen dirret.

Isak rakte henne bare lappen.

For en feiging, mumlet Isak stille.

Ikke si sånn, det er faren din, svarte Siri rådvilt.

Han har forlatt oss! Jeg hater ham!

Isak styrtet inn på rommet sitt og smalt døra bak seg. Det gjorde vondt i Siri å høre ordene, men hun forsto ham likevel. Alt hadde jo gått så greit. Siri satte seg og så lappen gjennom tårevåte øyne.

«Jeg traff Hilde for to år siden, men jeg klarte ikke å forlate dere før nå. Nå har jeg ikke noe valg lenger. Jeg håper du kan tilgi meg en dag. Ikke vis denne lappen til Isak, jeg vil ikke at han skal tenke dårlig om meg.»

Siri lo bittert. Sønnen hadde selv funnet ut av sannheten, og hun visste ikke hvordan hun skulle forklare hvorfor faren hadde forlatt dem.

Hun gikk slukøret gjennom huset, inn på soverommet. Mannens ting var borte, og først nå forsto hun fullt ut hva som hadde hendt. Hun sank ned på gulvet og gråt så det ristet i henne. Hele livet var blitt knust i ett øyeblikk, så overraskende og endelig.

Hun ante ikke hvor lenge hun satt der på gulvet, forsvunnet i sorgen over det tapte ekteskapet. Hun ønsket så sårt å kunne skru tiden tilbake, bli værende hjemme den morgenen så Lars ikke kunne forlate dem men innerst inne visste hun at det ikke ville ha hjulpet. Hadde han bestemt seg, ville han dratt uansett. Bare om han ikke hadde vært så feig, tenkte hun. Om han bare hadde hatt mot til å si det til henne ansikt til ansikt, ville det i det minste vært ærlig. Men han rømte uten et ord, bare en lapp.

Til slutt tvang hun seg til å vaske seg og gå inn på rommet til Isak. Han lå i senga og stirret opp i taket, øynene røde. Hun skjønte at også han hadde grått.

Mamma, hvorfor gjorde han det?

Jeg vet ikke, gutten min. Han sluttet å elske meg, men ikke deg. Du er fortsatt sønnen hans.

Neida, mamma. Han skrev jo at han var nødt til å dra. Det betyr sikkert at den nye dama venter barn. Jeg skjønner mer enn dere tror… Da har han sikkert sluttet å bry seg om meg også. Har jeg gjort noe galt? Vi skulle jo på kamp i helgen. Kanskje jeg krevde for mye av ham?

Siri kjente smerten i sønnens stemme. Hun følte det samme selv. Samtidig visste hun at Isak trengte en pappa, og hun hadde ikke tenkt å ødelegge forholdet dem imellom. Hun strøk ham over hånda og sa mildt:

Isak, du har ikke plaget ham, det er jeg helt sikker på. Han ville ikke at du skulle lese lappen, vet du. Han har funnet en annen, men du kommer alltid til å være viktig for ham. Du skal se, han vil selv søke kontakt etter hvert.

Han har sviktet deg, svarte Isak mørkt.

Siri forsto det så godt. Hun følte også sinne, sorg, hat og et lite ønske om hevn. To år hadde han løyet, levd et dobbeltliv, sett henne i øynene og snakket om kjærlighet mens han var sammen med en annen.

De neste dagene gikk som i en tåke. Siri leverte skilsmissesøknad, og Isak sa at han aldri ville tilgi faren. Han var for stor til å ikke forstå, selv om Siri av og til hørte gråt fra rommet hans om kvelden.

Tiden gikk, og smerten ble svakere. Siri og Isak lærte seg å leve uten Lars, som til slutt heller ikke prøvde å ha kontakt med sønnen. Han sa han ikke hadde tid, han hadde fått en ny familie. Det sved i Isak, og han var ofte opprørt og lei seg. Dette varte i et halvt år.

En dag da Siri kom hjem fra jobb, hørte hun stemmer i oppgangen. Hun skjønte det var Isak og Lars som diskuterte.

Lars sto utenfor døra og så bedende på sønnen. Isak var rufsete i håret og veldig sint.

Gå din vei! Du har ikke rett til å være her! Jeg hater deg! Mamma gjør det også!

Isak, kan du ikke høre på meg… Gutten min…

Dra!

Da Siri kom ut, roet Isak seg litt, mens Lars nærmet seg henne håpefullt.

Siri, jeg vil hjem igjen. Isak lar meg ikke komme inn, men du kan kanskje tilgi meg?

Mamma, nei! Isak så fortvilet på henne.

Siri så på Lars. Hun hadde elsket ham en gang og ikke kunnet se for seg livet uten ham. Men etter det han hadde gjort, visste hun at de aldri ble familie igjen.

Hva nå? Lars smilte svakt og banket på døra. Skal dere ikke slippe inn mannen og pappaen deres?

Det var du for et halvt år siden, svarte Siri med tom stemme. Nå har du ikke rett til å komme inn. Vil du ha din del av leiligheten, får du gå til retten. Vi er ikke familie lenger.

Hva sier du? Kaster du meg ut? Siri, vær så snill! Jeg vet ikke hva jeg tenkte da. Jeg klarer ikke leve uten dere!

Jeg har tilgitt deg, men vi skal ikke bo sammen mer.

Med det lukket Siri døra hardt etter seg. Isak smilte forsiktig til henne, selv om det hadde kostet ham mye å vise bort faren sin. Han hadde ikke tilgitt Lars og var fortsatt sint.

Ikke tenk så mye på ham, mamma. Vi har det fint bare oss to!

Siri smilte også, tørket noen tårer og så i dørspionen at Lars sto en stund og stirret på døra før han forsvant.

Innerst inne følte hun lettelse over endelig å ha satt en strek over sviket hans. Det var på tide å slippe fortiden og gå videre, tenkte Siri.

Isak, du er tøff! sa hun og blunket til ham.

Kan vi bestille pizza? Feire litt? Hva sier du, mamma?

Isak forsto at den verste tiden var over.

Ja, hvorfor ikke? Og vi kjøper med boller!

Siri smilte bredt. Det var lenge siden hun hadde sett sønnen så glad. De siste månedene hadde han stort sett vært trist, men nå var det som om noe slapp taket. Og hun visste med ett at de kom til å klare seg kanskje ikke med én gang, men de ville få det bra.