Sol og sommervarme. Ingrid
Morten og Solveig giftet seg først to år etter at de ble kjent.
De nærmet seg lykken varsomt, nesten med andakt, nøye med hvert ord og steg. Det er lett å forstå dem. De begge hadde erfart at følelser kan lure oss, og at kjærligheten slett ikke alltid kommer umiddelbart og forblir for alltid. Nå prøvde de å finne ut av hva den nye ømheten etter tap og smerte virkelig betydde. Kunne de stole på det som kom så plutselig og uventet?
Ellen, Mortens mor, sa lite. Hun ville ikke jage bort sønnens lykke, for Morten hadde forandret seg fullstendig. Skuldrene var rettet opp, det glitret i øynene, og han gjorde seg alltid i stand til date som om han kunne gå rett til rådhuset for å gifte seg.
Morten introduserte Solveig for moren ganske tidlig. Ellen betraktet henne nøye men fant ingenting hos Solveig som minnet Morten om hans tidligere kjæreste. Solveig nektet til og med å flytte sammen før bryllupet.
Nei, Morten. Det er ikke nødvendig. Grete, som jeg bor hos, hadde aldri godtatt det, og jeg setter stor pris på henne. Hun har gjort mye for meg, og hun er syk. Hun trenger hjelp. La oss la ting være som de er. Vi har da god tid.
Morten måtte godta det. Men det ble aldri noe problem mellom dem. Tvert imot, forlovelsestiden, som ble litt lengre enn vanlig, ga dem mulighet til å bli enda bedre kjent.
Først like før bryllupet flyttet Solveig inn til Ellen, men det var på grunn av noe trist.
Grete gikk bort.
Grete hadde lenge hatt problemer med hjertet. Solveig hadde fulgt henne til leger, løftet mye av husarbeidet, hjulpet henne på alle måter men det varte bare til det uungåelige skjedde. En ettermiddag kom Solveig hjem og så Grete sittende i hagen, med et brev fra barnebarnet i hånden. Solveig ropte på henne, men først da hun nærmet seg skjønte hun at Grete ikke trakk pusten mer.
Ambulansen kom raskt, men de kunne ikke gjøre noe.
Solveig ringte Morten og sønnene til Grete og satt lenge og gråt i hagen, mens hun husket alle de kveldene de hadde gått ned til vannet for å trekke frisk luft, hvordan de kokte syltetøy på det lille sommerkjøkkenet, sang sanger. Grete hadde tatt Solveig inn uten spørsmål, uten nysgjerrighet, akkurat da hun trengte det som mest.
Takk… hvisket Solveig gang på gang, og hedret hun som hadde åpnet både hjem og hjerte da Solveig sto alene.
Sønnene til Grete kom neste dag med familiene sine. Etter alt det praktiske, kalte eldstebroren Solveig til side.
Mor ønsket at du skulle arve en del av huset og bo her. Ingen av oss har tenkt å flytte tilbake, men du har vært en så god støtte for mor. Det finnes et testamente. Og vi broren min og jeg er enige om at det er riktig at du tar imot. Hadde det ikke vært for deg, ville mor vært alene. Takk for det.
Nei svarte Solveig. Jeg kan ikke. Huset er deres. Vil dere at jeg tar ansvaret, gjør jeg det, men selve arven hører til dere. Moren deres elsket dere høyt.
De ble enige om det. Etter hvert fant Solveig noen leietakere, og fikk god kontakt med sønnene til Grete og deres familier når de kom på besøk om sommeren.
Det var Solveigs svigerinne, som hjalp Solveig da hun havnet på sykehus et halvt år etter bryllupet.
Det var et svangerskap utenfor livmoren. Du må ta vare på helsa di! sa legen. Det var godt moren din var i nærheten. Dette kunne gått enda verre!
Det er egentlig svigermor… Men ja, hun er som en mor for meg.
Har du prøvd å få barn før?
Ja.
Du bør virkelig undersøke hvorfor du har strevd. Ellers frykter jeg muligheten for at prøverørsbehandling kan være eneste løsning.
Jeg forstår…
Solveig gråt ikke. Hun tok det til ettertanke. Det viktigste nå var å forstå hva de kunne gjøre. Hun ønsket at hun og Morten skulle få barn. Etter hvert ble det nærmest et jag.
Ellen grep inn.
Solveig, kan vi prate litt? en kveld da Morten var bortreist.
Solveig og Morten bodde nå for seg selv. De hadde nylig kjøpt en liten leilighet, noe Morten hadde råd til etter mye innsats. Ellen hadde allerede begynt å vurdere å kjøpe et hus som kunne bli gjestehus, men Solveigs foreldre ønsket også å bidra.
Solveig, dette klarer vi selv, sa Morten. Jeg vil gi deg hjem alene.
Solveig prøvde ikke insistere på annet. Hun snakket rolig med faren sin, som trykket svigersønnen i hånden.
Moren din har mye å være stolt av, Morten! sa han.
Ellen var helt enig i avgjørelsen. Samtidig likte hun at de ikke trakk ut tiden før de prøvde å få barn.
Men hun så også bekymringen i Mortens øyne, og hvordan Solveig løp fra klinikk til klinikk. Ellen fryktet for familiens lykke.
Solveig, kan jeg si noe? Jeg ønsker bare å hjelpe. Fortell meg hvordan har du det, egentlig?
Det går ikke, mamma Solveig åpnet seg. Hva om jeg ikke kan få barn? Da må jeg gå fra Morten. Jeg kan ikke la han leve med noen som ikke kan gi ham glede…
Kjære deg, Solveig! Du vet ikke hvor mye du betyr for Morten. Han lever igjen takket være deg! Barn er det beste som kan skje et ektepar, men det er ikke hele meningen. Jeg har aldri fortalt deg dette, men vi strevde også lenge før Morten kom til verden. Vi var på nippet til å gi opp. Jeg trodde mannen min bare var med meg for å få barn. Vi bodde faktisk hver for oss nesten et år. Først da forsto vi det dummeste vi kunne ha gjort. Ekteskap handler ikke kun om barn. Det er så mye mer. Og Morten ligner sin far…
Jeg forstår…
Ødelegg ikke det dere har sammen! Dere har gitt hverandre livsmening. Kjærligheten mellom dere tåler alt, om dere lar den.
Hvordan ble du mamma, da? spurte Solveig til slutt.
Det merkeligste er at jeg ikke engang forsto at jeg var gravid før jeg plutselig kjente et spark i magen! Skjebnen overrasket oss akkurat da vi ga opp å styre alt selv.
Kanskje lo jeg også får en sånn overraskelse, sukket Solveig.
Kan ikke du ringe svigerinnen til Grete? Hun er lege, ikke sant? Hun kan kanskje hjelpe.
Solveig la hånden til hodet. Hvordan kunne jeg glemme det?! Så klart!
En uke etter satt Solveig på flyet til Bergen for å la seg undersøke. Hun ble tatt imot med åpne armer.
Et år senere fikk Solveig og Morten tvillinger.
Gleden åpnet døren til hjemmet for å bli der for godt.
Like etter tvillingene ble Solveig også mor til en vakker jente, de adopterte henne da de visste at egne barn ikke ville være mulig igjen. Det tok tid før de bestemte seg, men løsningen kom til dem: En barndomsvenninne av Morten, Katrine, hadde akkurat fått barn og fikk alvorlig kreft. Vår felles venn, Anders, brakte budskapet.
Stakkars Katrine… Vi samler inn penger, Morten. Håper vi kan sende henne til Oslo. Vi gir det vi kan.
Jeg forstår. Jeg kan bidra.
Morten overførte et femsifret beløp i kroner, og snart reiste Katrine og Ellen til hovedstaden. Katrine hadde kun en gammel bestemor, og Ellen tilbød seg å være med.
Dessverre hjalp ikke behandlingen. Legene gjorde alt for å lindre og ga henne tid til å ta hånd om barnets fremtid.
Katrine spurte Ellen, som rådførte seg med Solveig og Morten om de ville ta til seg hennes lille datter. De kunne ikke si nei.
Slik fikk de datteren.
I den lille leiligheten de eide, ble det fort trangt. Barna vokste, og det var på tide å finne noe større.
Ellen grep inn igjen.
Morten, vi har jo de pengene vi har spart til hotell! Kjøp heller en større leilighet dere begge kan trives i.
Men mamma! Hva med din drøm?
Du spøker, Morten! Min drøm er her sa Ellen og lo mens hun klemte barnebarnet, og så bort på tvillingene. Nå vil jeg være nær barnebarna mine! Se dem vokse! Dere får jobbe, jeg passer barna. Finn en leilighet med rom til alle!
De fant den perfekte leiligheten. Stor, lys, med egen hageflekk. Barna løp mellom rommene og ropte etter hverandre så ekkoet bar, Solveig lo da tvillingene prøvde å lære lillesøsteren å rope «hallooo».
Vi tar den! erklærte Morten.
Det eneste skåret i gleden var Kirsten borettslagets styreleder. Hun mente at flerbarnsfamilier måtte følges nøye av naboer og kommune.
Det er så mange folk hos dem! Barna løper barbeint i gården! Jeg så det i går selv! Den yngste sover alltid når Solveig triller henne ut. Det er noe rart her!
Kanskje du overdriver, Kirsten? Barbeint i sola er bare bra. Det sier jo helsesøster også. Og besøk har de jo, men det er rolig. De bråker ikke! Vi kan ikke nekte folk å ha gjester, sa de andre naboene. Man kan jo finne på mye, men hvem vet hva som er sant?
Men dere mens dere vurderer, kan barna komme i fare! Det finnes mange slike historier! De virker perfekte; elsker hverandre, barna er snille og alt er på stell. Det går ikke an! Jeg skal finne ut! Livet er ikke slik. Det kan ikke være så bra, mente Kirsten.
Naboene ristet på hodet, men Kirsten ga seg ikke. Oppvokst i et hjem der moren styrte med hard hånd og straffet nådeløst. Hun og brødrene ble alltid oppdratt med jernhånd. Stø i knestående, med erteposer under knærne, var vanlig. Ble det ikke uten riset, så i hvert fall med voldsom kjeft. Men ute blant folk var de alltid eksemplariske. Lange ermer skjulte blåmerkene, og Kirsten gikk alltid med stramme fletter ikke på grunn av mote, men fordi det var lett å gripe i dem og riste henne om hun brøt et av mors regler.
Verken Kirsten eller brødrene røpet hvordan foreldrene egentlig var de ble regnet som idealforeldre i bygda. Da de kunne, brøt alle tre kontakten for godt.
Kirsten hadde aldri fått familie selv. Mannen hun prøvde å bo med, skjøv hun bort da han slo til deres syke hund med tøffelen etter en ulykke.
Slå henne aldri! hylte Kirsten, tok hunden under armen og forlot ham umiddelbart.
Hun flyttet tilbake til leiligheten hun hadde arvet fra bestemoren. Også bestemor var sta, og mens Kirsten pleiet henne, følte hun seg fri først da bestemoren gikk bort.
Så Kirsten hadde ingen nære mennesker. Hun stolte ikke på noen, for hele barndommen hadde ingen brydd seg. Ingen grep inn. Nå forsøkte hun, på sin måte, å utligne andre menneskers likegyldighet. Solveigs familie ble hennes livs prosjekt, nettopp fordi det ikke fantes så mange store familier igjen i gården.
Solveig, som satt ute og så guttene sine leke, gløttet på klokka: Datteren våkner snart, og guttene må gjøre seg klare til barnehage og fotballtrening.
Kirsten ventet henne på trappa.
Har barna igjen løpt barbeint her ute? Har dere ikke råd til sko?
Solveig smilte ufrivillig. Guttenes fotballsko kostet mer enn Mortens beste fritidssko. Morten hadde insistert: Barna skulle aldri spares på når det gjaldt utstyr til sporten de elsket.
Ler du?! Hva er så morsomt? Du skjønner vel at de barna dine trenger omsorg! Mat, klær og sko det er ditt ansvar! Men du?
Kirsten var sint, rød i kinnene. Men Solveig møtte henne bare med ro og et åpent blikk.
Mamma, kan du gi tante Kirsten litt vann?
Tvillingene rakk Solveig vannflasken, og akkurat da fikk Kirsten et illebefinnende. Hun seg sammen, og hadde ikke Solveig reagert raskt, ville hun falt ned trappa.
Ambulansen kom fort, og Kirsten ble lagt inn. Da hun våknet, satt Solveig ved sengen. Barna var med Ellen, som straks hadde kommet da Solveig ringte.
Hva har skjedd med meg? spurte Kirsten språket var uklart, og hun ble redd.
Rolig, Kirsten, sa Solveig mykt. Du har hatt et slag, men legene har fått det under kontroll. Du må hvile, men alt blir bra. Ikke gråt. Jeg blir her. Sov litt nå.
Og Solveig gjorde som hun hadde lovet. Hun tok ansvaret for Kirsten, for hun visste fra naboene at denne kvinnen var alene i verden.
Hvorfor, Solveig? stotret Kirsten.
Fordi det er rett. Ingen bør være alene. Jeg vet det av erfaring.
Har du kjent på ensomhet?
Ja, det er ikke et godt følge. Det vil du ikke ha igjen. Jeg blir her.
Solveig overså Kirstens tårer. Nå satt det en eldre, ensom dame foran henne, ikke den brysomme naboen fra før. Solveig syntes inderlig synd på henne. Her kunne det vært barn, barnebarn og familie men hun hadde bare autoriteten i oppgangen og sine roser i hagen, faktisk de vakreste Solveig hadde sett. Og kunne man dyrke slike blomster, hadde man ikke et svart hjerte. Det visste Solveig med sikkerhet.
To år senere.
Å Solveig, hvordan klarer du å hanskes med barna dine? De er som ild og vann! Så rolig som datteren din er, så rampete er guttene, ler Kirsten, som nå sitter i rullestol og passer lillesøster på lekeplassen.
Å, tante Kirsten, dette er bare begynnelsen! Det er bare to. Anders har fire! Og når de alle er samlet, da rømmer jeg huset! Kona hans håper fremdeles at nummer fem ikke blir en gutt.
Vet de hva det blir?
Nei. Babyen skjuler seg. Anders sier han er klar for hva som helst, ler Solveig.
For en varme, for en sommer, sukker Kirsten og skygger for øynene. Si meg, er du lykkelig?
Solveig tenker.
Hva trenger et menneske for å være lykkelig? Å ha sine nærmeste nære? Ja, hun har det. At barna har det bra? Takk og lov. At barna får vokse opp lykkelige? Det ser ut som de trives. Da er hun vel absolutt, uten tvil lykkelig.
Ja…
Solveig smiler. Og nok en gang forundrer det Kirsten hvor alt endrer seg når Solveig smiler.
Selv sommerens hete, som har ligget som et teppe over byen, virker plutselig mildere. En ny friskhet skyller gjennom gården.
