Du har kastet bort studiene for den kjærligheten, Viktor! Vi sendte deg for å lære, ikke for å gifte deg! Vi manglet en bondegutt i familien, brølte faren min, Olav Hansen. Den brennende forelskelsen hans skulle knekkes med avstand, og på farens påbud dro han inn i verneplikt.
Jeg, Synnøve Østberg, husker hvordan jeg etter hvert ryddet opp i vårt lille hjem. Jeg hengte nye tapeter, byttet ut de gamle gardinene, og fikk orden på loftsrommet. Jeg likte det ryddige, og det ga meg ro i sjelen.
I det bortgjemte hjørnet av loftet fant jeg en gammel kasse med Vikors brev. Hvor lenge hadde jeg lagt den til side? Jeg glemte alt om husarbeidet, og begynte å lese et brev etter det andre, først ett, så to, så tre
Viktor og jeg hadde møttes på Universitetet i Oslo da det fortsatt het Oslo tekniske universitet. Jeg kom fra bygda, han fra byen. Jeg fanget hans oppmerksomhet med langt, mørkt hår, klare øyne og en slank figur.
Vi begynte å date. For den stille, skyte Synnøve var Viktor som en storm. Hver dag fant han på noe nytt for å vinne mitt hjerte. Han la blomster foran døren til hybelen min, banket på i de sene nattestundene for å si god natt. Hybelen lå i første etasje.
De studentfestene, gåturene langs Akerselva og de første kyssene fløy forbi på et blunk. Det første studieåret gikk som en storm, og vi var alltid sammen.
Men så skjedde det: Viktor mistet interessen for studiene. Fra starten hadde han aldri ønsket å bite i den harde steinen av kunnskap han hadde funnet kjærligheten først. Han ble utestengt fra universitetet. Det plaget ham ikke en eneste gang.
Jeg skal finne en jobb, så kan jeg ta opp studiene på deltid. Da kan vi gifte oss, min kjære, forklarte han meg.
Viktor fikk jobb på en fabrikk ved Drammenselva og fortalte foreldrene at han ville gifte seg. Mine foreldre visste bare så mye jeg hadde kommet på besøk hos dem noen få ganger.
Viktors far, Olav, hadde drømt om at sønnen skulle gifte seg med datteren til en god venn, Clara Lunde. Men verken Viktor eller Clara ønsket å leve etter andres planer.
Viktor trodde han kunne overbevise foreldrene, at de ville forstå at han ikke kunne leve uten meg. Men forventningene hans falt i søvn. Familien reagerte hardt.
Du har kastet bort studiene for denne kjærligheten! Vi sendte deg for å lære, ikke for å gifte deg! Vi manglet en bondegutt i familien, brølte Olav igjen.
Den brennende forelskelsen skulle bli stoppet med avstand. På Olavs påbud gikk Viktor i militæret.
Jeg sørget bittert uten ham. Det eneste som ga meg styrke var de brevene han sendte myke, lidenskapelige ord som holdt meg i live.
En dag brøt korrespondansen. En måned, to, et halvt år ingen linje fra ham. Jeg følte meg fortapt.
Slike ting skjer, følelsene dør av avstand. Det var bare en forelskelse, ikke ekte kjærlighet, beroliget min medstudent Sondre Berg meg.
Sondre var vår felles venn, men jeg visste ikke at han hadde skrevet til Viktor om sin egen forelskelse i meg, og at han nå ville gifte seg med meg. Han ba Viktor om å slutte å skrive til meg, for han og jeg skulle gifte oss.
Jeg aksepterte, kastet meg inn i studiene, begynte å omgås venner igjen. Sondre var alltid der; han hadde lenge vært forelsket i meg, og takknemligheten over at Viktor trakk seg tilbake, ga ham en sjanse til å komme nærmere meg.
Omsorgen og kjærligheten Sondre ga meg, virket så ekte.
La Sondre være lykkelig, tenkte jeg og takket ja til frieriet.
Jeg ville kaste Vikors brev, men fingrene sviktet. Jeg la dem i en kasse og gjemte dem bort.
Sondre og jeg begynte et nytt liv. Mine foreldre kom raskt med nyheten om at jeg skulle gifte meg med Sondre.
Tiden fløy. Ti år gikk, så ti år til. Sondre og jeg bodde i samme by, men levde parallelle liv som aldri krysset hverandre.
Rykter nådde meg om at Viktor hadde giftet seg ikke med Clara, men med en helt annen kvinne. De fikk en sønn.
Mitt eget liv ble rolig, men ikke lykkelig. Sondre og jeg fikk to døtre. Barna og arbeidet ble mitt livs mening; det var liten plass igjen til egne innblikk.
Vi bar hver vår byrde, men glemte at livet kunne være lyst og fullt av glede.
Trettifem år gikk.
Familien min falt fra hverandre. Vår ekteskap uten kjærlighet brakk sammen. Min mann følte at han aldri hadde fått min kjærlighet tilbake, og han fikk en elskerinne. Døtrene ble voksne, fikk egne familier, og vi mistet all kontakt.
Etter skilsmissen innrømte mannen min for meg at han hadde orkestrert min avstand fra Viktor.
Viktor hadde også mistet sin familie og sto alene.
Jeg fant det siste brevet fra ham. Jeg gråt og lo samtidig. Så innså jeg at jeg desperat ville vite hvor Viktor var nå, hvordan livet hans hadde blitt. Jeg ville bare se ham en siste gang og snakke.
Uten å nøle skrev jeg et brev til hans gamle adresse, håpet at noen av hans slektninger fortsatt bodde der og kunne levere det. Jeg hadde alltid vært besluttsom. Jeg skrev og foreslo at vi møtes på kafeen overfor mitt hus. Uten videre overveielse la jeg brevet i den nærmeste postkassen.
Neste dag rev jeg meg selv i sinne: Hvorfor var jeg så dum?
Viktor, på vei hjem, stakk blikket inn i postkassen. Et brev? Så sjeldent i disse dager! Navnet på konvolutten fanget hans øyne, og han kunne ikke tro sine egne øyne. Han åpnet brevet, og tiden gikk tilbake.
På avtalt tid gikk han inn i kafeen. Hjertet banket hardt. Kafeen var tom, bortsett fra et eneste bord hvor en kvinne satt.
Synnøve, sa Viktor nesten i en hvisking.
Ja, vendte hun seg, og blikket hennes traff ham.
Hans minner om hennes øyne hadde overlevd alle år. Det var hun, min Synnøve, fortsatt den samme. Vi snakket, gråt, lo.
Da vi gikk ut av kafeen, holdt vi hverandres hender, fast bestemt på aldri å skille oss igjen.
P.S.
Siden den dagen har det gått nesten fem år. Synnøve og Viktor lever nå hånd i hånd, og hver dag teller de som en gave.
Ekte kjærlighet forsvinner aldri uten spor. Nå er vi helt sikre på det.
