Det var vinteren 1950, og kulden gikk rett ned i beina. I et lite, mørkt rom i den gamle tømmerhytta på Voss, med vegger dekket av ler og en fuktig lukt i luften, lå jeg jeg var bare sytten år gammel og pustet tungt mens fødslene ristet kroppen min. Jeg var helt alene, bortsett fra jordmoren, en eldre dame med grove hender og et hjerte som hadde sett mange tragedier.
Endelig brøt et skarpt gråt fra en nyfødt stillheten. Jeg Jorunn fikk en brennende følelse av liv som strømmet tilbake i meg.
«Det er en nydelig jente», sa jordmoren, mens hun viklet den lille i et pledd og la den på brystet mitt.
Jeg holdt henne i armene, klønete og fortsatt skjelvende, med blod på klærne, men i blikket mitt ble det tent en ny, råmorskjærlighet. Jeg så på henne og sverget at ingenting og ingen skulle skille oss.
Men lykken var kortvarig.
Døren smalt opp med et hardt smell, og moren min, Elise, stormet inn som en stormvind. Hun var kledd i sort selv om ingen hadde dødd og ansiktet hennes var som en grå skygge av misnøye.
«Gi meg henne!», ropte hun, og rev den lille fra mine armer.
«Nei, mamma! La meg få beholde henne!», prøvde jeg å rope, mens jeg nesten ikke klarte å stå opp.
«Stille!», avbrøt hun med en stemme kald som frost. «Den er svak. Hun har den der… den mongolske sykdommen. Hun vil ikke overleve. Det er ikke verdt å holde på henne.»
Jeg skrek, gråt, falt på knærne og ba i hjel. Men moren ga seg ikke. Hun pakket inn den lille enda tettere, forlot rommet og slo døren så hardt at det lød som et skudd i hjertet mitt.
Den natten satt jeg igjen med tomme armer og ropte et navn jeg aldri fikk si høyt.
Årene gikk. I bygda trodde alle at barnet mitt hadde dødd ved fødselen det var akkurat det moren ville at folk skulle tro. Jeg ble tvunget til å tie, og lærte meg å smile med en falsk munn mens hjertet mitt råtnet inni.
Da jeg var tjuefem, pakket jeg sekken og forlot hjemmet uten å se meg tilbake. Jeg klarte ikke å tilgi, kunne ikke glemme, og helbredet aldri.
Tiden fortsatte å falle som visne blader. Jeg ble lærer på barneskolen, bodde alene, uten ektemann eller barn. Men innerst inne følte jeg at en del av meg fortsatt lå begravd i det mørke rommet.
En vårdag, da jeg var kommet tilbake til Voss for å besøke gravplassen, hadde moren gått bort og kanskje også de siste lenkene som bandt meg.
Jeg gikk gjennom torget der jeg som barn lekte, duften av nybakt brød blandet seg med lukten av falne blomster. Jeg var på vei til en benk da jeg hørte en barnelatter, klar og krystallklar, som et ekko fra fortiden.
Jeg snudde meg.
Der, på en liten benk, lekte en jente på ni år med en tynn ruskete dukke. Hun hadde bølgete blondt hår, en slitt blomsterkjole og mandelformede øyne som glitret av en merkelig sødme, en lys som rørte noe dypt inni meg.
Hjertet mitt slo som en hammer.
Jeg gikk nærmere, beina bølgede.
«Hei, vakre hva heter du?», spurte jeg med knust stemme.
Jenta så på meg uten frykt, bare nysgjerrig.
«Jeg heter Embla», svarte hun med et smil.
Ordet traff meg som en bølge. Embla det navnet hadde jeg drømt om å gi barnet mitt, navnet jeg hadde holdt inne i så mange år.
Knærne ga etter.
I det øyeblikket kom en eldre kvinne frem, ansiktet rynkete av år med bakeriarbeid, og tok jenta i skulderen.
«Kjenner du henne?», spurte hun forsiktig til meg.
«Jeg så henne og synes hun var kjent», stammede jeg.
Kvinnen så ned, litt flau.
«Hun har bodd hos meg siden hun var baby. En dame ga meg henne og sa at moren hennes ikke ville ha henne, at hun måtte gjemme seg. Jeg har aldri fått hele historien»
Jeg følte at sjelen min spratt ut av munnen.
«Det er ikke sant! Jeg elsket henne! De tok henne fra meg!», brøt jeg ut i tårene.
Bakerinnen trakk seg ett skritt tilbake, overrasket.
Jenta så stille på meg, tok et skritt nærmere og spurte så enkelt:
«Er du mammaen min?»
Jeg falt på knærne og begynte å gråte.
«Ja, kjære jeg er mammaen din. Jeg er så lei meg for at jeg ikke fant deg før. For at jeg aldri fikk deg.»
Hun klemte meg tett, uten ord. Den lille kroppen var varm, ekte, min.
Den dagen forsto jeg at livet av og til gir oss en ny sjanse. Det spilte ingen rolle hva folk i bygda tenkte, eller hvor mange år som hadde gått. Jeg hadde fått datteren min tilbake.
Og nå, denne gangen, skulle ingen rive henne fra meg igjen.
