Hvem trenger henne egentlig
Ingrid, hva er det for noe her? Har du kastet mammas sylteagurker?
Selvfølgelig, Ola. Ingrid trakk på skuldrene. De hadde jo begynt å gjære for lenge siden Og var blitt myke. Man kunne jo ikke spise dem lenger
Det var da ikke så ille. Du kunne bare tatt de øverste, vasket resten, så hadde det vært greit. Mamma og jeg har spist både oppblåste glass før, uten problemer. Disse sto jo bare litt for lenge. Vi kan da ikke bare kaste mat på den måten, Ingrid, det koster jo penger!
Ola gikk forbi kona med hevet hake og et blikk fullt av misbilligelse, mumlende for seg selv.
Ingrid sukket. Før i tiden syntes hun det var sjarmerende. Hun kom plutselig på de første gangene de var ute sammen
Langs stien i Frognerparken gikk en høy kar med hvit skjorte og glis. Han bar en bukett blomster. Markblomster, akkurat slik Ingrid likte.
Ola, har du vært ute og plukket selv? utbrøt hun overrasket.
Ja, svarte han. Hva skal man med roser? Klisjé, og altfor dyrt. Vi kan heller bruke pengene på å ta karuseller eller spise is.
Ingrid smilte og fulgte etter ham langs stien
Ingrid i nåtiden ristet på hodet og lyttet: Ola sto faktisk og vasket agurker på kjøkkenet. Hun ble egentlig ikke overrasket lenger. Før tenkte hun det var fordi Ola likte å gå tur, at de aldri dro på kafé ikke på grunn av pengene. Og grunnen til at de valgte pariserhjulet var ikke det at billettene til de andre attraksjonene var dyre, men at han ville passe på at hun ikke ble dårlig.
Men nå, etter flere år, et bryllup, og to barn, forsto Ingrid alt sammen. Hun hadde lært å godta det, eller leve stilletiende med det. Hun valgte stillheten.
Ingrid gikk inn på kjøkkenet for å gjøre klar middag til tvillingene, Ola og seg selv. Byggrynsgrøt, kjøttkaker og litt salat enkelt og greit. De hadde aldri noe luksus hjemme.
Ola, hva driver du med? spurte Ingrid matt. Mannen hennes sto bøyd over barnas tallerkener og delte opp kjøttkakene.
De er bare fem, da. Holder lenge med en halv hver.
Ola delte kjøttkaken på den ene tallerkenen, samlet opp den andre halvdelen fra den andre, og la den tilbake i pannen.
Har du rablet?
Syns du?
Ja, Ola.
Vel, det er jo fornuftig. Vi er jo akkurat som dem, sa han, og begynte å dele kjøttkaken på Ingrids tallerken også. Dette er storfekjøtt, det er dyrt, vet du. Hvorfor ser du sånn på meg? Man bør uansett ikke spise så mye stekt kjøtt. Det er helseskadelig med for mye, og dessuten burde du dampe i stedet for å steke det trekker mindre fett og olje, og olje er blitt så dyrt nå.
Ungene liker ikke dampet mat.
De venner seg til det. Det er sunnere, sa Ola bestemt, avsluttet med kjøttkakene og forsvant fra kjøkkenet.
Ingrid så ned på de oppdelte bitene og kjente at hun ikke orket mer. Tålmodigheten hennes hadde en grense, likevel
Mot slutten av uken kom Aud Marit svigermor hjem igjen. Mot henne var Ola rene pengesløseren.
Ingrid, kjære deg, kom og hils! Jeg har med klær til barna! Dere er heldige som har en bestemor som aldri kommer uten gave!
Ingrid sukket inni seg og gikk ut for å møte sin svigermor etter å ha kommet stormende fra jobb.
Aud Marit rakte frem en pose til Ingrid.
Aud Marit, dette er jenteklær. Hun kikket ned i posen. Jeg og Ola har jo bare gutter.
Å, spiller no rolle, slo svigermor ut i været og dro opp en rosa Hello Kitty-singlet. Leif liker jo katter. Dessuten, de er små enda. Hva har fargen å si rosa, rød eller blå
Jaja, jeg forstår. Takk skal du ha! Jeg og guttene får se på dem etterpå.
Ingrid smilte anstrengt, la posen til side, med planer om å kaste alt senere. Ikke bare var klærne til jenter, men de var også helt utslitte. Det ville vært flaut å bruke dem selv i hagen.
Ola, når skal vi flytte ut, egentlig? Jeg orker ikke bo med moren din mer, sa Ingrid lavt da hun lukket døra.
Hva slags spørsmål er det? Når vi har spart nok til egen leilighet, selvfølgelig.
Ola, kan vi ikke bare ta opp boliglån, da? Ellers blir vi jo gamle før vi kan flytte.
Vi har snakket om dette før. Lån er slaveri, skjønner du? Vi må jo betale så mye i renter. Det er mye mer praktisk å bo med mamma hun lager mat, vasker og sylter til vinteren
Er du helt borte? Ingrid ropte ut, senket stemmen og lukket øynene. Ungene sover på rom med mora di! Og de er bare fem nå. Hva når de blir større? Hva gjør de da? Vi får jo aldri være i fred, vi får ikke gjort noe som helst. Dørene har ikke en gang lås, fordi Aud Marit sier det er upraktisk!
Du må ta det rolig og slå av lyset. Strømmeregninga kommer snart, og da blir det et sjokk.
Ingrid stønnet høyt og sank ned i puta. Nok var nok.
Krangelen kom neste dag. Ola nektet ungene å se Barne-TV, fordi det var «unødvendig og kostbart». Det var siste dråpen for Ingrid.
Nå holder det! Ingrid gråt. Jeg orker ikke mer! Jeg tar barna og drar! Vi reiser til mamma, der får de i det minste sitt eget rom!
Hun grep kofferten med én hånd, dyttet guttene foran seg med den andre.
Leif, Sander, kom nå.
Ingrid Hvor skal du? Ola stod forfjamset. Hva med familien? Jeg trodde vi hadde det bra, du klaget jo aldri.
Jeg har holdt ut med deg og moren din i seks år! Sjampo kjøper vi i store billige dunker, dopapir det billigste som finnes. Barna har bare gamle leker etter deg og din bror! Jeg vil gi guttene en ordentlig barndom, ikke dette. Jeg vil heller sløse enn leve slik dere gjør.
Aud Marit slo seg teatralsk på brystet og forhindret Ola i å følge etter.
Å, Ola gutten min, nå fikk jeg vondt i hjertet… Ikke spring etter. Hun ombestemmer seg, kommer nok tilbake, det er ingen som tar henne imot med to gutter på slep
Og Ola trodde virkelig hun ville komme tilbake.
Ingrid, hva gjør du? spurte Lise-Lotte, moren til Ingrid. Bare kast teposen, og ta en ny.
Ingrid kom tilbake til seg selv og så ned; hun var i ferd med å bruke samme tepose for tredje gang til en kopp te.
Hvordan har dere klart dere der borte? Jeg har jo sagt i årevis at du må komme deg ut. Det er ikke liv, det er et slit. Hele situasjonen er syk
Ja, sa Ingrid, åpnet kjøleskapet og ble stående. Det lå ost der vanlig ost, ikke smelteost. Pølse, kjøtt, yoghurt Må lure vekk sjokoladen, ellers spiser barna opp alt på en gang.
La dem forsyne seg. Hvorfor tror du jeg kjøper det?
Du bør heller gjemme det, de er jo ikke vant til å ha godteri tilgjengelig. De blir vel gærne.
Lise-Lotte nikket trist og strøk dattera varsomt over skulderen.
Natten kom. Ingrid lå våken. Madrassen var altfor myk og knirket ikke. Senga hun og Ola hadde, var håpløst gammel.
Ingrid åpnet kjøleskapet og sto andektig foran all maten. Mannen kjøpte alltid den billigste melken, yoghurt var det aldri snakk om, surmelk i stedet. Cottage cheese lagde de selv av melk som hadde blitt sur.
Ingrid skar en tykk skive brød, tok både pølse og ost på den var så høy at den knapt kunne bites over. Men kjære vene for en glede Ingen som sto og målte opp hvor mye pølse eller ost, ingen regler og formaninger. Fritt yoghurt rett fra flasken. Så godt!
Herregud Så dum jeg har vært Hvorfor holdt jeg ut nesten seks år med dette?
Hvordan kunne hun leve etter alle Olas regler? Hun fikk ikke spise det hun ville. Fikk ikke male eller pusse opp hjemme, brukte svigermors klær, gikk i samme støvler fem år i strekk. Hvorfor?
Noen uker senere ringte det på døren. Ingrid hadde nettopp stått opp; det var lørdag, mamma hadde tatt guttene med i parken.
Hvem er det? Ola?! Hva gjør du her?
Der sto ektemannen på dørstokken.
Ingrid, kom tilbake. Vi Jeg og mamma skal ikke være så gjerrige lenger. Selvfølgelig, å sløse er ikke bra. Men vi skal høre mer på deg Og jeg elsker deg, Ingrid. Kom hjem. Vi har jo familie, barna trenger oss begge.
Nei! Nei! Og atter nei! Jeg kommer aldri tilbake. Barna mine har eget rom. Jeg også. De ser barne-TV, ikke femten minutter om dagen, og jeg kan spise frokost i ro. De spiser hele kjøttkaker. De kan hente godteri når de vil. Og vi vasker ikke lenger brukte brødposer. Og jeg har samme fått kjøpt meg en vanlig morgenkåpe. Hører du? Jeg vil leve normalt. Dette er mine penger, jeg bruker dem som jeg vil. Ferdig! Vi skilles, og det får du beskjed om av retten!
Ingrid smalt døren igjen og begynte å gråte. Hun visste egentlig ikke hvorfor. Kanskje av lettelse, kanskje fordi hun syntes synd på seg selv. Ja, hun måtte nå jobbe mer for å forsørge barna, men hun var klar. Klar for alt men tilbake skulle hun aldri. Det var ikke hennes livHun tørket tårene med håndbaken og ble stående i gangen en stund, lyttende til stillheten som allerede føltes litt mindre tom. Solstripen over parketten laget et mønster hun ikke hadde sett før, og for første gang på mange år ble hun stående og bare beundre det som om gulvet hilste henne velkommen til dette nye livet.
Senere, da guttene kom løpende inn døren, latterfulle og rødmussede etter å ha vært ute, møtte hun dem med åpne armer og satte seg ned sammen med dem midt på kjøkkengulvet. Ferske boller i en skål på bordet, hjemmelaget kakao som damper. Hun lot dem spise så mange de ville, lo høyt når melis klisset seg fast på små barnekinn og over kjøkkenbenken.
Etter leggetid satte hun seg ved vinduet med et gammelt fotoalbum hun hadde funnet bakerst i en kasse. Minnene fra før, fra de små stiene i Frognerparken, lo henne mildt i møte. Alt hadde vært annerledes, men hun så på seg selv der og kjente hvordan et nytt lys banket på innsiden. Hun kunne aldri gå tilbake, men hun kunne gi guttene sine noe annet. Frihet til å leve, til å feile, til å kaste syltede agurker uten å skamme seg.
Denne natten sovnet hun for første gang uten å telle småpenger i hodet, uten å bekymre seg for lysbryteren, eller hvor mange skiver pølse som var igjen til i morgen. Hun sov med et smil og en ro hun nesten hadde glemt eksisterte.
For det finnes et liv etter gjerrigheten også. Et liv hvor en hel kjøttkake til middag kan bety at man faktisk endelig har nok.
Og da morgenen grydde, var Ingrid klar for resten.
