Mine regler
Nei, Olav, det er virkelig godt at du kom! Ingrid Pedersdatter satte seg rett overfor sønnen sin, støttet haken mot de små knyttnevene, smilte mildt. Jeg har savnet deg så mye. Spis nå, vær så god, kjære. Vil du ha en kjøttkake til?
Olav ristet på hodet med et svakt smil.
Var det ikke godt? moren spurte med en anelse uro og rettet seg opp. Hun så plutselig mistenksom ut, de små rynkene mellom brynene ble dypere, øynene vidåpne. Jeg lagde det jo akkurat som alltid Og jeg sa til faren din at du ikke liker svinekjøtt Jeg sa det! Smaker det rart?
Ingrid var opprørt, hun hadde gledet seg slik til Olav skulle komme, laget mat som om hun ventet hele garden, og hun, Ingrid Pedersdatter, var kokken som skulle mette og trøste alle. Og nå sådan forlegenhet sønnen likte ikke kjøttkakene hennes
Nei da, mamma, nå begynner du igjen! Det var kjempegodt, helt nydelig! Jeg er bare så mett.
Olav la gaffelen forsiktig på den blomstrete tallerkenen, altfor liten for de store bjørnelabbene hans, justerte på den knøttlite servietten som minnet om et lommetørkle for barn. Det var nesten merkelig at en så liten kvinne som Ingrid hadde født en så stor kar. Men han tok etter faren, Mikal stor og kraftig, en slags åsrygg av en mann. Ingrid så alltid ut som en lita jente ved siden av ham.
Det var fantastisk, altså som alltid! Olav reiste seg, gikk bort til Ingrid og klappet henne lett på skuldrene, som om han la et varmt pledd over henne. Med ett ble hun slik rolig, trygg Ja, hva var det du ville snakke med meg om? Si det nå, jeg skal straks dra. Sigrid og jeg skal på senteret, Runar trenger nye klær.
Sigrid, som Olav ofte kalte Lyse-Sigrid med et glimt i øyet, var hans kone, pertentlig, omtenksom og veldig vakker.
Olav hadde stirret så dypt på Sigrid første gang de møttes at han gikk rett i lyktestolpen blødde fra øyebrynet, og Sigrid, litt forfjamset, med store øyne, spurte om det gikk bra. Olav stod der, flau, og sjekket om stolpen hadde fått bulk
Etterpå dro de sammen til legevakta. Sigrid, søt, naiv og ung, spurte hele veien om han var svimmel og holdt Olav i albuen. Hva skulle han svare? Svimmel, ja! Fordi Sigrid var så vidunderlig vakker!
De giftet seg. Nå hadde de sønnen, Runar. Sigrid jobbet som logoped og tok ofte imot elever hjemme praktisk, for da kunne hun ordne huset samtidig. Olav dro på jobb hver morgen, kastet Runar i skole men ikke hvilken som helst, for Sigrid hadde fått ham inn på en spesialskole for fremtidige biologer. Alt var i orden, alt gikk i harmoni og kjærlighet.
Hvorfor kom ikke Sigrid? Ingrid Pedersdatter ryddet av bordet, vel vitende om at Sigrid hadde privattimer i dag de stoppet aldri, heller ikke i helgene men hun nølte, dro ut samtalen, for hun måtte be om en liten tjeneste fra sønnen.
Jeg sa det jo, hun har to elever i dag. Og Runar, ja, eller Runar Olavsen som jeg liker å kalle ham han gjør leksene sine. Så Hva er det?
Olav tok koppene pent fra hendene til moren, som om de var skjøre glassneser, satte dem varsomt i vasken og snudde Ingrid mot seg, så henne rett i øynene. Mamma, du skremmer meg. Har det skjedd noe med pappa? Han lukket seg inne på rommet, har dere tatt opp lån, har noen lurt dere? Har dere pantsatt leiligheten og alle organene? Eller har de funnet min tvillingbror som ble stjålet fra fødeavdelingen?
Olav humret fornøyd over sin egen spøk, og rundt ham flimret stemningen lystig og vårgrønn.
Han satte seg på morens vink, klappet seg på magen, strakte armene ut, traff kjøkkeninnredningen med håndbaken. For trangt, ja Ikke som hjemme hos dem, tre store rom, veranda, romslig kjøkken. De hadde arvet leiligheten fra Sigrids slektninger, som fikk den for sin innsats i norsk forskning og siden flyttet ut på landet, sendte Sigrid poteter og rotgrønnsaker og digre knoller jordskokk om høsten, og kjempeaster! Herregud, for noen aster! Som små fargerike stjerner en eksplosjon av kosmos! De og potetene kom til Oslo i anledning, ofte i onkel Stians gamle varebil og hvorfor han var så glad i Sigrid, forstod ikke Olav, men han respekterte alltid Stian, hjalp ham med bilen, gikk rundt i shorts med palmer og nøt livet.
Ja, det var det jeg ville spørre deg om Ingrid trakk pusten som om hun skulle til å holde en nyttårstale, skjøv frem en tallerken med sirupssnipper. Husker du ikke Marit Lysgaard?
Olav ble litt alvorlig, løftet brynene.
Klart jeg husker! nikket han. Snippene luktet honning og sukker, varme og snø han kunne ikke motstå det, reiste seg for å fylle mer te og tok den største snippen, med bilde av Nidarosdomen og klokken som slo hele byen.
Ja, altså Marit Jeg mener Marit Lysgaard skal til universitetssykehuset deres hun må undersøkes for øynene, skal opereres Jeg kjenner ikke diagnosen nøyaktig, men det er visst komplisert
Olav tygde og lyttet. Husket han tante Marit? Selvfølgelig. Hun hadde vært naboen som alltid hjalp moren, så etter Olav da han var liten og foreldrene jobbet. Marit Lysgaard hadde alltid så lenge Olav husket gått med store, runde briller som gjorde øynene hennes svimlende store, øyelokkene blafret bak glasset som sommerfuglvinger.
Så? Han så at mamma ble nervøs, rusket usynlige smuler av duken typisk tegn på uro.
Ja, altså kunne hun fått bo hos dere under behandlingen? Å leie noe, det er jo dyrt og hotell også. Og å reise frem og tilbake, det orker hun ikke lenger. Jeg vet det er slitsomt å ha folk boende, men Jeg føler jeg skylder henne hun har jo i praksis oppdratt deg.
Olav sluttet å tygge, tok en slurk te, tørket munnen og trakk på skuldrene.
Ja Ja nølte han. Å bo med tante Marit var ikke i planene, shortsene med palmer måtte vekk for en stund Og Sigrid kunne ikke gå ut i nattkjolen for å lage te om natta hun som var så fin i den Men når det var nødvendig, så var det nødvendig. Selvsagt! Hun hjalp meg før, nå er det min tur! smilte Olav stolt. Han følte seg edel, raus og hjertevarm, så han sukket. Sigrid ville være stolt! Det ville mamma også. Marit Lysgaard, hun fortjener å få litt omtanke på sine gamle dager!
Og utenfor, som en glorie bak Olavs hode, slo sola gjennom vinduet og glitret i Ingrids lykkelige øyne, danset i stuen. Kirkeklokkene i den lille kirka nede ved gata ringte så hjertene sammen danset av glede.
Ja? Virkelig? Åh, jeg er så glad, Olav! Dette er virkelig en god gjerning! Jeg er så takknemlig for at du ble nettopp en slik god gutt.
Hun strøk ham over håret slik hun gjorde da han var liten.
Hadde Sigrid vært der, hadde hun vrengt på ansiktet, gjort narr av svigermorens hengivenhet. Men nå var hun ikke der, og Olav kunne igjen være den lille gode gutten som ble rost av den viktigste kvinnen i livet.
Olav dovnet bort, lot hendene synke mot duken.
Men Kanskje vi bør spørre Sigrid? hvisket moren plutselig. Olav mumlet at Sigrid ikke kom til å være imot, la kinnet mot morens hånd, holdt på å duve inn i drømmeland, så deilig, varmt og rettferdig alt var Jeg roper på Marit nå, så kan dere avtale.
Ingrid forsvant nesten lydløst ut av kjøkkenet, avisen knitret i stua, Olav tastet straks på mobilen.
Sigrid svarte, penslet mascara over det ene øyet, målte opp til neste.
Hvor lenge skal hun bo? spurte hun endelig.
To uker, tror jeg. Sigrid det er viktig å hjelpe Hun har operasjon foran seg, hun har ikke noe sted.
Olav hun skal jo innlegges begynte Sigrid, men ble avbrutt.
Ja, men etterpå må hun til kontroller. Tenk å skulle busse halvannen time hver vei! Sigrid, du er så gjestfri, og tante Marit er ryddig og snill. Dere finner nok tonen.
Vet du, Sigrid sukket jeg er ikke så sikker. Jeg husker henne fra bryllupet. Hun så på meg ovenfra og ned, nesten utfordrende. Hun liker meg ikke, din tante Marit.
Ikke Marit, men Marit, og jo hun liker deg! Hun hjelper gjerne til med Runar
Olav, din sønn er snart seksten. Hva skal hun hjelpe med da? Sigrid smilte skrått, leppene ble til en fiskemunn, men stoppet halvveis, følte hun ble trist.
Med alt, Sigrid! Hun har livserfaring. Hun forstår ungdom! Du er ikke sint?
Sigrid var helt motvillig, men kunne ikke si det rett ut ville ikke såre Olav.
Jaja. Når da?
Lyder sur i mobilen, så svarte Olav: søndag.
Allerede? I morgen? Sigrid så på rotet hjemme. Det vanlige kaoset i en vanlig familie men slik kan det ikke være! Aldri for besøkende!
Ingen andre enn Sigrid, Runar og kanskje bikkja hadde sett kaoset. Elevene hennes fikk kun komme til kjøkkenet. Når det kom gjester, ble det skrubbet overalt. Til forskjell fra venninnene hadde Sigrid alltid vært flau over rot, et svettearm eller skeivt håndkle det skulle vekk.
Men denne tante Marit ville renne rundt og tenke at Sigrid er en skrekkelig husmor!
“Rene gulv, orden i huset, orden i hodet!” messet Sigrids mor alltid. “Det første folk merker, er om det er ryddig. Men du er sølete, Sigrid! Hvordan får du det til, du er jo jente!”
Sigrid knep øynene sammen, ristet hodet som om moren fortsatt sto der, og hun skamfullt så ned for hun var jo “sølete,” og det var et mysterium!
Neste, utdypet Olav.
Da har jeg litt tid sa Sigrid lavt. Får si det til Runar
Hun hadde fortsatt tid til hovedrengjøring vaske, rydde, sortere, vaske klær og vinduer til det glinset.
Runar reagerte nøkternt på nyheten om at den gamle damen som hadde passet faren hans som liten, skulle komme. Ro deg ned, mamma. Bare lev som vanlig! sa den kommende biologen. Dette er vårt økosystem. Hun er et fremmed element. Overlever hun, så overlever hun.
Vi “overgroes,” ikke “vokser” og jeg får ikke tid denne uka åh, hva står du for? Ta støvsugeren og hjelp til. Jeg vil ikke at hun skal synes jeg er en slask! Hun forteller sikkert alt til henne, og tante Ingrid får vite alt.
Tante Ingrid vet uansett alt. Hun bryr seg ikke! trakk Runar på skuldrene og gikk.
Sigrid ble nervøs, men en halvtime senere ringte det på første elev, en klønete, tykk gutt som het Kristian. Kristian skulle rulle på r-en, rødmet og lyste opp da Sigrid skrøt, mens hun speidet etter støv og flekker.
“Vinduer! Jeg har ikke vasket vinduene!” slo det henne. “Vinduene skal være så glassklare at det ser ut som det ikke er vindu!” lød morens stemme i hodet. “Rene vinduer avslører en god husmor!”
Olav kom hjem, avbrøt Sigrids febrilske vaskeri, lo om tantes fortid: hvor mye hun hadde passet ham, og Sigrid nikket og trakk på skuldrene.
Jada, vi har skjønt at din andre mor kommer. La oss snakke om noe annet, pappa! utbrøt Runar. Sigrid var takknemlig.
Søndagen kom med fart, og lørdagen forsvant som om tiden hadde fått vinger. Olav dro for å hente Marit Lysgaard, mens Sigrid forberedte huset.
Runar sendt til frisøren, hunden Stormy vasket til klynk, vinduene skinnende blanke som mammas ære krevde.
Vi kommer rundt tre, meldte Olav. Ikke stress, gjør det du skal. Tante Marit vil ikke være til bry.
Ok, vi venter til middag, svarte Sigrid.
Hun planla helstekt kylling, poteter, salat Skulle gjøre alt rett.
Reiste seg tidlig, sendte Runar av gårde med Stormy og stilte seg under brusen i dusjen. Sang lavt «Vi vandrer med freidig mot» Strakte på siste tone, svøpte inn i morgenkåpen, pusset tennene. Da, plutselig, smalt det i ytterdøra. Olavs stemme, en ukjent kvinnestemme, hundens gledeshyl og Runars gjesp bakgrunn.
Speilet, duggete, viste henne i morgenkåpe, bustehårete, uplassert til gjestemottak.
Her er vi sa Olav, nikket til Sigrid, som stod der i kåpe og tannbørste da han slepte på Marits knallrøde digre koffert. Kinnene hennes lyste. Hun sjarmerte Sigrid, skrøt av huset, av alt, strålte. Men Sigrid visste bare at hun, vertinnen, møtte gjesten slik. Kyllingen rå, Stormys poter sølete og nå smusset på gulvet Alt galt. Tante Marit knep leppene, trådte over vannpytter, så etter Sigrid som løp for å fikse seg.
Her er rommet ditt, Olav åpnet døren. Slå deg til. Jeg setter i gang frokost straks.
Marit takket, lukket døra.
Hvorfor kom dere så tidlig? freste Sigrid. Jeg ventet dere jo ikke nå! Dette er ikke greit, Olav, nå gjorde du meg ille til mote!
Olav, sittende på sengen, beundret henne i speilet, hennes myke skuldre og slanke hender, grasiøse som bjerkekvister.
Hva? våknet han.
Hvorfor så tidlig? Jeg hadde ikke rukket å gjøre alt ferdig! Sigrid hadde fått på kjole, la håret, ba Olav igjen om å dra opp glidelåsen.
Tanta har legetime i dag, tror jeg. Så vi kom tidligere, sa Olav, trakk på skuldrene, prøvde kysse henne, men hun vegret seg.
Hvorfor har hun så mye bagasje? spurte Sigrid.
Vet ikke. Kvinner har alltid for mye. Dere er liksom kremmerjenter.
Olav gliste fornøyd over sin egen spøk.
De satte seg til frokost. Sigrid stekte egg, Runar laget pålegg da han så moren holdt på å kollapse.
Marit kom til kjøkkenet sist, kastet et blikk rundt, satte seg ved siden av Runar.
Håper maten smaker, her er det så lunt og koselig. Sigrid, jeg ga dere et servise til bryllupet, med valmuer, husker du? Eller var det noen andre
Sigrid nikket. Serviset hadde gått i tusen knas dagen etter bryllupet Olav hadde mistet esken på trappa. Alt knust.
Olav tygde konsentrert. Han husket ingenting om valmuer.
Ja, vel, kanskje noen andre. Sigrid helte opp kaffe til alle.
Men, Sigrid, det trekker her kan jeg bytte plass med deg?
Runar så på moren, overrasket. Hun trakk på skuldrene igjen.
Olav rettet seg opp, klar til å ordne opp, som alltid.
Sigrid, la henne få plassen. Ikke bra om hun fryser før operasjonen. sa han, løftet henne nesten som en stol, flyttet henne nærmere seg.
Jeg har passet Olav siden han var liten, sa Marit plutselig. Skiftet bleier, så snill gutt men spiste dårlig. Senere ble det bedre. Han var ganske vanskelig, egentlig.
Sigrid hikstet, Runar smilte skjevt.
Du, unge mann, burde gjøre lekser. Olav gjorde alltid lekser om morgenen. Da satt alt bedre. Marit reiste seg, ryddet Runars tallerken, så på Sigrid som ville protestere, men ikke torde.
Runar drakk teen stående og tuslet inn på rommet sitt.
Frokosten over, Marit forsvant inn på soverommet, kalte på Olav for å flytte på TV-en.
Dere har få bøker her, sa hun, Runar trenger å lese klassikere, Ibsen, Hamsun, kanskje jeg kan låne ham noen bøker? I kveld skal vi snakke litteratur.
Ja, tante Marit. Bare ikke kun fotball hele tiden! nikket Olav, blunket til sønnen.
Han visste jo at tante Marit drasset rundt på klassikere overalt, la dem strategisk på kafébord, holdt dem i hånden på teater, gikk tur med Hamsun, sov med Ibsen på nattbordet. Men hun hadde trolig ikke lest dem. Det så bare så dannet ut. Hun kom til å ta den med på sykehuset også, slik at sykepleierne skulle forstå hvor intellektuell hun var.
Runar ble sendt avgårde, Olav dro.
Når skal du dra da, spurte Sigrid Marit.
Ja, nei, til legen klokka ett. Sigrid, har Runar fått seg kjæreste? Olav hadde jenter etter seg fra sjette klasse. Rita het en av dem, veldig ettergiven, gjorde alt man ba om. Veldig behagelig, sant? Og kan du ikke ta bort hunden? Og skoskapet bør flyttes lett å snuble! Nå, der ser du og slike sko er ikke bra Men ja, takk for at jeg fikk bo her!
Marit klappet Sigrid på skulderen og forsvant ned i heisen.
Sigrid sto litt, lukket så døren.
Mamma, hvorfor er hun så kommanderende? Og hun jaget Stormy av sofaen, sa Runar, men han får jo lov!
Hun er sånn. Liker å oppdra. Det går over, Runar Hold ut.
Sigrid skammet seg, både foran sønnen og Stormy, for plutselig var det ikke hun som bestemte hjemme. Men det gikk ikke an å si imot den kvinnen som hadde skiftet bleie på mannen hennes.
Senere satte Marit i gang produksjon av kålruletter, alle måtte hjelpe, og Olav, ja, han gikk så nær som å bære henne rundt.
Mandag morgen ringte Marit med vekkerklokka, dro alle opp til morgengymnastikk.
Når får du operasjon? spurte Sigrid, pustende.
Marit, ivrig etter styrketrening, satte på timer på mobilen førti sekunder trening, ti hvil. Svetten rant (men ikke på alle).
Runar dro straks på skolen helse for livet var ikke hans greie. Men Olav trente ivrig.
Kom igjen, Sigrid! Litt til!
Så når da? gjentok Sigrid.
I morgen. Da legges jeg inn. Kommer du på besøk, Olav? spurte Marit sørgmodig.
Bare to dager, er jo en småting! undret Olav, men nikket.
Mandagen var krevende. Sigrid hadde avlysninger hele dagen, noen var syke, noen bortreist, noen inviterte henne ikke hjem.
Telefonen ljomet, kråkene krasket utenfor, Marit hørte på Jahn Teigen Mil etter Mil, mil etter mil Etter hvert trampet hun takten, sang med på Optimist. Fra glassdøren kunne Sigrid se at hun danset.
Sigrid stoppet i gangen, så på, sukket
Hun er bare nervøs, forklarte Olav. Gir seg aldri før hun hører Teigen.
Senere ropte Marit på Runar, ville lese Markens Grøde, men han hadde alt lest den. Han forklarte henne tålmodig hvor kjedelig han syntes det var å ha henne på besøk. Han smalt døra. Så gikk hun til Sigrid som satte vaskeflasken for øret og mumlet inn i mobilen at hun kanskje kunne komme selv til eleven Kristian, siden han var for sliten.
Nei! ropte plutselig Marit, snappet mobilen. Nei og atter nei! Vil du at sønnen din skal ha verdens beste logoped, så får du pent komme hit! Ellers slettes du fra lista! Hvem jeg er? Sekretæren til Sigrid Samuelsdatter. Ha det!
Hun rakte mobilen tilbake, så ut av vinduet. Sigrid tråkket rastløst, pustet tungt så smalt det.
Vet du hva, Marit Lysgaard! Ikke trykk deg på i vårt liv mer! Lag kålruletter på ditt eget kjøkken, drit i om du skiftet på Olav som baby! Nå holder det! Jeg kjøper det jeg vil kjøpe, Stormy kan ligge hvor jeg bestemmer! Dette er mitt hjem, mine elever, og jeg tar avgjørelser selv. Jeg håper at operasjonen går flott og at du snart drar hjem.
Runar klappet; Stormy hylte og gjemte hodet i fanget hennes. Marit snudde seg omsider og smilte.
Sigrid var overrasket. Hun hadde ventet torden, men
Slik skal det være, Sigrid. Stå på eget bein, si nei! Si NEI tydelig om det ikke er liv og død. Ikke vær redd for hva folk tenker gjør det for deg. Det forenkler alt, gir fred i sjelen. Unnskyld at jeg har vært brysom. Jeg er bare så redd for operasjonen, det får meg til å ta av. Stormy, du er en fantastisk bikkje! sa hun og klappet dyret. Vil dere ha eplegelé? Jeg tok med fra Sunnmøre. Runar, vil du smake?
Gutten stønnet. Han visste at kvinner var rare, men så rare?
Det ringte på. Kristian ankom for time. Etterpå fikk han også litt gelé, moren unnskyldte seg, spurte om det var best å henvende seg til sekretæren.
Nei. Ikke vær redd. Sønnen din gjør det bra.
Sigrid blunket til sekretæren.
Om kvelden, mens Olav og Runar spilte playstation, satte Marit seg i lenestolen og fortalte om Olavs barndom hvordan han bladde i bøkene hennes, fikk kjeft, men tilga alt, hvordan han nesten druknet på tynn is og Marit måtte trekke ham opp, alt om gamle dager.
Hun der Rita likte jeg aldri ingen vilje. Men at serviset gikk i knas, det betyr lykke! Derfor bor dere så godt sammen. Olav tilgir meg alt, og du må også tilgi. Takk for at jeg fikk bo hos dere, Sigrid. Du er skjønn
Geléen smeltet på fatet, skumringen la seg, en flamme brant i horisonten.
Det er på tide, hvisket Marit. Skal være der til åtte
Olav hjalp henne ut i bilen, kjørte henne gjennom de tomme gatene. Sigrid satt ved siden av Marit, kjente det dirret i kvinnen.
Jeg ringer i kveld, sa Sigrid, festet kåpen på Marit. Og du kommer tilbake hit etterpå!
Marit nikket. Det var godt å bo med unge folk, så mye liv. Runar han var noe for seg selv: ikke som faren, så skarp tunge. Men, som han sa: det er hans indre miljø man kan ikke endre det, men utforske det det var han eksperten på.
