**Dagbok, 12. februar 2024**
Regnet pisket mot vinduene som om himmelen ville skylle Oslo helt ren. Asfalten glinset under gatelyktenes kalde lys, og små elver av vann kastet løv, sigarettstumper og støv fra forrige uke ned i slukene. Inne i bilen min suste varmen stille på, og jeg følte meg innhyllet i en behagelig varme. Den dempede musikken fra radioen lå som en liten boble rundt meg, og ga meg et lite fristed fra stormen utenfor.
Det var en helt vanlig onsdagsettermiddag. Jeg var på vei hjem etter et møte på kontoret som hadde gått bedre enn forventet. På passasjersetet lå en mappe med papirer, og i hodet mitt svirret en uendelig liste med oppgaver. Plutselig, ved hjørnet av Stortingsgata, oppdaget jeg en liten skikkelse som krøp sammen under regnet.
Hun så ikke eldre enn åtte år. Mørkt hår var klissete av vann, og den tynne jakken hennes så ut som om den kunne blåse bort i vinden. I hendene holdt hun en bukett av visne blomster, pakket inn i et krøllet plastfolie. De små stoffskoa var gjennomvåte.
Jeg senket farten, stoppet ved fortauskanten uten å tenke så mye, og så på henne i noen sekunder. Jeg kunne ha kjørt videre, som så mange gjør, men måten hun klemte blomstene mot brystet på, som om de var hennes eneste skatt, stoppet meg.
Motoren ble slått av, og døren ble kastet opp. Den kalde vinden traff meg med en gang, sammen med regnets uavbrutte tromming. Jeg gikk nærmere.
Unnskyld, unge! ropte hun over stormens brøl. Vil du ha blomster til moren din? De er fine jeg kan gi dem billig.
Stemmen hennes var svak, men hun prøvde å høres munter ut.
Jeg tok av meg jakken og la den over skuldrene hennes. Den var stor for den lille kroppen, men den ga henne i hvert fall litt beskyttelse.
Her, ta den også paraplyen min. Du blir ellers syk, vet du.
Hun så på meg som om jeg hadde gitt henne en diamant.
Nei, takk mamma sier jeg ikke skal ta imot ting fra fremmede.
Mamma har rett, men dette er ikke en gave. Det er et lån mens du jobber.
Hun nølte, men tok til slutt imot paraplyen.
Hvor mange blomster har du? spurte jeg.
Tjue buketter, herr. Kostet tusen kroner hver men jeg kan gi deg dem for åtte hundre, for regnet har gjort dem litt slitte.
Jeg tok frem lommeboken og rakte henne tjue tusen kroner.
Jeg tar dem alle.
Hun åpnet munnen som om hun skulle si noe, men ingen ord kom.
Alle? Men hva skal du gjøre med så mange blomster?
Jeg vil dele dem svarte jeg. Med folk som går forbi her. Så får alle en vakrere dag.
Et lite, sjenert smil dukket opp i ansiktet hennes.
Mamma tror aldri dette.
Hvor er mamma?
Hjemme passer på lillebroren min. Han er syk, så jeg måtte komme ut i dag for at mamma ikke skulle bli våt.
En knute strammet seg i magen min.
Ta jakken og paraplyen. Og løp hjem nå. Mamma er sikkert bekymret.
Hun klemte de kroner hun hadde fått mot brystet, tok noen skritt, og før hun nådde neste hjørne ropte hun:
Tusen takk, herr! Må Gud velsigne deg!
Jeg så henne forsvinne, nå beskyttet av den røde paraplyen min. Jeg gikk tilbake til den gjennomvåte bilen, men med en merkelig følelse i brystet: en blanding av tristhet, ømhet og en svak håp.
Jeg skrudde på varmen igjen. Lukten av de friske blomstene fylte kupéen, og idet jeg begynte å dele dem med tilfeldige forbipasserende på gaten, kjente jeg at noe i meg hadde endret seg, selv om jeg ennå ikke helt forsto hva.
