Da jeg var 51, flyttet jeg sammen med en 55 år gammel enkemann. Alt var tilsynelatende perfekt, helt til barnebarnet mitt en dag ble syk.
Erlend kom inn i livet mitt i mars. Det var den tiden da vinteren så smått gir slipp, men snøen fortsatt ligger slaps og gjørmete langs fortauene under grått skydekke. Jeg sto i kassen på Meny, rotet fortvilet i veska etter medlemskortet mitt. Køen bak meg begynte allerede å sukke tungt, noen trampet utålmodig, andre kastet blikk mot klokken.
Han sto som nummer to i køen og sa plutselig, helt rolig:
Ikke stress, det går fint.
Helt vanlig. Ingen irritasjon, ikke det minste snev av den utålmodigheten man er vant til i slike situasjoner.
Jeg snudde meg. En mann på rundt femtifem, iført mørk frakk. Ansiktet var alminnelig, lite spesielt, men smilet hans ekte, levende, ikke påtatt.
Vi ble stående og prate etterpå utenfor butikken. Fant ut at vi bodde i samme nabolag, hus rett ved siden av hverandre. Han hadde vært enkemann i tre år, jeg hadde vært skilt i åtte.
En uke etter spurte han om jeg ville bli med på kunstutstilling.
Da jeg fortalte det til venninnen min, Ragnhild, stilte hun umiddelbart sitt standardspørsmål:
Har han leilighet?
Ragnhild har alltid vært praktisk. Realistisk, som hun selv sier.
Joda, han hadde både leilighet og bil. Han jobbet også med noe innen bygg og anlegg, men jeg la ikke så mye merke til detaljene. Den gangen føltes det uviktig. Det som betydde noe, var at han virkelig kunne lytte. Ikke bare late som, men virkelig høre etter.
Han la merke til små ting.
En dag nevnte jeg tilfeldigvis at jeg likte kirsebærpai best, ikke eplekake. For meg er det viktig eplekake er litt kjedelig, men kirsebærpai er noe helt annet. Jeg sa det bare sånn i forbifarten.
Neste gang vi møttes, hadde Erlend med seg akkurat en kirsebærpai. Han hadde kjøpt den på bakeriet på Storgata det nevnte jeg visst en gang i en bisetning.
Sånt gjør inntrykk på meg. Akkurat slike småting vipper hele bildet.
I mai foreslo han at vi skulle flytte sammen.
Vi hadde kun sett hverandre i to måneder. Jeg hadde ikke engang rukket å finne ut om jeg likte lukten hans.
Signe, vi er ikke tyve lenger, sa han rolig. Hvorfor vente?
Logikken hans var bunnsolid. Jeg nikket bare.
Men på vei hjem satt jeg og tenkte: vent nå litt. Dette går fryktelig fort. To måneder er jo nesten ingenting.
Likevel ringte jeg ham den kvelden og sa:
Vi prøver.
Så flyttet han inn hos meg. Noen slektninger av ham bodde i leiligheten hans akkurat da det var litt kleint å be dem gå, «de har akkurat funnet seg til rette», sa han. Jeg kranglet ikke. Jeg har stor treroms, god plass.
De første par ukene føltes det som en klisjé fra film. Søndagene lagde han frokost. Han gjorde det med en ro og glede jeg aldri hadde sett hos en mann før; han sto timesvis på kjøkkenet uten å bli sur, bare nysgjerrig og grundig.
Borsjten hans smakte faktisk bedre enn min, jeg skal være ærlig.
Etterhvert dukket småting opp.
Først ringte sønnen hans. Det var rundt ti på kvelden. Erlend gikk ut på kjøkkenet med mobilen, ble borte nesten en halvtime. Han kom tilbake litt anspent og spurte om han kunne låne litt penger til neste uke Marius hadde visst noe trøbbel med bilen.
Det var ikke store summen, så jeg lot det bare passere.
En uke etter kom det opp igjen. Nye penger. Ny grunn.
Jeg telte ikke. Jeg bare la merke til mønsteret.
Datteren min, Ingrid, bor i Bærum. En gang i måneden besøker hun meg, alltid med mitt seks år gamle barnebarn, Henrik. Han kaller meg «mormor Signe» og forlanger at jeg lager pannekaker med hull i, ikke bare vanlige, for det er best, påstår han.
Første gang de kom etter at Erlend hadde flyttet inn, var han hjemme.
Henrik gikk rett bort og hilste, så klatret han opp i sofaen og begynte å vise frem lekebilen sin.
Erlend så på ham … rart. Ikke fiendtlig. Ikke kaldt heller. Mer som om han så på en stol, noe tilfeldig som snart forsvinner ut igjen.
Ingrid spurte lavt på kjøkkenet etterpå:
Mamma, liker han egentlig barn?
Jeg svarte:
Han er nok bare ikke vant til det. Marius er jo voksen nå.
Ingrid nikket, hun er alltid høflig.
Skikkelig vendepunkt kom i juli.
Henrik ble forkjølet. Ikke noe alvorlig, bare feber og vanlig snørr. Ingrid ringte meg nesten hysterisk. Hun var selv blitt syk, og mannen var på kurs på Sørlandet.
Mamma, kan du komme? spurte hun.
Jeg pakket på femten minutter. Den kvelden hadde jeg og Erlend planer om å spise på restauranten på brygga et sted han lenge hadde snakket om.
Jeg sa:
Ingrid klarer ikke Henrik alene, han er syk. Jeg drar til dem.
Han så på meg. Ikke sint, men lettere forundret, som om jeg sa noe litt rart og ulogisk:
Er det virkelig ingen andre som kan? spurte han.
Nei.
De kan vel ringe lege, det ordner seg.
Jeg hadde allerede jakken på og nøklene i hånden.
Jeg har bestilt bord, Signe.
Da får du avbestille. Eller gå uten meg, svarte jeg stille.
Jeg dro.
Hos Ingrid ble jeg tre dager. Henrik ble gradvis bedre: først forsvant feberen, så kom matlysten, og til slutt sprang han rundt på sofaen og forlangte barne-tv igjen. Jeg kokte tørket frukt til ham han kaller det «brun te» og elsker det.
Hele den tiden sendte Erlend én melding: «Hvordan går det?»
Jeg svarte kort: «Bedre nå.»
Så hørte jeg ikke mer.
Da jeg endelig kom hjem, var Erlend der. Han møtte meg greit ga meg et kyss, spurte hvordan Henrik hadde det. Alt høflig, korrekt, som om ingenting spesielt hadde skjedd.
Senere satt vi på kjøkkenet med te. Da sa han:
Signe, jeg skjønner at barnebarnet ditt er viktig. Men vi burde også ha tid for oss. Vi har nettopp startet livet sammen.
Jeg så på ham og prøvde å forstå hva han egentlig mente. Skulle jeg blitt? La et sykt barn klare seg selv?
Jeg spurte ikke. Bare var stille.
Men så begynte tankene å dukke opp.
Som at han aldri hadde foreslått: «Skal jeg dra og hjelpe?» Ikke en gang. Ikke til Ingrid, ikke til min mor som er åtti-to når hun trengte noe.
Alltid dro jeg. Da var han «opptatt» eller «helt utslitt».
Men når Marius ringte, var det annerledes. En kveld, nærmere midnatt, ville sønnen hans ha hjelp ute i byen. Erlend reiste seg, kledde på seg og kjørte av sted uten spørsmål.
Jeg er ikke sjalu på sønnen hans. Ærlig. Jeg skjønner det: han er hans barn.
Men jeg ble minnet om en av de første samtalene våre. Vi satt på café. Erlend fortalte hvordan alt ble tomt og grått etter konas død.
Han sa:
«Jeg vil føle at det finnes noen ved min side. Virkelig ved siden.»
Jeg husker jeg tenkte: akkurat det.
Senere skjønte jeg at han snakket ikke om gjensidighet. Han snakket om at noen skulle være der for ham. Bare ham.
Samtalen som ble avgjørende, kom i august. Jeg var den som tok den.
Erlend, jeg må spørre deg om én ting. Er Ingrid fremmed for deg?
Han så overrasket ut.
Nei, hun er bare … helt normal. Jeg har ikke noe imot henne.
Og Henrik?
Barn er barn.
Da han var syk, sa du: «Er det ingen andre?»
Erlend sukket tungt, satte koppen på bordet.
Signe, jeg er ikke forpliktet … Dette er jo din familie. Det er greit at de kommer, men jeg kan ikke late som det er min familie også. Vi har bare vært sammen i fire måneder.
Jeg nikket langsomt.
Marius er din familie?
Han er min sønn.
Ja, jeg skjønner.
Jeg reiste meg, skylte koppen og satte den til tørk.
Erlend, jeg trodde i starten at du ville at vi skulle være to om det. Men det var visst egentlig bare deg selv du snakket om.
Han svarte ikke.
Jeg gikk inn på rommet. Han fulgte ikke etter.
To uker senere pakket Erlend sakene sine og flyttet ut. Det gikk rolig for seg, ingen høye stemmer vi er jo voksne mennesker, som han så gjerne pleide å si. Han tok med seg alt, til og med koppen med reinsdyrene.
Før han gikk, sa han stille:
Du er en flott kvinne, Signe. Vi bare ser litt forskjellig på livet.
Jeg samtykket.
Senere spurte Ragnhild:
Angrer du?
Jeg tenkte meg om og spurte:
På hva, egentlig?
Vel … at det gikk så fort med dere.
Nei, svarte jeg. Bedre å innse alt på fire måneder enn å bruke fire år.
Ragnhild nikket. Som sagt, hun er alltid praktisk.
Forrige uke var Henrik på besøk. Han satt ved kjøkkenbordet, spiste pannekakene mine med hull i og fortale en lang forviklet historie om barnehagetanten og en skilpadde. Det var så innviklet at jeg aldri skjønte hva som egentlig hadde skjedd.
Men jeg satt og lyttet, så slo det meg: Det er dette som er å være nær. Ordentlig nær.
