Så lenge det er liv, er det aldri for sent. Fortelling
Ja, mamma, som vi ble enige om, henter jeg deg i morgen og kjører deg. Jeg er sikker på at du kommer til å like deg veldig godt der, sa Torbjørn i det han fort stresset seg i jakkene og lukket døra bak seg.
Inger Johanne sank sliten ned i sofaen. Etter mye overtalelse hadde hun gått med på å reise. Nabodamene var fulle av beundring:
Så snill sønnen din er, Inger! Skal sende deg på ferie enda en gang, tenk det.
Men Inger kjente uro snike seg inn i brystet. Jaja, tenkte hun, morgendagen får vise.
Neste morgen kom Torbjørn tidlig. Han bar koffertene hennes ned, satte henne i bilen, og de dro av gårde.
Heldig hun er, hvisket damene på benken utenfor, både hushjelp har han ordnet, og nå får hun ferie igjen. Ikke som oss som lever enkelt og jordnært.
Pensjonatet lå utenfor Oslo, i et vakkert område.
Mamma, det er nesten fem stjerner, sa sønnen smigrende og så på henne.
Da de kom frem og gikk inn på området, hvor det satt eldre damer og menn på benkene, skjønte Inger Johanne at hun hadde hatt rett i sin uro.
Hun lot det ikke synes. Hun hadde lært å holde masken.
Hun møtte blikket til sønnen sin, men han så vekk med en gang. Han forsto nok at hun hadde skjønt hva dette handlet om.
Mamma, det er både leger og spennende aktiviteter her, du får nye venner. Prøv det, det er jo bare for tre uker, og hvis… Torbjørn stammet, så ned i bakken. Men Inger bare sa:
Reis hjem du, gutten min. Og ikke kall meg «mammaen min», bare mamma, sånn som før, ikke sant?
Han nikket lettet, kysset henne på kinnet og dro.
Inger Johanne fikk velge mellom enkeltrom eller rom med en annen dame. Hun valgte det siste hun ville ikke være alene med tankene sine.
Velkommen, kjære deg, sa en flott dame fra sofaen, endelig slipper jeg å være alene. Jeg heter Frøydis.
De hilste og ble kjent.
Rommene var virkelig som et femstjerners hotell, det hadde Torbjørn ordnet. Felles stue, to soverom med dusj og toalett.
Frøydis var en sprek, velstående kvinne på nitti én år.
Jeg er lei, vennen min, jeg vil bli stelt litt med, lo hun. Jeg leier ut treromsleiligheten min i sentrum, og bor her hvor alt er ordnet. Her er det lege, stell og kreative aktiviteter. Leiligheten arver nevøen min. Om høsten tar han meg med til Sørlandet. Men du da, du er jo ennå ung, hva gjør du her?
Inger Johanne smilte svakt. Men fristelsen til å dele tok overhånd:
Det var egentlig ikke helt mitt valg. Sønnen min og kona bor hver for seg nå. Jeg og svigerdatteren min, Eva, vi kom aldri helt overens.
Jeg har også en stor leilighet, men da de hadde fått spart nok til egen bolig, flyttet de ut. Kanskje var det like greit Eva og jeg fant aldri tonen. Først var det godt å bo alene, Inger Johanne ble stille, men så sviktet helsa.
Klart det, sa Frøydis mens hun satte håret foran speilet, forresten, det er dans i kveld, skal du være med?
Nei takk, jeg vil bare slappe av i kveld, Inger Johanne gikk inn på rommet sitt.
Alt var i orden. Barnebarnet hennes, Tiril, studerte i Bergen, og skulle komme hjem etter studiene kanskje skape sin egen familie der.
Hun hadde skylden selv.
Med Eva ble det aldri harmoni men det var hun selv som blandet seg inn, ville bestemme og slippe ingen til. Torbjørn ble revet mellom dem, og hun krevde at han skulle velge moren fremfor kona.
Lite klokt.
Da de flyttet ut, syntes hun faktisk det var godt en stund. Torbjørn, Eva og Tiril kom på besøk ofte. Men så begynte hun å føle seg glemt.
Hun begynte å innbille seg sykdommer, later som hun var svak. Hun tenkte da kom de oftere på besøk. Torbjørn tenkte nok annerledes. Kanskje var han redd for at hun og Eva skulle krangle igjen. Eller kanskje hadde han bare mye å gjøre på jobben.
For Inger Johanne handlet alt om henne selv.
Hun hadde skylden selv.
Han ansatte en ledsager for henne, så en annen, men ingen av dem likte hun. Det var nærheten til familien hun lengtet etter, og det fungerte dårlig slik.
Tiril, kjære barnebarnet, dro for å studere i Bergen. Ringte ofte:
Bestemor, jeg kommer snart hjem. Går det bra med deg?
Det går bra, svarte Inger Johanne.
Ikke vær trist, jeg kommer snart hjem, og Tiril mente det virkelig.
Hun hadde skylden selv.
Hun hadde sagt til Torbjørn at hun surret, at hun glemte medisiner. En løgn.
Kanskje hun håpet han ville invitere henne hjem til seg.
Men Torbjørn ble nok redd for at det virkelig var galt med henne. Han og Eva hadde jo nok å stelle med. Hvem skulle passe på henne? Så valgte han det tryggeste, og satte henne på femstjerners aldershjem.
Inger Johanne sto foran speilet.
En eldre kvinne, snart åtti, og så?
Hun hadde fortsatt hodet på rett plass og styrken intakt.
Hun hadde skylden selv. Kanskje dette var like bra.
Hun la seg og sovnet.
Tre uker føltes som en evighet for Inger Johanne.
Sønnen kom hver fredag. Han hadde med mat og gaver, men det var egentlig alt her allerede.
Alt ville vært perfekt, om dette virkelig bare hadde vært en ferie. Men tanken på at dette kunne være for alltid, var tung å bære.
Vet du, vi har undersøkt moren din. Inger Johanne har utmerket helse, bare litt nerver, men det har vi alle, rapporterte pleieren da Torbjørn kom på besøk.
Og Inger Johanne så plutselig at sønnen ble oppriktig overrasket og glad. Hun hadde trodd de bare ventet på at hun ikke lenger var til.
Så, plutselig, kom Tiril løpende:
Bestemor, pappa sier du er på ferie? For et merkelig sted. Men jeg har levert masteroppgaven min, du må gratulere! Kommer du snart hjem? Jeg har savnet deg, kan jeg bo hos deg litt?
Hjertet til Inger Johanne dunket hardt Tiril var så inderlig oppriktig.
Pappa skal hente deg i morgen, pakk sammen, vi skal hjem!
Inger Johanne nikket, og måtte kjempe mot tårene.
Frøydis forberedte seg til kvelden.
Du skal hjem, kjære, dette er ikke ditt sted, sa hun, og rettet på håret, du er ingen selskapsdame, du hører til hjemme, sa hun og gikk med stolthet inn på sitt rom.
Inger Johanne pakket sakene, fortsatt litt redd for at dette bare var en drøm.
Torbjørn kom tidlig. Han smilte og sa bare:
Mamma, og ga henne en god klem.
I bilen satt Tiril, og til og med Eva var med. De så på hverandre og Inger Johanne kjente varmen strømme gjennom brystet:
“Det var min skyld. Jeg skulle bestemme over alt, lot ingen leve. Hvorfor gjorde jeg det? Nå ser de på meg og venter, det er jo mine barn!”
Takk, hvisket Inger Johanne stille, mens sønnen åpnet bildøren for henne.
Hun satte seg inn og kjente seg lykkelig over å være på vei hjem.
Nå skal alt bli annerledes. Nå tror hun på det gode igjen.
For det er virkelig aldri for sent å bare leve, være lykkelig, og gjøre andre glad.
