**Kjære dagbok,**
Synnøve, vi må ha mat! Slutt å ligge der! ropte Victor, med den dersåmisfornøyde tonen som alltid høres ut når han er sulten.
Hodet mitt føltes som om det skulle sprekke, halsen brant som en brennende peis, og nesen var tett som en vinterslitte fergetunnel. Jeg prøvde å reise meg, men kroppen føltes som en klump av skyfri skumgummi. Ingen overraskelse at jeg ble syk.
Hele uken har været vært som en lummer sommer, men i går, rett før kvelden, begynte det å snø og regne. Vår Det er ikke rart at en taxi ikke dukket opp i slikt vær, så jeg måtte ta meg hjem fra jobb med en minibus. Jeg ventet 30minutter på bussen, som til slutt kom, men den var proppfull. Jeg klamret meg fast i en liten plass i bussens sal, lettet over å få plass. Så måtte jeg gå en god tur fra holdeplassen til hjemmet alt i stedet for å kunne låne en bil fra Victor.
Jeg hadde faktisk spurt ham om han kunne plukke meg opp på vei hjem.
Synnøve, jeg og Eirik har stoppet innom mamma. Vi blir sent, meldte Victor.
Som vanlig.
Da jeg endelig kom hjem, var det sent, og jeg var gjennomvåt og kald. Jeg så på klokka åtte om morgenen på en lørdag.
Victor, kan du hente et termometer, vær så snill? ba jeg.
Hva er det? Du er syk? Hvor er frokosten? spurte han overrasket.
Skal dere lage frokost selv? fortsatte jeg.
Hva mener du med selv? Hvor er Eirik? var han forvirret.
Han er ti år gammel, og du er en voksen mann. Kan du lage eggerøre? La sønnen din hjelpe; jeg har lært ham å lage mat, han er jo allerede stor.
Du har lært gutten å lage mat? utbød Victor.
Ja. Hva er så galt? Han sitter bare med mobilen hele dagen og gjør ingenting. trakk jeg på skuldrene.
Er du gal? Han er en gutt, ikke en husmor! Mannen skal ikke måtte lage mat, det er en kvinners greie! brøt Victor sammen. Greit, vi drar til foreldrene mine, siden du tydelig ikke vil hjelpe oss. Vi kommer i morgen kveld.
Victor og moren hans samlet seg i all hast, og kjørte til foreldrene. Jeg lå ned, fant termometeret, slo på vannkoker og sanket inn i tankene mine.
*Hvorfor har dette skjedd? Hvorfor mistet vi den tiden da Victor enkelt kunne lage både mat til seg selv og meg, når vi pleide å ta vare på hverandre under sykdom? Når skiftet alt? Hvorfor ble alle huslige plikter plutselig min byrde?*
Termometeret viste 39,2°C. Jeg tok medisinen og la meg ned for å sove mer.
Senere våknet telefonen. Det var mamma.
Synnøve, hvorfor svarer du ikke? Jeg er vant til at du ringer om morgenen jeg har vært bekymret. sa Viktoria, Victor sin mor.
Mamma, jeg er bare litt syk. Jeg har tatt medisinen og sovet igjen, raspete jeg.
Jaa, litt! Hvor er Victor? Er han hos meg igjen med Eirik? klagde hun.
Vi dro bort med Eirik. Vi ville unngå smitte, svarte jeg slapt.
Tror du virkelig på det? Unngå smitte Si at du ikke vil bli for sliten, for så må du kanskje vaske opp selv! ble hun rasende.
Å, mamma! prøvde jeg å protestere, men ble avbrutt. Jeg visste allerede hva hun mente.
Ikke klag! Jeg har rett til å være sint. Jeg giftet deg, men ikke som en slave! Har du målt temperaturen? spurte hun.
Ja. Den var høy i morges. Nå er den litt lavere, men jeg har fortsatt ingen krefter, svarte jeg.
Lig på sofaen! Papa kommer og henter deg, så du kan reise deg igjen! Det er ikke greit å være syk alene, la hun på.
Jeg reiste meg forsiktig, vasket ansiktet, pakket med meg laptop og andre nødvendigheter, og ventet på faren.
Da pappa plutselig kom inn, falt han sammen og tok tak i brystet.
Hva er det, pappa? skrek jeg.
Å, du! sa han rolig, tok posen min. Jeg trodde jeg hadde dødd av alt dette! Hvit som snø!
Pappa, slipp meg! lo jeg lett. Skal vi dra?
Ja. Hold fast i meg, så vinden ikke blåser deg bort! hjalp han meg inn i bilen. Du er så tynn, så sliten. Ingen slapper av når de er i slaveri. Du ser så trist ut.
Jeg protesterte ikke jeg var for sliten.
Hos foreldrene var det varmt, god mat og en følelse av trygghet. Viktoria tok meg på alvor, og på kvelden følte jeg meg litt bedre.
Jeg ringte Victor for å si ifra at jeg ikke var hjemme, men hørte bare hans slappe stemme:
Hva vil du ha? Jeg kan ikke levere medisin. Jeg drakk litt øl med pappa. Det er lørdag! Vi ser på fotball. Åh, mamma vil snakke med deg. overførte han samtalen til moren.
Synnøve! Du er en kvinne! Du kan ikke slappe av og la mennene dine gå sultne! Hva er viktig i en familie? Å holde mennene mette, varme og uforstyrret! sa Kine Anette, en nabo som alltid blander seg inn.
Moren min, som sto i kjøkkenet, hørte dette og tok telefonen fra meg:
Kjære sønn! Hvorfor er du så svak? Er du en mann eller en katt? ropte hun.
Hvorfor er du så svak? En ekte mann kan ikke ta vare på sin kone! brøt Viktoria inn.
Hva er dette tull! Guttene har dratt for ikke å forstyrre Synnøve. fnyste Kine. Vi fant en løsning! Medisin og omsorg! Hun er bare lat. Glem mennene, familien er alt!
Viktoria så på den stille telefonen, mens jeg tenkte på alt som hadde skjedd.
Datter, er du sikker på at du vil det? Du er jo så ung! Det er for mye, sa hun oppgitt.
Snart kom en melding fra Victor:
>Synnøve, kan du sende penger? Jeg har brukt alt på Eirik. Jeg måtte også betale for alle kurs og kjøpe klær til ham!
Jeg svarte:
>Alle regningene for leiligheten og mat har jeg betalt hele måneden. Er det greit?
Victor skrev:
>Det er greit. Leiligheten er din! Send straks, jeg er på vei til butikken!
Jeg svarte:
>Ingen penger. Jeg har brukt på medisin.
Victor:
>Hva? Sykdommen din koster oss dyrt! Spør foreldrene dine.
Viktoria:
>Spør din egen mor!
Victor:
>Hun vil ikke forstå hvor jeg brukte lønnen.
Jeg:
>Jeg forstår det ikke.
Victor:
>Jeg er en voksen mann. Jeg har mine egne ønsker og utgifter. Jeg trenger ikke redegjøre for deg eller mamma! Jeg er i butikken. Send penger nå!
Jeg:
>Kommer ikke!
Etter å ha lest hans sultne beskyldninger om at jeg var grådig, utakknemlig og en dårlig mor og kone, skrev jeg til mamma:
Nei, mamma. Jeg trenger det ikke lenger.
Hele kvelden og natten sendte Victor og svigermoren ham rasende meldinger til meg. Jeg slo av lyden.
Søndag morgen, mens familien spiste frokost, ringte Victor igjen:
Synnøve, vi blir hos mamma med Eirik. Hun elsker og tar vare på oss, i motsetning til deg! Da hun ba oss om å vente med å gifte oss, sa hun: Vi vet ikke hvordan hun vil være som mor. Jeg har ignorert det. Du er ingen mor! En kukk! avsluttet han.
Igor Semenovic, faren min, så på meg og spurte:
Hva tenker du? Jeg ser bare et brudd!
Jeg stirret på den fluffy omeletten med persille og tenkte: Jeg har gjort mitt valg.
Det er så vanskelig!
Flott! Jeg drar. Jeg kommer tilbake til middag. Jeg rekker kanskje ikke lunsj, ropte faren, da han forlot leiligheten.
Synnøve, ta medisinen, slå av lyden og gå til sengs. Du må bli bedre, sa mamma kjærlig.
Og jeg gjorde som hun sa. Det er søndag. Jeg skal på jobb i morgen, så jeg kan hvile litt.
Til lunsj våknet jeg, og far kom med en ny nøkkelbrikke.
Her, dette er dine. Du kan kaste de andre, ga han meg.
Hva? jeg var forvirret.
Jeg har byttet låsene på leiligheten din, samlet Viktors og Eiriks ting og tatt dem med til svigermoren. Du kan bo her en stund, men ikke ta telefonen. Det er sikrere så, forklarte han.
På kjøkkenet jobbet mamma med noe hun hadde drømt om lenge å gjøre opp huset. De hadde aldri gått inn på dette før, men nå var det deres plan.
Jeg leverte skilsmissepapirene.
Jeg har hørt så mange kritikker rettet mot meg: «dum, ødela familien», «kukk», «en mor som får lite eller ingenting», «utakknemlig». Det er de minst skadelige.
Til tross for alt dette er jeg lykkelig. Første gang på lenge!
Skilsmissen gikk raskt. De hadde ingen felles barn eller felles formue.
Et år etter bryllupet bestemte Victor at det var billigere å hente sønnen sin hos meg enn å betale barnebidrag. Hans ekskone var ikke imot det. Men han glemte å be meg om råd, og han glemte også å informere meg. Det spilte ingen rolle for ham at Eirik og han trengte penger til klær, sko og leker. Han glemte at leiligheten Eirik nå bor i, tilhører meg. Alt dette glemte han. Hvorfor? Det var enklere for ham. Han er jo en mann! En far!
Og jeg? Jeg er ikke takknemlig? Det er alt!
Men domstolen satte ting på plass. Den dommen som Victor hadde ordnet, ble til slutt opphevet. Victor og sønnen hans bor nå hos sin mor, som kontrollerer økonomien og lærer dem husarbeid. Tre menn det er mer enn ett! Det er tungt.
Jeg er lykkelig! Jeg har kjøpt meg en bil, så jeg ikke blir syk i dårlig vær. Hva skal jeg gjøre nå, i mine 27 år, etter et tungt brudd?
Svaret er enkelt: elske meg selv.
* Synnøve*Jeg lå på sofaen med den siste boken i hånden, men ordene på sidene ble mer til bakgrunnsmusikk enn til handling. Utenfor hadde vinteren endelig gitt etter for vårens første torden, og en svak solstråle brøt gjennom skyene, lekte på veggen i leiligheten min. Jeg så på nøkkelen som min far hadde gitt meg den lille, kalde metallbrikken som nå lå som et symbol på ny begynnelse i håndflaten min.
Det var mer enn et låst dørblad; det var et løfte om at jeg selv bestemte hvem som fikk gå inn. Jeg satte den på bordet, tok et dypt pust og tenkte på alle stemmene som hadde prøvd å definere meg: den sultne mannen, den kritiske moren, den påtrengende naboen. De hadde alle vært en del av min historie, men de var ikke lenger kapitlene som måtte skrives for meg.
Jeg reiste meg, gikk ut i gangen, åpnet vinduet og lot den friske luften fylle rommet. Lyden av barn som lekte i gaten nedenfor, lukten av nyvasket tøy og den svake lukten av kaffe fra kjøkkenet minnet meg om den hverdagen jeg hadde bygget med egne hender. Jeg smilte for første gang på lenge, uten å tenke på skyld eller forpliktelser, men bare for den enkle gleden av å være til.
Telefonen vibrerte igjen, men denne gangen lot jeg den ligge. Jeg hadde lært at ekte styrke ikke handler om å svare på alle rop, men om å kjenne når man skal holde stillhet. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet, fylte et glass med vann, og skrev i dagboken én siste linje:
«Jeg er min egen redningsmann, min egen mor, min egen venn. Jeg velger å leve i lyset av den dagen jeg begynte å tro på meg selv.»
Ordene falt som et stille løfte, og jeg leste dem høyt, så de ekkoet i rommet. På et øyeblikk føltes alt smerten, tapet, kampen som støv som ble blåst bort av den milde vårvinden. Jeg la ned pennen, lukket boken, og med et hjerte som endelig hadde funnet sin rytme, gikk jeg ut for å møte dagen som om den var ny, fordi den virkelig var det.
