Du, vi tenkte å stikke innom dere en tur, bare i to dager altså!
Ragnhild, vi har tenkt oss på besøk til dere! Vi har allerede kjøpt billetter! Slik begynte samtalen fra en fjern slektning av Ragnhild. Skikkelig fjern, egentlig… For i starten måtte Ragnhild virkelig grave i hukommelsen for å prøve å huske hvem dette kunne være.
Ragnhild så ganske forvirret på mobilen, prøvde å forstå hvem dama var, hva hun ville, og hvordan i all verden hun visste hvem Ragnhild var.
Hvem er det? Hvilket besøk?
Ragnhild, lo den kvinnelige stemmen, det er da bare meg tanta di, Liva!
Uansett hvor mye hun tenkte, husket ikke Ragnhild noen tante Liva, men for sikkerhets skyld spurte hun videre:
Og hva var det dere ville, egentlig?
Vi skulle komme på besøk, da vel! Du bor jo ved sjøen? Vi blir bare i et par dager, men det er så viktig for sønnen min, Mathias…
Etter en kort samtale skjønte Ragnhild at Mathias sønnen til tante Liva visstnok “trengte behandling” og legen hadde anbefalt frisk sjøluft. I alle fall var det det tante Liva sa. Hun lovet at de ikke skulle være til bry, skulle rydde etter seg selv og hjelpe til med det meste. Motvillig sa Ragnhild ja, selv om hun hadde en dårlig følelse.
Tusen takk, Ragnhild! kvitret kvinnen fornøyd. Da kommer vi fredag!
Hun la kjapt på, og Ragnhild så over på sin tolv år gamle sønn, Henrik.
Hva er det nå, mamma? Skal vi ha flere besøkende?
Ja, en eller annen tante Liva, mumlet Ragnhild.
Du, mamma, ring mormor og sjekk hvem dette egentlig er! Henrik var ikke noe stor fan av slike gjester, særlig fordi de ofte lovte noe de ikke holdt.
Ragnhild hadde begynt å avslå alle mulige gjester i det siste, men når det var snakk om et barn og helse, følte hun seg litt presset til å si ja. Og det var jo bare snakk om et par dager.
For tre år siden hadde Ragnhild kjøpt seg et lite hus nede ved sjøen i Mandal etter skilsmissen. Da de flyttet, dukket det plutselig opp haugevis med slektninger hun aldri hadde hørt om før.
I begynnelsen syntes hun det var hyggelig med nye bekjentskaper, men det tok ikke lang tid før hun skjønte at mange kom for å bli dullet med og ikke løftet en finger hjemme. Det var liksom alltid; “det er jo du som bor her, så da fikser du vel maten og rydder opp?”
Hun satte tidlig ned foten og var tydelig på at hjemmet hennes ikke var noe hotell. Noen prøvde seg likevel, men de fikk ikke engang komme inn døra. Andre, som faktisk hjalp til og var trivelige, likte Ragnhild å ha på besøk men slike var det snart langt mellom.
Nå fulgte hun Henriks råd og ringte moren sin. Mor bodde fortsatt i Grimstad, men kom og besøkte dem et par ganger i året.
Hei, Ragnhild, svarte mamma i telefonen.
Hei, mamma. Går det bra, eller?
De pratet litt om alt mulig, og så spurte Ragnhild forsiktig om denne tanta Liva og sønnen hennes.
Jeg har virkelig aldri hørt om dem, svarte moren forvirret. Kanskje det er noe langt på farssiden din? Jeg kan spørre pappaen din, men jeg tror ikke han kjenner dem heller.
Dermed var hun ikke blitt noe klokere, og måtte bare vente på denne mystiske familien.
To dager senere sto de på døra: Tante Liva ei ganske omfangsrik dame med lurt blikk, og Mathias, som altså var en høy, godt voksen femtenåring, ikke noen pjokk på åtte som hun hadde sett for seg. Det viste seg jo at ingen lege hadde sagt noe om behandling; Liva hadde bare skikkelig lyst til å ha gratis ferie ved sjøen. Ikke noe nytt, akkurat.
Hvorfor møtte du oss ikke på stasjonen? var det første tante Liva sa. Forresten, pappa husket heller ikke hvem hun var.
Mamma skal jo ikke gjøre det! mutret Henrik, som sto tett inntil Ragnhild.
Liva lot som hun ikke hørte, men sendte Henrik et skarpt blikk.
Ragnhild, hvor kan vi legge sakene våre? Hvor er rommene våre?
Dere får ett rom, svarte Ragnhild, litt skarpt, jeg har ikke nok plass til at alle får hvert sitt.
Jaså? Vi fikk høre at du har et flott stort hus ved sjøen!
Aner ikke hvem som har sagt det, men hvis dere ikke liker det, står dere fritt til å sjekke inn på hotell i stedet, sa Ragnhild rett ut. Jeg gidder ikke konflikter.
Tante Liva ble plutselig bare smilende og skulle akkurat til å huske seg:
Ragnhild, ikke vær så streng, da! Jeg er bare sliten etter reisen. Kom, la oss gå inn, kjære niese!
Hun stormet først inn, Mathias subbet etter, tung med bagasjen. Henrik kikket på Ragnhild og hvisket:
Mamma, du skulle ikke sluppet dem inn! Du skal se dette blir bare styr.
Det er bare for to dager, prøvde hun å roe både han og seg selv.
Resten av dagen gikk heldigvis ganske rolig unna. Liva og Mathias la seg tidlig, selv om de selvfølgelig rakk å klage litt over at de ikke fikk egne rom. Ragnhild hadde to ledige rom til vanlig, men var midt oppe i oppussing og kunne ikke bruke dem. Hun tilbød dem å sove i stua, men det var ikke aktuelt for dem. Ragnhild ga blaffen til slutt og la seg hun også.
Men morgenen etter ble hun vekket av mye bråk. Halvt i søvne sjekket hun klokka den var seks på morgenen. Ragnhild er notorisk B-menneske og hater å bli vekket så tidlig. Henrik var stille, og dro av sted med venner hvis han først sto opp.
Hva skjer? gjespet hun fortvilet, idet hun tok seg til stua.
Ingenting, Ragnhild, sto Liva midt i stua og vrengte ut klær fra en bag, så klærne føyk i alle retninger. Finner ikke bikinien, tenk om jeg har glemt den …
Går det ikke an å gjøre dette på rommet? Og litt stillere?
Det er ikke plass Og jeg prøvde å være rolig, altså.
Bråket kom også fra hagen Mathias dunket på en sinkbøtte. Han ventet visst på moren, men hun stresset ikke akkurat.
Kan du be ham slutte med det der? Blir jo gal! Naboene kommer til å henge meg! sa Ragnhild oppgitt til Liva.
Hun himlet men bad Mathias roe seg, og gutten trakk seg tilbake til en benk.
Ragnhild visste hun ikke ville få sove igjen, så hun trasket inn på kjøkkenet.
Hvor skal du?
Skal drikke kaffe, svarte hun med lav røst.
Kaffe, fantastisk! Ragnhild, gi meg en stor kopp med melk, og tre sukker!
Ragnhild stoppet opp og så på den stadig frekkere dama.
Liva, aner ikke etternavnet ditt en gang, men her i huset mitt er det faktisk selvbetjening. Du har vekket meg grytidlig, virrer rundt og gir ordre det går faktisk ikke.
Det er jo ikke så tidlig! svarte Liva tørt og trakk på skuldrene. Jeg heter forresten Liva Sveinsdatter, så kan du lage kaffe?
Her er det altså selvbetjening.
Ragnhild var allerede småirritert denne morgenen. Hun satte seg med kaffen og prøvde roe seg, mens Henrik kom tuslende og la en støttende hånd på skulderen hennes.
Sa jo til deg, mamma. Det er skrevet på panna deres at de er frekke. Ikke for seint å kaste dem ut!
Bare én dag til, sukket Ragnhild. Vi holder ut…
Dagen har knapt begynt! Og de vekket til og med meg.
De hørte noen skritt, så kom Liva inn med misfornøyd fjes.
Blei det ikke kaffe på en stakkar, nei?
Mamma skal ikke lage til deg! Du får gjøre det selv Henrik tok henne i forsvar igjen.
Ragnhild, har du ikke lært gutten å være stille når voksne prater?
Ikke bry deg om sønnen min! Ragnhild begynte å bli sint, og hun som vanligvis var så rolig.
Jeg er faktisk ikke barn freste Henrik.
Liva surret litt rundt, lagde seg kaffe mens stemningen var amper, men like etter smilte hun plutselig sånn som om ingenting hadde skjedd.
Ragnhild, kan du vise oss veien til stranda? Kan du følge oss kanskje?
Bare følg stien bak huset, så ser du sjøen enkelt.
Nå hadde Liva begynt å duse Ragnhild, så hun gjorde det samme tilbake.
Skal ikke du bli med?
Henrik ga moren et blikk, han hadde åpenbart ikke lyst å gå på stranden med disse.
Vi tar det etter lunsj, så dere får gå selv.
Hva blir det til lunsj, da?
Vanligvis lagde Ragnhild mat til seg selv og Henrik, og også for gjester hvis de inngikk i spleiselaget. Hun hadde rett og slett ikke råd til å fø hele slekta. Nå svarte hun som hun ofte måtte:
Henrik og jeg spiser her, men dere kan kjøpe noe på kafeen rett borti gata.
Kunne du ikke lage til oss? Jeg tåler ikke mat fra kafé, Liva så bedende ut.
Joda, for en viss pris. Jeg har faktisk ikke så mye penger selv, svarte Ragnhild rett ut.
Liva fnyste, hevet hodet:
Da er det bedre med kafémat, smaker sikkert bedre også!
Henrik humret, helt uenig, men sa ikke mer.
De to dagene føyk forbi med småkrangling og irritasjon. På dag to skjønte Ragnhild plutselig at Liva aldri hadde tenkt å dra. Da hun minnet om avtalen, lo Liva og sa:
Ragnhild, du kan da ikke være så firkantet! Vi skal være her i en uke til, det visste du jo? Ordentlig ferie må vi da ha, er det så ille for deg?
Det var ille for Ragnhild. Hun var sliten etter ikke å ha sovet ut, og var ganske ferdig med både Liva og Mathias. Gutten lagde kvalm i det skjulte, la bein på Henrik og rotet i hagen og bråkte selv om han hadde blitt bedt om å la være. Nå begynte til og med naboene å klage.
Jo, det er faktisk ille. Dette er mitt hjem, og jeg får faktisk besøk av venner i morgen, så dere må pakke og dra før lunsj. Vi avtalte to dager. Nå er de over.
Ragnhild var rolig men bestemt, og Liva var tydelig ikke vant med å få nei. Hun sperret opp øynene og satte i et hyl:
Hvordan kan du gjøre dette mot oss, slekta di? Skal vi kastes ut på gata? På stasjonen? Hva skal vi gjøre da?
Mathias sto stille ved siden av, pinlig berørt av situasjonen.
Hvilken slekt? Ingen i familien min vet hvem dere er! I morgen tidlig skal dere ut, og om dere prøver å ødelegge noe, ringer jeg politiet.
Ragnhild gikk ut, ganske fornøyd med seg selv. Tidlig dagen etter pakket Liva og Mathias sakene og forlot huset, sure og fornærma, men uten protest. Den hendelsen gjorde at Ragnhild satte seg en regel: aldri mer slike “slektninger” på besøk. Ikke engang for to dager!
