Hun tok ikke feil
Jeg hadde nettopp gjort ferdig rengjøringen da det plutselig ringte på døren. Jeg vasket hendene i full fart og skyndte meg ut i gangen. Der sto selvfølgelig svigermor, Gerd Halvorsen, med en småspydig smil eller kanskje var det bare jeg som syntes det slik idet hun trådte inn i leiligheten.
God dag, hvilket ærend bringer deg hit? fikk jeg stammet frem.
Tenkte bare jeg skulle stikke innom, svarte hun uten å møte blikket mitt eller si skikkelig hei engang.
Men jeg er opptatt nå! Kunne du ikke gitt beskjed på forhånd? Hvorfor denne overraskelsestrenden?
Gerd smilte skjevt:
Og jeg skal liksom spørre deg om lov for å komme til min egen leilighet? Du tuller vel.
Jeg kjente jeg ble rød. Det stakk alltid, denne påminnelsen om at jeg og Henrik egentlig bodde her på nåde. Gerd hadde satt noen klare betingelser da hun slapp oss til i den ledige leiligheten sin, og hun hadde allerede truet med å kaste oss ut noen ganger.
Ting hadde skjært seg da Henrik rotet seg opp i stor gjeld, og nå jobbet vi begge hardt for å betale ned alt vi skyldte. Det var ingen penger igjen til husleie, så Gerd hadde forbarmet seg over sønnen. Hun eide to leiligheter i en bodde hun selv, den andre pleide hun å leie ut, men nå lot hun oss bo der gratis så lenge vi dekket strøm og fellesutgifter.
Hvordan går det med dere? spurte svigermor mens hun hjalp seg selv til en kopp fra skapet på kjøkkenet.
Helt greit, mumlet jeg, og pakket bort vaskefillene før jeg satte meg ved bordet der hun allerede satt.
Gerd sendte meg et avmålt blikk. Det lå noe surt i stemmen hennes, og hun likte ikke å se at jeg så blek ut i dag. Hun har aldri vært overstadig glad i meg, men har måttet godta sønnens valg. Av og til kunne hun ikke dy seg for å gjøre narr av meg.
Er alt bra med deg? Du ser ikke ut som deg selv i dag.
Jo da, helt bra, svarte jeg igjen, og prøvde å høres uanstrengt ut.
Du gjentar deg selv. Finnes det ikke andre ord enn helt greit, eller?
Jeg trakk på skuldrene. Sannheten var at jeg ikke følte meg i form, men å innrømme det overfor svigermor var det siste jeg ville.
Hva skal du gjøre i dag, da? Gerd ga seg ikke.
Vet ikke enda, skulle handle noen småting. Så må jeg få gjort litt jobb.
Hun nikket. Hun visste jeg jobbet som regnskapsfører på hjemmekontor. Samtalen døde ut. Det ble pinlig stille.
Skal jeg bli med deg på butikken? Jeg har jo bilen, kan kjøre deg! Har ikke noe annet å finne på uansett.
Jeg var på nippet til å si nei å handle sammen med svigermor pleide å ende i spydigheter men tanken på å slepe posene hjem alene gjorde at jeg svarte ja.
Det hadde vært fint.
Da får du hive deg rundt! Ikke sitt der og tvinn tomler!
Jeg fikk på meg ytterjakka, mens Gerd ga meg et stikk til:
Ja ja, jeg hadde jo rukket en middagslur mens jeg ventet på deg, tregingen.
Jeg svarte ikke, vel vitende om at hun bare prøvde å erte meg. Jeg hadde kvalme helt fra morgenen, og hadde ikke energi til å krangle.
Så, hvor skal vi? spurte hun.
Jeg nevnte et par butikker, og Gerd kjørte ut på veien. Hun trengte sikkert ikke handle noe selv, men jeg så på henne og skjønte at det var ensomheten hun flyktet fra hjemme i den tomme leiligheten. Mannen hennes døde for flere år siden, og Henrik og jeg fylte nok et tomrom hun ikke ville innrømme. Hun var mester i å skjule lojalitetene sine.
Hvorfor tar du med deg dette tullet? sa hun plutselig, og nikket surt mot de billigste varene i handlekurven min.
Har ikke råd til stort mer akkurat nå, svarte jeg så rolig jeg kunne. Du vet jo vi sliter med gjeld.
Hun trakk på skuldrene. Sannheten var at hun stadig glemte det, eller bare ikke brydde seg noe særlig.
Du, skal vi ta en kaffe på kafé? Jeg spanderer!
I det hun snudde seg mot meg for å si det, virvlet alt rundt meg, og jeg begynte å svime av rett der ved bilen. Heldigvis rakk Gerd å gripe tak i meg og få meg ned på et bilsete før jeg datt i bakken.
Hva skjer med deg? Siri, våkne! Kjære vene…
Hun klappet meg i ansiktet, helte litt vann over pannen min. Jeg kom gradvis til meg selv.
Går det bra? spurte hun.
Jeg vinket henne vekk og tørket meg i ansiktet.
Ja da, sikkert bare litt stress eller litt for lite søvn.
Gerd ristet på hodet. Jeg så hun begynte å fatte mistanke, men hun sa ikke mer der og da.
Nå drar vi hjem.
Jeg må innom en butikk til, prøvde jeg å protestere.
Hun svarte ikke engang, men kjørte oss raskt hjem. Da vi kom fram, bar hun posene for meg, selv om jeg prøvde å hjelpe til.
La meg nå bare ordne dette, du kan se til å holde deg på bena, sa hun bryskt.
Inne i leiligheten følte jeg meg gradvis bedre, og ryddet ut varer, satte over en gryte supperester, og gikk i gang med dagens oppgaver.
Har dette skjedd ofte før? spurte hun plutselig ut i rommet.
Hva? Å svime av? Det hender av og til, svarte jeg ubekymret.
Gerd nikket sakte, og satte seg ved kjøkkenbordet.
Jeg hadde det akkurat sånn da jeg gikk med Henrik i magen. Kvalm og svimte av.
Nei, nå får du gi deg, svarte jeg, og flakket med blikket. Det passer dårlig nå, både med gjeld og jobb. Barn er ikke aktuelt.
Hun så plutselig alvorlig ut:
Et barn er ikke bare utgifter, det er en gave, Siri.
Akkurat slike gaver klarer vi oss uten for øyeblikket, mumlet jeg.
Om det først er på vei, får man bare forholde seg til det, svarte hun, med fast stemme.
Jeg sukket irritert, og svarte litt for skarpt:
Gerd, jeg er ikke gravid! Du skal ikke dikte opp ting nå!
Ikke bli sint da. Om du er så stressa, så ta en test i stedet for å krangle på meg.
Hva gjør du egentlig her? Bare for å drive meg til vanvidd eller?
Nå skal du høre her, Siri. Jeg kjørte deg til butikken og hjalp deg da du holdt på å svime av. Ikke snakk til meg på den måten. Snakk med Henrik om hva dere vil gjøre.
Vi får vel bare jobbe videre, svarte jeg mutt.
Hun sukket tungt. Den vanlige rolige Siri svarte plutselig spisst da forstod hun kanskje grunnen. Jeg visste, hun tenkte sitt.
Hva gliser du sånn for nå da? sa jeg.
Hva ville du kalle en gutt? Eller en jente? spøkte hun, med drømmende blikk.
Jeg ble sint og nesten målløs.
Jeg er da ikke gravid! Det passer ikke nå! Slutt å spørre dumt! Har du virkelig ingenting annet å gjøre, kan du like godt dra hjem nå.
Jada jada, svarte hun, og la til: Bare husk, om det blir barnebarn: Jeg stiller opp.
Jeg sa ikke mer, sukket oppgitt og trakk på skuldrene.
Da leiligheten var tom, gikk jeg rett til medisinskapet. Jeg ville egentlig ikke vite, men innerst inne skjønte jeg at det kunne være noe. Jeg hadde en graviditetstest liggende fra en gang jeg ikke brukte den. Nå var det kanskje på tide.
Jeg ristet litt på hendene mens jeg ventet på streken. Tiden sneglet seg avgårde før jeg til slutt så det: to striper. Alt arbeidet jeg skulle gjøre resten av dagen, forsvant ut av hodet. Skulle skrive en rapport til arbeidsgiver, men tankene var bare på det som skjedde inni meg.
Senere, nesten før Henrik rakk å komme innenfor døra, ga jeg ham testen.
Hva er dette? lurte han.
Jo… jeg er gravid, hvisket jeg.
Vi var ikke klare, noen av oss. Men Henrik smilte usikkert og så over på meg.
Sulen? Vi skal bli foreldre?
Ja, svarte jeg nervøst. Hva gjør vi nå?
Han tenkte seg om, så la han hånda på magen min og svarte stille:
Da må vi finne navn til babyen!
Hva med gjelden? Og jobben?
Siri, det ordner seg. Mamma kommer sikkert til å hjelpe oss masse hun elsker jo unger!
Henrik satte seg med meg på sofaen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake:
Henrik, jeg er redd. Det gjør vondt å føde! Og hvordan skal jeg ta vare på en baby? Tenk om jeg gjør noe feil?
Ta det med ro, Siri. Jeg skal være sammen med deg, vi klarer det sammen.
Han holdt rundt meg og jeg roet meg sakte ned i armene hans. Litt senere ringte jeg Gerd for å gi henne den nyheten selv. Jeg visste det ville gjøre henne glad, og der tok jeg virkelig ikke feil.
Jeg lærte noe viktig denne dagen: man kan aldri forberede seg på alt livet bringer, men sammen kan man møte det meste.
