Pappa, hvordan kunne du?! Hvordan kunne du gjøre noe sånt mot mamma?!
Ingrid og venninnen hennes, Ragnhild, ruslet i Vigelandsparken en tidlig sommerkveld da de plutselig fikk øye på en mann og en kvinne under et løvtre. Han holdt henne tett inntil seg, og hvisket henne noe i øret. Kvinnen smilte fornøyd, lykkelig. Ingrid klarte ikke å rive blikket vekk fra dem.
Ingrid, hva er det med deg? Ingrid! utbrøt Ragnhild undrende.
Nei, det er ikke noe. La oss gå, sa Ingrid plutselig, og de to skiltes rett etterpå. På vei hjem føltes alt uvirkelig. Dette kunne bare ikke stemme!
Pappa, hvordan kunne du gjøre dette mot mamma? tenkte hun vantro over det hun akkurat hadde sett.
—
Historien sitter igjen i minnet, som om det var i går. Det begynte den gangen da Ingrid kom ut fra kulturskolen sammen med Ragnhild. Det var lyst ute, og Ingrid foreslo:
Ragnhild, skal vi ta en tur gjennom parken før vi går hjem?
Ja, det kan vi godt, mens det ennå er lyst! svarte hun.
Selv om parken ikke lå helt på veien hjem, hvorfor ikke ta en liten omvei? De ruslet blant bjørkene og betraktet de nyforelskede parene med et snev av misunnelse uten selv å bli sett.
De tok inn på en mindre allé, nesten tom, og plutselig oppdaget de et par. Han omfavnet kvinnen, lente seg nær og hvisket henne noe. Hun lo, og de så lykkelige ut.
Selv med ryggen til, var det lett å se at mannen ikke lenger var noen ungfole.
Ragnhild brydde seg ikke, men la merke til at Ingrid stirret, med øyne store som tallerkener.
Ingrid, hallo? Hva er det?
Eh Ingenting. La oss bare gå. Med det hastet Ingrid videre og sa knapt farvel til vennen sin, før hun var ute av parken.
—
Hele veien hjem gikk Ingrid stille, tankene snurret som et hjul. Ansiktet til kvinnen under treet danset foran henne, sammen med mannen som var så oppslukt av kvinnen sin at han ikke så seg om, ikke engang lot merke til sin egen datter.
Pappa, hvordan kunne du, jeg har jo alltid sett deg som perfekt. Har du virkelig en elskerinne? Jeg ville aldri trodd det hvis jeg ikke hadde sett det selv, tenkte hun fortvilet.
—
Da Ingrid endelig kom hjem, var det sent.
Sett deg og spis! sa mammaen stramt fra kjøkkenet. Jeg får aldri dere to til å komme når maten er klar.
Jeg skal bare vaske hendene, svarte Ingrid, litt brydd.
Hun brukte ekstra lang tid på badet, tørket hendene om igjen, men pappa var fortsatt ikke hjemme når hun kom ut. Hun spiste stille, uten ord, og gikk rett inn på rommet sitt.
Hun åpnet laptopen, men tankene forsvant stadig tilbake til det hun hadde sett i parken. Det var umulig å tro at pappa virkelig kunne gjøre slikt mot mamma.
Er det sånn det er i de voksnes verden? Bare svik og løgn? Hva er det han mangler hos oss? Vil han forlate oss for hennes skyld? slike tanker holdt henne våken lenge.
En tanke dukket plutselig opp: Kanskje den andre kvinnen ikke visste at Ingrid eksisterte. Hun måtte handle.
—
Lyden av dørklinken. Pappa kom hjem.
Unnskyld, kjære! Det har vært en tung dag, sa han med en sliten stemme.
Før pleide tunge dager bare være på slutten av måneden, svarte mamma spydig. Nå er det visst hver dag.
Åse, det er bare sånn nå for tiden!
Som alltid kom han inn og ville gi datteren en klem, men Ingrid trakk seg unna.
Gå og spis, før maten blir kald.
Jenta mi, hva er det?
Med meg er alt bra. Hva med deg?
Pappa så lenge på henne, men sa ingenting. Han gikk inn på kjøkkenet, og resten av kvelden satt Ingrid på rommet sitt og la planer for hvordan hun skulle få tilbake faren sin. Det var med de planene hun omsider sovnet.
—
Tidlig neste morgen hørte hun stemmen til mamma i stua:
Trond, hvor skal du hen nå?
Jobben kaller. Det er litt viktig i dag.
Det er lørdag, kunne du ikke tilbringe dagen med oss?
Jeg er ikke lenge borte. Jeg er hjemme til lunsj, så kan vi finne på noe, svarte han mens han fant frem jakka.
Ingrid gned søvnen ut av øynene og la an på å virke nettopp våknet.
Og hvor skal du? spurte mamma straks.
Mamma, jeg har pianotime, jeg må løpe!
Stadig på farten, dere unge, sukket mamma.
Ingrid var allerede inne på badet. Hun kastet seg gjennom frokosten, nesten før mamma rakk å sette kaffekoppen foran henne.
Skal jeg følge deg? Pappa sto klar i gangen, tilsynelatende glad over å kunne gjøre noe for henne den morgenen.
Ingrid, ta deg tid til kaffen, sa mamma fra kjøkkenet.
Bare gå, pappa. Vi rekker det fint, svarte datteren.
De gikk i taushet, til pappa endelig spurte:
Er du sur på meg?
Nei, pappa! Jeg er vel bare blitt tenåring, svarte hun kort, men la til, Jeg er glad i deg, pappa!
Jeg elsker deg også, jenta mi!
Mest i hele verden?
Pappa så rart på henne, men svarte likevel:
Mest i hele verden.
De smilte mot hverandre, men ingen turte å holde blikket lenge.
Nå må jeg til timen, du lovte at vi skal gjøre noe sammen senere. Husk det!
Hun lot som hun forsvant mot kulturskolen, men så snart faren rundet hjørnet, snek hun seg etter ham.
—
Ingrid fulgte etter faren sin gjennom flere kvartaler i Majorstuen, der han aldri så seg tilbake. Da de kom til et gult bygårdshjørne, så hun faren stoppe under noen asketrær. Han tok fram mobilen og ringte noen.
Et par minutter etter åpnet en dame døren, og Ingrid måtte innrømme for seg selv:
For en vakker kvinne Kan hun virkelig være viktigere for pappa enn meg og mamma?
Hun så kvinnen løpe over plassen, klemme pappa og så leende gå av sted med ham, hånd i hånd.
De satte seg på en benk i en stille park. Ingrid fulgte nøye med dem på avstand, så samtalen deres ble alvorlig, før et langt kyss avsluttet det hele.
Sinte tårer presset seg på, sjalusien stakk i hjertet. Da paret skiltes, gikk kvinnen tilbake mot oppgangen og forsvant, mens pappa ruslet en annen vei.
Ingrid visste plutselig hva hun måtte gjøre. Hun ventet, til kvinnen igjen kom ut, denne gangen med en stor pose søppel.
Ingrid gikk rett bort til henne.
Hei! Hun stilte seg rett foran henne.
Hei Hva gjelder det? spurte kvinnen overrasket.
Hvis du ser pappa en gang til, så får du med meg å gjøre.
Og du er?
Du skjønner ikke? Ingrid ville ikke forklare mer. Ta frem mobilen.
Kvinnen stirret, men tok den opp.
Ring ham. Si at han aldri må komme hit igjen. Jeg er datteren hans, og han elsker mamma!
Kvinnen tastet nummeret, Ingrid kunne høre farens røst.
Katrine, hva har skjedd?
Trond, vi kan ikke møtes mer. Det blir ikke oss. Du har familie, og jeg drar min vei når studiene er over.
Katrine, men det lød som en lettelse i farens stemme.
Ha det, Trond. Ikke kom, ikke ring.
Greit, Katrine. Farvel.
—
Da Ingrid kom hjem, satt foreldrene hennes sammen på kjøkkenet, småpratet over suppen.
Hvorfor er du så fornøyd plutselig? spurte mamma, mens hun reiste seg.
Jeg er sulten!
Jenta mi, hvorfor er du så glad i dag? spurte også pappa.
Elsker du meg, pappa? svarte Ingrid.
Ja, selvfølgelig!
Og mamma?
Han svarte etter et øyeblikk:
Jeg elsker mammaen din også!
Ja, virkelig, jeg elsker dere begge! sa pappa, og Ingrid visste at alt kom til å gå bra igjen.
