Et blink En høy smell Mørke Mørke
Endelig begynte mørket å klarne. Jeg hørte en stemme:
Signe Eriksen, dette er redningsmannen, noe eksploderte der hos dem.
Gjennom smerten kjente jeg en hånd berøre halsen min. Jeg prøvde å åpne øyelokkene. Det gikk med vanskeligheter. Foran øynene hang et anheng i form av et rektangel med innrissede dyrekretstegn… Kvinnens øyne i hvit kittel
Til operasjonsstuen! lød stemmen like ved.
Foreldrene mine kom hjem fra jobben. Moren min skyndte seg rett til kjøkkenet, og så inn i rommet der jeg gjorde lekser. Faren min, da han gikk inn i rommet, la merke til at jeg ikke hadde det så bra.
Olav, hva har skjedd? han klappet meg på hodet.
Ingenting, – mumlet jeg, en fjerdeklassing.
Kom igjen, fortell!
Snart er det 8. mars. Læreren holdt oss tilbake i dag og sa at vi gutter må lage gaver til jentene.
Vel, hva er problemet da? smilte han.
Vi har like mange gutter og jenter. Og hun fordelte hvem som gir til hvem, – jeg sukket tungt. Jeg fikk den stygge, Signe Eriksen.
Alle jenter vil ha en gave på 8. mars, også de stygge, – faren min prøvde å snakke med meg som med en voksen. Hvordan fordelte hun? Etter alfabetet?
Nei, etter dyrekretsstegn.
Hvordan da? han kunne ikke la være å smile igjen.
Etter kompatibilitet. Signe er Jomfruen, og for Jomfruer passer Tyren best. Og jeg er jo Tyren.
Det er jo bra hvis dere passer sammen! Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne.
Faren min holdt ikke ut og lo. Moren min løp inn i rommet med en gang:
Hva skjer her hos dere?
Ingrid, gå på kjøkkenet, – farens ansikt ble strengt. Vi har en alvorlig samtale med gutten.
Da moren min gikk ut, spurte jeg med trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hva slags?
I morgen på jobben lager jeg en gave til din utvalgte.
Pappa, hvilken gave kan du lage? Du jobber jo på fabrikken.
Ja! Men jeg jobber i galvanisering. Der lager vi alle typer belegg på metall.
Pappa, jeg forstår ikke.
I morgen får du se selv!
Dagen etter brakte faren min et anheng på en kjede i form av et rektangel, som så ut som gull. På den ene siden var det gravert to dyrekretstegn, Tyren og Jomfruen, og på den andre siden var det skrevet fint og lite:
«Til min klassekamerat Signe på 8. mars! Olav».
Å, hvor pent dette anheng så ut! Og da moren min pakket det i en cellofanpose, så det helt fantastisk ut.
Og så kom 7. mars. Læreren hadde ikke tenkt å holde undervisning. Først ga skolebarna henne en gave. Hun takket lenge. Så kunngjorde hun at guttene skulle gi gaver til jentene.
Hva som skjedde da! Alle guttene stormet mot sine «utvalgte». Jeg gikk også bort til Signe Eriksen og sa, som faren min hadde lært meg:
Signe, gratulerer med kvinnedagen 8. mars! Kanskje vil skjebnen en dag forene Tyren og Jomfruen.
Etter å ha sagt den innøvde frasen, gikk jeg til plassen min, og la selvfølgelig ikke merke til hvordan hjertet til denne stygge jenta, etter min mening, begynte å banke.
Snart flyttet Signes foreldre til en annen bydel, og hun begynte å gå på en annen skole fra femte klasse.
Jeg åpnet øynene. Det hvite taket i sykerommet. Prøvde å bevege armer og ben. Bare venstre arm beveget seg.
Hvor er jeg? vendte jeg meg til ingen i særdeleshet.
Det hørtes et klapre, og en pasient på krykker kom til sengen min, så nøye på meg og spurte:
Har du kommet til deg? Du er i akuttkirurgisk avdeling.
Har jeg armer og ben hele? spurte jeg med lav stemme.
Ser ut som alt er på plass, – fortalte han det glade budskapet. Bare du er bandasjert fra topp til tå.
Det er bra hvis alt er helt.
Da kom sykepleieren og spurte interessert:
– Hvordan føler du deg?
– Hva har skjedd med meg! svarte jeg med et motspørsmål.
– Livet ditt er ikke truet. Armer og ben vil fungere. Men det vil bli mange arr, – hun ga meg en oppladet telefon. Din mor ba om å ringe når du våkner.
– Sønn, – kom morens stemme gjennom tårer.
– Mamma, alt er i orden, – jeg prøvde å snakke så muntert som mulig. De sa at bare små arr vil bli igjen. Snart blir jeg utskrevet.
– De lot meg ikke bli hos deg i natt. Sønn, jeg kommer nå.
– Mamma, ikke vær så lei deg!
Jeg la telefonen ved siden av meg, prøvde å smile til sykepleieren:
– Takk!
– Nei, de vil ikke skrive deg ut så snart, – smilte hun tilbake. Du må ligge her i tre uker. Det er sikkert!
– Hva skjedde hos dere? spurte romkameraten da sykepleieren gikk ut.
– Jeg er redningsmann. På fabrikken begynte oksygenflaskene å eksplodere, – begynte jeg å huske. De kalte oss. Vi kom før brannmennene. Rommet er enormt, inne i rommet tre skadde. Vi løp inn, der var flasker spredt, litt ild her og der. Vi begynte å bære ut de skadde Jeg kom ut sist Da jeg var nær døren, eksploderte en ny flaske Husker ikke mer.
– Ja, du fikk det ille.
– Johansen Olav, – lød sykepleierens stemme. En kollega fra jobben til deg.
– Hei, Olav! Hvordan har du det?
– Armer og ben er hele! svarte jeg optimistisk. Men jeg kan bare hilse med venstre hånd foreløpig!
– Slutt å si sånn!
– Hva skjedde videre da?
– Vi var allerede på vei ut da det eksploderte. Vi stormet tilbake med en gang, dro deg ut du var full av blod legene var allerede der
– Takk!
– Olav, hva snakker du om?! plutselig kom det et smil på vennens ansikt. – De vil visst nominere oss til medaljer.
– Til den tid er jeg utskrevet.
– Ok, jeg går. Dere har visitt snart. Sykepleieren sa det ikke skulle ta lang tid.
Før vennen rakk å gå, kom legen inn, en mann på rundt førti:
– Vel, hvordan går det, helt? han gikk til sengen min.
– Normalt.
– Siden du allerede snakker, betyr det at du vil leve. Kom, jeg skal undersøke deg!
– Var det du som sydde meg? spurte jeg.
– Nei, Signe Eriksen. Hun kommer hit om to dager.
To dager gikk. Jeg prøvde allerede å stå opp. Sant, smerten i bena var fortsatt sterk, høyre arm var revet opp. Og sår over hele kroppen minst ti stykker. To på ansiktet, da det eksploderte, traff jeg porten, heldigvis rakk jeg å strekke høyre arm frem. Jeg så meg i speilet. Ansiktet var fortsatt hovent.
I dag skulle visitten gjøres av legen som sydde meg i fem timer på rad i operasjonsstuen. Jeg ble litt nervøs.
Og så kom hun inn. Ung, slank, riktignok med briller, men de ødela henne ikke det minste, og den hvite kittelen passet henne helt. Jeg på mine tjuesju år var allerede gift. Men etter et halvt år skiltes vi karakterene passet ikke, som det sto i søknaden, men i virkeligheten likte ikke den tidligere kona redningsmannens lønn.
– God dag! sa hun og gikk mot sengen min.
– God dag! Var det du som sydde meg?
– Ja, – smilte hun. Er det noe galt?
– La meg undersøke deg!
Og hun bøyde seg over meg Foran øynene hang et anheng med dyrekretstegn som svingte fra halsen hennes:
– Signe Eriksen!!! ropte jeg ut.
Hun så nøye på mitt hovne ansikt.
– Unnskyld! sa hun, uten å kjenne meg igjen.
– Jeg er Tyren, – og pekte på anheng.
– Olav Johansen? leppene hennes skalv. Husker du meg fortsatt?
– Hva snakker du om, Signe? da jeg så tårer i øynene hennes, la jeg håndflaten på hånden hennes.
– Unnskyld! hun tok frem et lommetørkle og tørket øynene. Jeg tenkte aldri at vi skulle møtes slik.
Mer kom ikke Signe inn i rommet mitt den dagen. Men jeg hadde allerede forstått at hun hadde samme vaktplan som meg: dag, natt og to fridager.
Jeg ville ikke se hjelpeløs ut foran henne. Hele neste dag prøvde jeg å gå rundt i rommet støttet av sengene, et par ganger, holdt jeg meg til veggen, gikk ut i korridoren.
Kveld. Legen som jobber dagvakt, gikk. Ny vakt kom det merket man på praten i korridoren. Nå visitt
Og plutselig rop, hastige skritt i korridoren. Slikt skjer når en ny skadd blir brakt inn.
Allerede ti på kvelden. Sykepleieren kom, skrudde av lyset i rommet. Men jeg kunne ikke sove. Allerede etter midnatt hørtes skritt i korridoren, så stilnet de, og i denne stillheten følte jeg snarere enn hørte at noen gråt i korridoren. Jeg reiste meg og gikk forsiktig ut i korridoren.
Bak skrivebordet satt og med hodet i hendene gråt min tidligere klassekamerat. Jeg gikk bort og la den friske armen på skulderen hennes:
– Hva er det, Signe!
Hun reiste seg og trykket ansiktet mot skulderen min:
– Jeg opererte en kvinne, hun ble påkjørt av en bil, – kvelende av tårer begynte hun å fortelle. Jeg gjorde alt mulig og umulig Hun er nå i intensivavdelingen, men hun vil ikke overleve. Hun har to barn mannen hennes er nå hos henne i rommet
– Ro deg ned, Signe!
– I tre år har jeg jobbet som kirurg og jeg kan fortsatt ikke venne meg til at folk dør.
– Ro deg ned, ro deg ned! Slike er yrkene våre. På fem år har jeg også sett så mange dødsfall, men vi har reddet mange liv også, – jeg sukket tungt. – Derfor forlot kona meg. Hun sier at jeg ikke er meg selv når jeg kommer hjem og tjener lite. Men jeg har alltid førti tusen kroner det går an å leve på det.
– Jeg har det samme, – hun så meg i ansiktet. Guttene ser på meg som på en gal. Jeg har aldri vært gift, jeg bor fortsatt hos foreldrene som et barn.
– Slutt med det, vi er bare tjuesju hele livet ligger foran oss.
– Nei, Olav, vi er allerede tjuesju.
– Signe Eriksen, pulsen hennes forsvinner, – ropte sykepleieren som kom løpende.
– Unnskyld! og Signe stormet til intensivavdelingen.
Jeg kunne ikke sove den natten. Om morgenen kom sykepleieren, som vanlig ga meg en sprøyte.
– Kvinnen som ble operert i natt, lever hun? spurte jeg uventet selv for meg.
– Hun lever, men tilstanden er ekstremt alvorlig.
Tre uker gikk. Sårene på kroppen min grodde. Med Signe så vi hverandre når det var hennes vakter, dessuten ble jeg sterkere og sterkere trukket mot henne. Men avdelingen for akutt kirurgi er ikke stedet der man kan snakke om noe veldig personlig.
Og så under en av de morgenvisittene sa lege-mannen:
– I dag skriver jeg deg ut, – smilte og la til. Altså fra sykehuset. Du går rett til din poliklinikk, og der bestemmer de hvor lenge du fortsatt skal være sykmeldt.
– Kan pakke!
– Ja, ja! Ikke skynd deg for mye. Nå vil de lage utskrivningsdokumentet til deg.
Da legen gikk ut, barberte jeg meg. Mens jeg så i speilet, noterte jeg tilfreds at de to gjenværende arrene ikke ødela ansiktet i det hele tatt, snarere ga de maskulinitet. De andre arrene er ikke verdt å bry seg om.
Jeg pakket, gikk ut i korridoren. Mot meg, holdt seg til veggen, kom en pasient.
«Hun klarte seg likevel!» – blinket en glad tanke.
Sykepleieren kom ut, ga meg utskrivningen:
– Farvel, Olav! Ikke kom tilbake til oss!
Jeg hadde min egen ettroms leilighet, men jeg reiste til foreldrene mine. For moren min ventet så på meg og var bekymret. Hun tok til og med ferie.
– Sønn! hun kastet seg i armene mine.
– Alt er bra, mamma! Som du ser, jeg lever og er frisk.
– Kom, jeg har laget mat til deg. Du er blitt så tynn.
– Å, hvor jeg har savnet hjemmelaget mat!
– Til du blir frisk og gifter deg, skal du bo i barndomshjemmet. Ditt rom står fortsatt tomt, – og ropte som til et barn. Gå og vask hendene!
Til kvelden gikk jeg til frisøren. Jeg gikk inn i min leilighet. Jeg hentet litt klær. Moren min begynte straks å ordne dem.
Om kvelden kom faren min fra jobben. Vi satte oss, som før, alle sammen og snakket til langt på natt.
Jeg la meg til å sove i mitt rom, der barndommen og ungdommen hadde gått, men sovnet ikke med en gang:
«I morgen må jeg gå til poliklinikken. Så til jobben. Og om kvelden»
Med den tanken om neste kveld sovnet jeg langt etter midnatt.
Dagen etter gikk jeg om morgenen til poliklinikken. Før lunsj gikk jeg rundt i kontorene. Etter lunsj gikk jeg til jobben min, akkurat da var min vakt.
Hvor skal du? spurte faren min.
Pappa, husker du for lenge siden, da jeg fortsatt gikk i fjerde klasse. Du laget et anheng til meg som gave til en klassekamerat?
Den stygge Signe Eriksen? Husker jeg.
Husker du, du sa også: «Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne».
Og det husker jeg.
Pappa, Signe er kirurg nå. Det var hun som opererte meg. Og hun bærer fortsatt det anheng rundt halsen.
Jøss, det var noe!
Pappa, ordene dine gikk i oppfyllelse. Jeg går til henne!
Tjuesju år er ikke så mye for å begynne livet med et elsket menneske.Et blink En høy smell Mørke Mørke
Endelig begynte mørket å klarne. Jeg hørte en stemme:
Signe Eriksen, dette er redningsmannen, noe eksploderte der hos dem.
Gjennom smerten kjente jeg en hånd berøre halsen min. Jeg prøvde å åpne øyelokkene. Det gikk med vanskeligheter. Foran øynene hang et anheng i form av et rektangel med innrissede dyrekretstegn… Kvinnens øyne i hvit kittel
Til operasjonsstuen! lød stemmen like ved.
Foreldrene mine kom hjem fra jobben. Moren min skyndte seg rett til kjøkkenet, og så inn i rommet der jeg gjorde lekser. Faren min, da han gikk inn i rommet, la merke til at jeg ikke hadde det så bra.
Olav, hva har skjedd? han klappet meg på hodet.
Ingenting, – mumlet jeg, en fjerdeklassing.
Kom igjen, fortell!
Snart er det 8. mars. Læreren holdt oss tilbake i dag og sa at vi gutter må lage gaver til jentene.
Vel, hva er problemet da? smilte han.
Vi har like mange gutter og jenter. Og hun fordelte hvem som gir til hvem, – jeg sukket tungt. Jeg fikk den stygge, Signe Eriksen.
Alle jenter vil ha en gave på 8. mars, også de stygge, – faren min prøvde å snakke med meg som med en voksen. Hvordan fordelte hun? Etter alfabetet?
Nei, etter dyrekretsstegn.
Hvordan da? han kunne ikke la være å smile igjen.
Etter kompatibilitet. Signe er Jomfruen, og for Jomfruer passer Tyren best. Og jeg er jo Tyren.
Det er jo bra hvis dere passer sammen! Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne.
Faren min holdt ikke ut og lo. Moren min løp inn i rommet med en gang:
Hva skjer her hos dere?
Ingrid, gå på kjøkkenet, – farens ansikt ble strengt. Vi har en alvorlig samtale med gutten.
Da moren min gikk ut, spurte jeg med trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hva slags?
I morgen på jobben lager jeg en gave til din utvalgte.
Pappa, hvilken gave kan du lage? Du jobber jo på fabrikken.
Ja! Men jeg jobber i galvanisering. Der lager vi alle typer belegg på metall.
Pappa, jeg forstår ikke.
I morgen får du se selv!
Dagen etter brakte faren min et anheng på en kjede i form av et rektangel, som så ut som gull. På den ene siden var det gravert to dyrekretstegn, Tyren og Jomfruen, og på den andre siden var det skrevet fint og lite:
«Til min klassekamerat Signe på 8. mars! Olav».
Å, hvor pent dette anheng så ut! Og da moren min pakket det i en cellofanpose, så det helt fantastisk ut.
Og så kom 7. mars. Læreren hadde ikke tenkt å holde undervisning. Først ga skolebarna henne en gave. Hun takket lenge. Så kunngjorde hun at guttene skulle gi gaver til jentene.
Hva som skjedde da! Alle guttene stormet mot sine «utvalgte». Jeg gikk også bort til Signe Eriksen og sa, som faren min hadde lært meg:
Signe, gratulerer med kvinnedagen 8. mars! Kanskje vil skjebnen en dag forene Tyren og Jomfruen.
Etter å ha sagt den innøvde frasen, gikk jeg til plassen min, og la selvfølgelig ikke merke til hvordan hjertet til denne stygge jenta, etter min mening, begynte å banke.
Snart flyttet Signes foreldre til en annen bydel, og hun begynte å gå på en annen skole fra femte klasse.
Jeg åpnet øynene. Det hvite taket i sykerommet. Prøvde å bevege armer og ben. Bare venstre arm beveget seg.
Hvor er jeg? vendte jeg meg til ingen i særdeleshet.
Det hørtes et klapre, og en pasient på krykker kom til sengen min, så nøye på meg og spurte:
Har du kommet til deg? Du er i akuttkirurgisk avdeling.
Har jeg armer og ben hele? spurte jeg med lav stemme.
Ser ut som alt er på plass, – fortalte han det glade budskapet. Bare du er bandasjert fra topp til tå.
Det er bra hvis alt er helt.
Da kom sykepleieren og spurte interessert:
– Hvordan føler du deg?
– Hva har skjedd med meg! svarte jeg med et motspørsmål.
– Livet ditt er ikke truet. Armer og ben vil fungere. Men det vil bli mange arr, – hun ga meg en oppladet telefon. Din mor ba om å ringe når du våkner.
– Sønn, – kom morens stemme gjennom tårer.
– Mamma, alt er i orden, – jeg prøvde å snakke så muntert som mulig. De sa at bare små arr vil bli igjen. Snart blir jeg utskrevet.
– De lot meg ikke bli hos deg i natt. Sønn, jeg kommer nå.
– Mamma, ikke vær så lei deg!
Jeg la telefonen ved siden av meg, prøvde å smile til sykepleieren:
– Takk!
– Nei, de vil ikke skrive deg ut så snart, – smilte hun tilbake. Du må ligge her i tre uker. Det er sikkert!
– Hva skjedde hos dere? spurte romkameraten da sykepleieren gikk ut.
– Jeg er redningsmann. På fabrikken begynte oksygenflaskene å eksplodere, – begynte jeg å huske. De kalte oss. Vi kom før brannmennene. Rommet er enormt, inne i rommet tre skadde. Vi løp inn, der var flasker spredt, litt ild her og der. Vi begynte å bære ut de skadde Jeg kom ut sist Da jeg var nær døren, eksploderte en ny flaske Husker ikke mer.
– Ja, du fikk det ille.
– Johansen Olav, – lød sykepleierens stemme. En kollega fra jobben til deg.
– Hei, Olav! Hvordan har du det?
– Armer og ben er hele! svarte jeg optimistisk. Men jeg kan bare hilse med venstre hånd foreløpig!
– Slutt å si sånn!
– Hva skjedde videre da?
– Vi var allerede på vei ut da det eksploderte. Vi stormet tilbake med en gang, dro deg ut du var full av blod legene var allerede der
– Takk!
– Olav, hva snakker du om?! plutselig kom det et smil på vennens ansikt. – De vil visst nominere oss til medaljer.
– Til den tid er jeg utskrevet.
– Ok, jeg går. Dere har visitt snart. Sykepleieren sa det ikke skulle ta lang tid.
Før vennen rakk å gå, kom legen inn, en mann på rundt førti:
– Vel, hvordan går det, helt? han gikk til sengen min.
– Normalt.
– Siden du allerede snakker, betyr det at du vil leve. Kom, jeg skal undersøke deg!
– Var det du som sydde meg? spurte jeg.
– Nei, Signe Eriksen. Hun kommer hit om to dager.
To dager gikk. Jeg prøvde allerede å stå opp. Sant, smerten i bena var fortsatt sterk, høyre arm var revet opp. Og sår over hele kroppen minst ti stykker. To på ansiktet, da det eksploderte, traff jeg porten, heldigvis rakk jeg å strekke høyre arm frem. Jeg så meg i speilet. Ansiktet var fortsatt hovent.
I dag skulle visitten gjøres av legen som sydde meg i fem timer på rad i operasjonsstuen. Jeg ble litt nervøs.
Og så kom hun inn. Ung, slank, riktignok med briller, men de ødela henne ikke det minste, og den hvite kittelen passet henne helt. Jeg på mine tjuesju år var allerede gift. Men etter et halvt år skiltes vi karakterene passet ikke, som det sto i søknaden, men i virkeligheten likte ikke den tidligere kona redningsmannens lønn.
– God dag! sa hun og gikk mot sengen min.
– God dag! Var det du som sydde meg?
– Ja, – smilte hun. Er det noe galt?
– La meg undersøke deg!
Og hun bøyde seg over meg Foran øynene hang et anheng med dyrekretstegn som svingte fra halsen hennes:
– Signe Eriksen!!! ropte jeg ut.
Hun så nøye på mitt hovne ansikt.
– Unnskyld! sa hun, uten å kjenne meg igjen.
– Jeg er Tyren, – og pekte på anheng.
– Olav Johansen? leppene hennes skalv. Husker du meg fortsatt?
– Hva snakker du om, Signe? da jeg så tårer i øynene hennes, la jeg håndflaten på hånden hennes.
– Unnskyld! hun tok frem et lommetørkle og tørket øynene. Jeg tenkte aldri at vi skulle møtes slik.
Mer kom ikke Signe inn i rommet mitt den dagen. Men jeg hadde allerede forstått at hun hadde samme vaktplan som meg: dag, natt og to fridager.
Jeg ville ikke se hjelpeløs ut foran henne. Hele neste dag prøvde jeg å gå rundt i rommet støttet av sengene, et par ganger, holdt jeg meg til veggen, gikk ut i korridoren.
Kveld. Legen som jobber dagvakt, gikk. Ny vakt kom det merket man på praten i korridoren. Nå visitt
Og plutselig rop, hastige skritt i korridoren. Slikt skjer når en ny skadd blir brakt inn.
Allerede ti på kvelden. Sykepleieren kom, skrudde av lyset i rommet. Men jeg kunne ikke sove. Allerede etter midnatt hørtes skritt i korridoren, så stilnet de, og i denne stillheten følte jeg snarere enn hørte at noen gråt i korridoren. Jeg reiste meg og gikk forsiktig ut i korridoren.
Bak skrivebordet satt og med hodet i hendene gråt min tidligere klassekamerat. Jeg gikk bort og la den friske armen på skulderen hennes:
– Hva er det, Signe!
Hun reiste seg og trykket ansiktet mot skulderen min:
– Jeg opererte en kvinne, hun ble påkjørt av en bil, – kvelende av tårer begynte hun å fortelle. Jeg gjorde alt mulig og umulig Hun er nå i intensivavdelingen, men hun vil ikke overleve. Hun har to barn mannen hennes er nå hos henne i rommet
– Ro deg ned, Signe!
– I tre år har jeg jobbet som kirurg og jeg kan fortsatt ikke venne meg til at folk dør.
– Ro deg ned, ro deg ned! Slike er yrkene våre. På fem år har jeg også sett så mange dødsfall, men vi har reddet mange liv også, – jeg sukket tungt. – Derfor forlot kona meg. Hun sier at jeg ikke er meg selv når jeg kommer hjem og tjener lite. Men jeg har alltid førti tusen kroner det går an å leve på det.
– Jeg har det samme, – hun så meg i ansiktet. Guttene ser på meg som på en gal. Jeg har aldri vært gift, jeg bor fortsatt hos foreldrene som et barn.
– Slutt med det, vi er bare tjuesju hele livet ligger foran oss.
– Nei, Olav, vi er allerede tjuesju.
– Signe Eriksen, pulsen hennes forsvinner, – ropte sykepleieren som kom løpende.
– Unnskyld! og Signe stormet til intensivavdelingen.
Jeg kunne ikke sove den natten. Om morgenen kom sykepleieren, som vanlig ga meg en sprøyte.
– Kvinnen som ble operert i natt, lever hun? spurte jeg uventet selv for meg.
– Hun lever, men tilstanden er ekstremt alvorlig.
Tre uker gikk. Sårene på kroppen min grodde. Med Signe så vi hverandre når det var hennes vakter, dessuten ble jeg sterkere og sterkere trukket mot henne. Men avdelingen for akutt kirurgi er ikke stedet der man kan snakke om noe veldig personlig.
Og så under en av de morgenvisittene sa lege-mannen:
– I dag skriver jeg deg ut, – smilte og la til. Altså fra sykehuset. Du går rett til din poliklinikk, og der bestemmer de hvor lenge du fortsatt skal være sykmeldt.
– Kan pakke!
– Ja, ja! Ikke skynd deg for mye. Nå vil de lage utskrivningsdokumentet til deg.
Da legen gikk ut, barberte jeg meg. Mens jeg så i speilet, noterte jeg tilfreds at de to gjenværende arrene ikke ødela ansiktet i det hele tatt, snarere ga de maskulinitet. De andre arrene er ikke verdt å bry seg om.
Jeg pakket, gikk ut i korridoren. Mot meg, holdt seg til veggen, kom en pasient.
«Hun klarte seg likevel!» – blinket en glad tanke.
Sykepleieren kom ut, ga meg utskrivningen:
– Farvel, Olav! Ikke kom tilbake til oss!
Jeg hadde min egen ettroms leilighet, men jeg reiste til foreldrene mine. For moren min ventet så på meg og var bekymret. Hun tok til og med ferie.
– Sønn! hun kastet seg i armene mine.
– Alt er bra, mamma! Som du ser, jeg lever og er frisk.
– Kom, jeg har laget mat til deg. Du er blitt så tynn.
– Å, hvor jeg har savnet hjemmelaget mat!
– Til du blir frisk og gifter deg, skal du bo i barndomshjemmet. Ditt rom står fortsatt tomt, – og ropte som til et barn. Gå og vask hendene!
Til kvelden gikk jeg til frisøren. Jeg gikk inn i min leilighet. Jeg hentet litt klær. Moren min begynte straks å ordne dem.
Om kvelden kom faren min fra jobben. Vi satte oss, som før, alle sammen og snakket til langt på natt.
Jeg la meg til å sove i mitt rom, der barndommen og ungdommen hadde gått, men sovnet ikke med en gang:
«I morgen må jeg gå til poliklinikken. Så til jobben. Og om kvelden»
Med den tanken om neste kveld sovnet jeg langt etter midnatt.
Dagen etter gikk jeg om morgenen til poliklinikken. Før lunsj gikk jeg rundt i kontorene. Etter lunsj gikk jeg til jobben min, akkurat da var min vakt.
Hvor skal du? spurte faren min.
Pappa, husker du for lenge siden, da jeg fortsatt gikk i fjerde klasse. Du laget et anheng til meg som gave til en klassekamerat?
Den stygge Signe Eriksen? Husker jeg.
Husker du, du sa også: «Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne».
Og det husker jeg.
Pappa, Signe er kirurg nå. Det var hun som opererte meg. Og hun bærer fortsatt det anheng rundt halsen.
Jøss, det var noe!
Pappa, ordene dine gikk i oppfyllelse. Jeg går til henne!
Tjuesju år er ikke så mye for å begynne livet med et elsket menneske.
