Hun trodde han var en helt vanlig taper, men sannheten slo henne i bakken!
Aldri døm en bok etter omslaget, eller et menneske etter hettegenseren. Dagens historie gir et knallhardt spark til alle som setter status høyere enn medmenneskelighet. Les til slutt, for slutten vil overraske deg!
Manus:
**Scene 1: Luksusbilforhandler i Oslo.**
Blendende sportsbiler, lukten av eksklusivt skinn. Ingrid, i designerkjole og med veske til titusenvis av kroner, gransker kritisk en ny kabriolet. Martin nærmer seg han har på seg en enkel, grå hettegenser, slitte olabukser og vanlige joggesko. Han smiler varmt, øynene hans glitrer av ekte glede.
**Martin:** Ingrid? Utrolig! Jeg har ikke sett deg siden vi jobbet sammen på det lille bakeriet. Hvordan har du det?
Ingrid ser nedlatende på ham, fra toppen og ned til skoene, før hun holder vesken tett inntil seg, som om hun er redd for å bli smittet.
**Ingrid:** Martin? Du, jeg har ikke tid til gamle minner. Jeg prater bare med folk som faktisk har en fremtid, ikke de som har blitt sittende fast og fortsatt går i filler. Kan du flytte deg? Du står i veien for bilen jeg vurderer.
I samme øyeblikk løper en selger i skreddersydd dress bort til dem. Han overser Ingrid fullstendig, og bukker ydmykt for Martin.
**Selger:** Herr Andersen! Beklager ventingen. Deres private bilsamling står klar i VIP-rommet. Skal jeg hente nøklene til den spesialutgaven du reserverte i går?
Ingrids ansikt blir likblekt. Hun stivner, øynene spilles opp i ren overraskelse. Plutselig skjønner hun at det ikke står en «taper fra bakeriet» foran henne, men eieren av AndersenGruppen kjent fra forsiden av Dagens Næringsliv.
**Martin (ser henne rolig i øynene):** Hva sier du nå, Ingrid har jeg fortsatt ingen fremtid?
**Avslutning:**
**Ingrid (hakkende):** Martin, jeg jeg visste ikke! Det var bare en spøk. Kanskje vi kan ta en kaffe sammen og prate om ja, fortida?
**Martin:** Vet du hva som er problemet ditt? Du ser bare på prislappen, men du ser aldri på menneskene. Jeg var akkurat samme person på bakeriet som jeg er i dag. Det eneste som har endret seg, er summene på kontoen min. Hjertet ditt derimot, det har bare blitt kaldere.
Martin snur seg mot selgeren.
**Martin:** Du kan bare beholde nøklene. Jeg har ikke lenger lyst til å kjøpe bil her. Jeg vil ikke være et sted hvor folk blir dømt etter klærne sine. Kom, vi går.
Han forlater lokalet uten å se seg tilbake. Ingrid står igjen midt i den eksklusive utstillingen og forstår at hun ikke bare har mistet en gammel venn, men også muligheten til et helt annet liv. Alt på grunn av sin egen stolthet.
**Moral:** Penger kan kjøpe deg dyre klær, men aldri dannelse og respekt.
**Har du selv opplevd noe lignende? Del gjerne din historie i kommentarfeltet! **Hun ser etter Martin, men han er allerede borte sammen med selgeren som ikke bryr seg om verken vesker eller merkeklær, bare respekt. Ingrid står igjen i stillheten og for første gang på lenge føles luksusen rundt henne hul. Hun kikker på sin egen refleksjon i bilvinduet. Bak sminken og merkene skymtes usikkerhet, og et savn etter noe ekte.
En ung jente med slitte støvler smiler forsiktig til henne på vei inn i lokalet.
«Unnskyld,» hvisker Ingrid lavt, uten å vite helt til hvem.
I det hun forlater forretningen, slipper hun vesken ned ved siden av seg og lar blikket falle på menneskene i gata alle på vei til sitt, hvert liv med sin egen historie. Hun tar seg selv i å smile til en forbipasserende eldre dame, som smiler tilbake. Plutselig føles det som om verden åpner seg en liten flik, og en ny historie begynner.
Og der, midt på Karl Johan, skjønner Ingrid at det ikke er prislappen som avgjør hvem du vil savne den dagen dørene stenger. Det er menneskene og hvordan du behandlet dem.
