Vet du, jeg har en gammel historie som har dreid seg rundt Eirik og Solveig helt siden de var på barneskolen. De hadde alltid planlagt å gifte seg en dag, men mamma hans, Ingrid Hansen, som drev jordmorsavdelingen på St. Olavs sykehus i Trondheim, var langt fra begeistret. Hun hadde nemlig alltid hatt et øye for jordmor Kjersti Lund en jente som både personalet og pasientene likte, fordi hun kom fra en familie med leger.
Etter videregående begynte Eirik på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo, mens Solveig gikk på språkstudiet i Bergen for å bli engelskoversetter, akkurat som moren og bestemoren før henne. Klassen bestemte seg for å feire avgangsåret med en tur ut i naturen, så de dro til Eiriks hytte ved Sognefjorden.
De holdt seg der nesten en hel måned, og ingen ville dra hjem. Men høsten kom, og forelesningene måtte startes, så de måtte forberede seg. En dag i september lente Solveig seg innpå Eirik og sa:
«Jeg er gravid. Hva tenker du?»
Han lo, klappet henne på skulderen og svarte: «Hva tror du? Selvsagt bærer jeg deg i armene til folkeregisteret.»
«Jeg er tung nå, og jeg er ikke alene,» sa hun.
Eirik, alltid tøff, spøkte: «Skremmer du en sportstype? Jeg var bryter på skolen. Du er like lett som en fjær for meg.»
«Men hva gjør vi med studiene?» spurte hun.
«Det ser ut som du må ta et år fri etter fødselen,» svarte han. «Jeg går på fjernstudier, akkurat som mor min. Hun fikk meg da hun var 19, og klarte alt. Men vi må bli enige, Solveig etter bryllupet skal du flytte inn hos meg, og du må respektere min mor på avstand. Jeg vet at hun aldri vil godta meg; hun er jo en egen karakter.»
«Bare for din egen ro, Solveig,» nikket Eirik.
De leverte inn vielsesattesten på folkeregisteret og dro hver til sitt. På Solveigs leilighet hadde de gjester, blant dem en venn av faren hennes, Morten, med sin kone og sønn Oskar, seksten år, men som så eldre ut.
Hjemme fortalte Eirik foreldrene sine om den nye hendelsen og ba dem forberede seg på bryllupet. Ingrid ble misfornøyd og bestemte seg for å skape en liten skandale hos Solveigs foreldre. Hun banket på døren flere ganger, men ingen åpnet de satt og spiste, musikken spilte, og de hadde ikke ventet noen. Oskar, som akkurat hadde tatt seg en dusj, ble overrasket over den stille døren. Han tørret av seg med et håndkle, åpnet og så at Ingrid sto der, helt forvirret. Hun tok opp telefonen, trykket på opptak og begynte å filme gangen med Oskar i badetøy.
«Er du her for å se Anna?», spurte Oskar, uten å skjønne at telefonen filmet.
«Ikke lenger,» ropte Ingrid, og løp ned trappen.
Senere viste hun opptaket til Eirik, og sa: «Se hvor lenge de brukte på å åpne døren. Vi vet fortsatt ikke hvem som er far til barnet hennes.»
Eirik sendte en sint melding til Solveig på telefonen, skrudde den av. Solveig forsto ingenting, men kunne ikke nå ham, så hun gikk til ham likevel, selv om klokken var sen.
Ingrid så fra vinduet hvordan Solveig nærmet seg, og gikk i møte med henne. Da hun så Solveig, åpnet hun døren selv, men lot henne ikke komme inn. Hun stod på trappen og ropte: «Hva vil du ha med Eirik? Han ligger og sover. Du leker med flere menn, tosidig!»
Hun smalt døren i seg og gikk tilbake til leiligheten sin. Solveig ble helt fortvilet, satt på trappen og gråt. Etter en stund kom hun hjem igjen. På kjøkkenet vasket Anna, moren hennes, oppvasken, og den gråtende datteren klemte henne.
«Lise, hva er galt? Bryllupet er snart, du skulle jo være glad.»
«Mamma, det er ingen bryllup lenger. Jeg bærer hans barn, og det ser ut som mor hans har rodet det opp etter at vi søkte om å gifte oss,» forklarte hun, og viste moren meldingen fra Eirik om at Solveig lurte på ham.
«Hvis Eirik oppfører seg sånn, vil han bare gjøre som moren sier. Gud har holdt ham borte fra deg. Vi får ta vare på barnet selv,» prøvde Anna å trøste.
Etter denne krisa fikk Solveig en vanskelig graviditet. Hun ble hastet inn på jordmoravdelingen mens foreldrene hennes var på jobb. Hun fikk barnet under narkose, men fikk så beskjed i rommet at babyen var dødfødt. Etter papirarbeidet fikk de lillekroppen, og de begravde ham. Solveig var fortsatt på jordmoravdelingen, så hun gikk glipp av begravelsesseremonien.
Etter dette solgte Eiriks foreldre raskt leiligheten sin og flyttet bort fra området. «Det er best så,» sa Ingrid. «Du har hatt nok trøbbel med Eirik, og han gikk bare forbi med et høyt hode.»
«Jeg håper også at jeg en dag kan glemme ham,» svarte Solveig.
Åtte år gikk. Solveig jobbet som oversetter i et lite firma i Oslo, da dukket Eirik opp på kontoret hennes.
«Hvorfor har du dukket opp igjen? Jeg har glemt deg lenge,» sa hun kaldt.
«Beklager, men tragedien har presset meg til deg,» svarte han.
«Det er rart å høre. Du har en kul mor. Gå til henne med problemene dine. Jeg har ikke tid til deg. Vær så snill, gå fra kontoret mitt.»
«Lise, jeg ber deg høre på meg. Det er viktig for deg også. Jeg venter på deg på kafeen over gaten etter jobb.»
«Jeg kommer bare ut av nysgjerrighet,» svarte hun, og vendte blikket tilbake til skjermen.
På kvelden møttes de igjen.
«Jeg beklager, Lise, men sønnen min er syk, og han trenger en donor.»
«Du har tatt feil adresse. Moren min har flere ressurser her.»
«Vi har ventet, men ingen donor er tilgjengelig. Jeg har til og med satt leiligheten til salgs. Du er mor, du har bedre sjanser til å hjelpe gutten vår.»
«Er dette en spøk? Vår sønn ble født dødfødt. Foreldrene mine begravde ham.»
«Han er i live, og han er åtte år gammel nå.»
«Hvordan er det mulig?»
«Husker du dagen vi leverte vielsesattesten?»
«Jeg kommer aldri til å glemme den ekle meldingen din.»
Eirik gjentok historien som moren hans hadde fortalt om hva hun så i leiligheten hans. Solveig forklarte hvem Morten var, og Eirik ble blek. Han elsket fortsatt Solveig, men hadde aldri giftet seg. Hun holdt seg også uekte, redd for å bli gravid igjen og oppleve en ny sorg.
«Eirik, la oss snakke om sønnen vår. Hva gjorde moren din?»
«Da du var på jordmoravdelingen, var moren min der og så deg bli rullet nedover korridoren til operasjonsrommet. Hun hadde en 50/50 mistanke om at du var gravid med meg. Testen bekreftet farskap, men hun ville ikke gi deg barnet. Jeg er skyld i dette, og min nag mot deg har hjemsøkt meg. Kanskje har Gud straffet meg, for vår sønn, Emil, er syk.»
«La oss gå til ham. La dem teste om jeg er kompatibel. Hvis jeg ikke passer, må han ha samme blodtype som meg.»
«Ja, Lise, jeg er blodtype tre.»
Solveigs hender skalv, og hjertet hamret da hun så gutten i sykeavdelingen.
«Emil, jeg har funnet moren din. Vi har vært borte lenge, men folk har hjulpet oss med å finne hverandre,» sa Eirik, mens Solveig sto målløs.
«Mamma, jeg har ventet på deg. Jeg har forestilt meg deg slik, selv om vi ikke har noen bilder av deg hjemme.»
«Gutt, alt blir bra. Jeg er her, og jeg vil gjøre alt for at du blir frisk,» gråt hun og omfavnet ham.
Legene konstaterte at hun var en match, og Emil ble frisk. Eirik solgte den siste leiligheten, betalte for behandlingen, og de flyttet inn i en ny leilighet sammen med Solveigs foreldre.
«Lise, tilgi meg. Vi må gifte oss, og du må få et nytt barn. Jeg vil at alt skal bli bra for sønnen vår, men legen sa at søsken er bedre donorer enn foreldre.»
«Jeg har lest om det, Eirik, og for barnas helse er jeg klar til hva som helst.»
De giftet seg, og i dag har de fire barn: Emil, to jenter Ida og Nora og en gutt, Jonas. Sånn er historien, kompis! Håper du likte den.
