Eira var den mest umerkelige gjesten på Marte sin bursdag. Jentene hadde gått på samme høyskole i Oslo.
Marte inviterte med en bred gest alle som kunne komme, men mange dro hjem til hyttene på helgen. Eira, stille og beskjeden, bestemte seg for å benytte seg av invitasjonen.
Hun hadde aldri vært ute av byen, og akkurat som Marte hadde hun nettopp fylt atten. Men hun ville ikke feire med venner hun hadde ingen, og foreldrene hadde overtalt henne til å holde seg hjemme sammen med bestemor og bestefar.
– Sånn går det: en femårings bursdag og en attenårings tenkte hun trist.
Selv om Eira elsket familien, forsto hun ikke når hun skulle bli voksen og selvstendig. Når skulle en av guttene merke hennes milde skjønnhet og sjenerte sjarm?
Eira drømte om kjærlighet, men skammet seg. Hun var ikke så utadvendt som Marte eller hennes venninne Silje. Jentene farger håret, kler seg i moteriktige klær og noen ganger også litt dristig noe foreleserne på høyskolen stadig bemerket. Eiras klær ble alltid valgt av mor, og genserne strikket av bestemor.
Hun ble irritert over at barnebarnet sjelden brukte bestemor sine plagg. Eira klarte ikke å gå i de gamle, gammeldagse genserne utenfor husets fire vegger og da hun gjorde det, var det som regel kun om vinteren.
På Marte sin fest samlet seg jenter og gutter fra studiet; tolv menn var til stede. Når maten var fortært og dansen startet, kom Eira ut fra leiligheten og satte seg på benken ved inngangen. Ingen la merke til at hun hadde gått bort; hun var flau for de ukjente guttene, selv om de egentlig aldri hadde sett på henne. Kanskje var det nettopp det som smerte mest.
Hun kikket på klokken.
Jeg burde sannsynligvis dra nå, mamma vil sikkert bli bekymret tenkte hun. Jeg lovte å være hjemme tidlig
Plutselig kom en gutt ut fra trappen. Han var ingen av Mars gjester.
Han satte seg på kanten av benken og så melankolsk på vinduene i andre etasje, hvor livlig musikk og latter strømmet ut.
Er du derfra? spurte han Eira brått. Hun nikket mot Marte sitt vindu.
Hvordan er det med Marte? Danser hun? Koser hun seg? spurte han igjen med triste øyne.
Denne gangen tørte Eira å svare.
Hører jeg det? Jo, de har det gøy
Sånn er det med bursdager, svarte gutten. Jeg har bare sittet hjemme og dratt på te med kake sammen med familien, akkurat som i barnehagen
Eira hevet overrasket øyenbrynene.
Det er akkurat slik jeg har det. Er du hennes venn? spurte hun og nikket mot vinduet.
På en måte, ja. Jeg vil gjerne være venn med henne, men hun ser ikke på meg. Hun inviterte ikke engang meg på bursdagen. Vi er naboer, så hun har sett hvordan jeg behandler henne
Gutten ble stille. Eira sukket forståelsesfullt og sa plutselig:
Ikke bekymre deg. Jeg føler det samme. Hvorfor bry seg? Ingen ser virkelig hva som skjer. Jeg gikk bort, og ingen la merke til det. Jeg er som en usynlig person enten jeg er her eller ikke, er det likegyldig for alle
Åh, kom nå prøvde gutten å trøste henne. Du har rett. Det finnes folk som oss, som er uheldige
Nei, ikke uheldige. Bare umerkelige, ikke påtrengende. Kanskje det er en slags fordel. Det gir en viss frihet.
Tror du? undret gutten. Jeg heter Pål, forresten. Og du?
Eira.
De lyttet til musikken en stund til, kastet blikk inn og ut av vinduene, i håp om at Marte en dag skulle dukke opp og invitere dem inn for å danse. Ingen ble kalt.
Hyggelig å møte deg, sa Eira høflig. Men jeg må hjem. Jeg lovet å ikke bli for lenge.
La meg følge deg litt, til holdeplassen, foreslo Pål.
De gikk gjennom en park, snakket og lo stille sammen. Pål fikk merke at hans oppmerksomhet gjorde Eira fornøyd; hun rødmet lett i kinnene, og de små hulene i kindene fremhevet de lange vippene når hun så bort.
Han begynte å fortelle morsomme historier fra ungdomsårene, og han snakket så lenge han kunne for å høre hennes klare latter og holde samtalen i live.
Da de nådde holdeplassen, takket Eira Pål og tok farvel, men han ville ikke gå før hun hadde satt seg på bussen. Eira mistet “tilfeldigvis” den første bussen og måtte vente på den neste.
Da bussen satte i gang, vinket hun til Pål som om de hadde vært venner i årevis. Pål stod igjen på holdeplassen, uinteressert i å dra videre. Den søte jenta med de uttrykksfulle øynene og hulene i kinnene hadde fanget ham.
Han snudde seg og gikk hjem. På veien forsto han at han gjerne ville se Eira igjen, men han hadde verken telefonnummer eller adressen hennes. Hvordan skulle han ellers finne henne igjen? Det føltes merkelig.
Neste morgen våknet Pål, løp ned til Marte sin leilighet, sprang opp trappen og ringte på døren.
Marte åpnet, så overrasket ut og sa:
Å, du igjen Jeg går ikke ut med deg, Pash. Jeg har sagt nei før
Nei, stammer Pål. Jeg ville egentlig bare spørre etter telefonnummeret til din romkamerat. Hun var her i går, og jeg må levere noe til henne. Hun la igjen et papirlapp på benken Kan du gi meg nummeret?
Hvem er det? spurte Marte forvirret.
Det er Eira.
Eira? Hvem er det? tenkte Marte et øyeblikk. Å, Eira Javel, vent litt.
Et par minutter senere ga Marte ham en lapp.
På Rom. Bare forsiktig, Eira er stille Hvor er hun nå? smilte Marte og lukket døren.
Den lykkelige Pål løp hjem med lappen som et lykkeamulett.
Hele dagen grublet han på hva han skulle si, og om ettermiddagen ringte han Eira. Han inviterte henne på en ny spasertur og lovet is. Til sin store overraskelse takket Eira ja med en myk stemme i telefonen som om hun hadde ventet på dette.
De gikk en tur i parken, spiste is og lærte mye om hverandre. De oppdaget at personlighetene og interessene deres passet godt sammen.
Nå er det jeg som inviterer, sa Eira ved avskjed med et smil. Neste gang går vi ikke i parken, men på kino. Er du med?
Siden da har ikke Eira og Pål vært fra hverandre. De har ofte gått på kino, besøkt museer, og etter et år reiste de sammen på en liten ferie. Etter hvert ble de ansett som forlovet.
To år etter at de møttes, giftet de seg.
Eiras mor ropte at det var for tidlig at datteren skulle gifte seg, mens bestemor sa:
Flott, Eira. Du har funnet din skjebne og giftet deg. Det er seriøst nå. Du trenger ikke leke med andre fyller. Med en gutt som Pål skal du holde deg. Han vil være en god ektemann, ta vare på deg som om du var et barn. Hva mer kan du ønske?
Der har du den stille, lo romkameratene. Hun ble den første til å gifte seg. Og gutta er så lykkelige at de nesten gløder.
Begge glødet av lykke. Eira og Pål fant i hverandre forståelse, omsorg og den kjærligheten de alltid hadde drømt om.
År senere smilte de når de tenkte på benken ved inngangen, stedet som hadde knyttet dem sammen for livet.
