Dette er ikke ditt hjem
Eli så trist rundt i huset hun hadde vokst opp i. Selv om hun bare var atten år, føltes livet allerede skikkelig dritt. Hvorfor skulle skjebnen være så lunefull med henne? Bestemoren hadde gått bort, og universitetet glapp på grunn av en jente som satt ved pulten ved siden av under eksamen. Hun hadde skrevet av Eli, og da hun leverte først, hvisket hun et eller annet til eksaminatoren. Han rynket pannen, kom bort til Eli og forlangte å se svararkene hennes. Plutselig fikk hun beskjed om å forlate eksamen på grunn av juks. Det nyttet ikke å protestere. Senere fikk Eli høre at jenta var datteren til stedets rikeste. Hvordan konkurrerer man egentlig med slike folk?
Etter alle disse nederlagene dukket plutselig moren opp i livet hennes igjen, sammen med to brødre og en ny ektemann. Hvor hadde de vært alle disse årene? Det var tross alt bestemoren, Ragnhild, som hadde oppdratt Eli. Moren var kun til stede i de første fire årene uten at Eli hadde et eneste godt minne derfra. Hvis faren var på jobb, kastet moren seg på fest og lot Eli være alene. Til tross for å være gift, lette hun stadig etter «en virkelig mann», og hun gjorde ingen hemmelighet av det verken da eller senere, etter farens brå død.
Da Tamara ble enke, sørget hun kanskje en uke. Så pakket hun sakene sine, satte fireåringen på bestemors trapp, solgte leiligheten hun arvet fra eksen, og dro til ukjent sted. Bestemor Ragnhild forsøkte flere ganger å vende hennes samvittighet, men det hjalp ikke.
Noen sjeldne ganger dukket Tamara opp, men kontakten med Eli var nærmest ikke-eksisterende. En gang, da Eli var tolv, kom hun kjørende med syv år gamle Øystein på slep og forlangte at huset skulle skrives over på henne.
Nei, Tamara! Du får ingenting! svarte moren bestemt.
Du vil jo likevel dø snart, og da er alt mitt! snerret Tamara tilbake, kastet et surt blikk på Eli som hadde sneket seg til å høre på, samlet Øystein og forsvant med et brak.
Hvorfor må dere alltid krangle når hun er her? spurte Eli.
Fordi hun er så selvsentrert, den jenta mi! Jeg oppdro henne altfor mykt, skulle tatt riset i bruk! mumlet Ragnhild irritert.
Bestemor falt plutselig fra. Hun hadde aldri klaget på helsa, og Eli hadde aldri sett henne sitte stille, før den dagen hun kom hjem fra skolen og fant henne blek i stolen på verandaen.
Har det skjedd noe? spurte Eli nervøst.
Jeg føler meg ikke helt bra Ring legevakta, Elijenta mi svarte bestemoren rolig.
Deretter fulgte sykehuset, dryppene døden. Siste dagene lå Ragnhild på intensiven, og besøk var ikke lov. Eli ringte moren i full panikk hun sa først nei til å komme, men da Eli fortalte om intensiven, dukket hun opp. For sent kun til begravelsen. Tre dager etter dét viftet hun med et testamente under nesa på datteren:
Dette huset er nå mitt og sønnenes! Oleg og jeg flytter inn. Jeg vet du ikke kommer overens med ham, så bo heller hos tante Gerd en stund, greit?
Ikke et fnugg av sorg i stemmen hennes. Snarere virket det som Tamara endelig kunne juble over å bli arving.
Nedbrutt av sorg klarte ikke Eli å motsette seg. Testamentet var klart, så hun bodde hos tante Gerd, farens søster, en periode. Men tante Gerd var rastløs og stadig på jakt etter ny mann, så det var alltid kjasete, halvfulle folk der, og Eli taklet det dårlig. Enkelte av de mannlige gjestene begynte endatil å se ekstra nøye på Eli, noe hun syntes var direkte ekkelt.
Da Eli fortalte kjæresten, Pål, om alt sammen, fikk hun en overraskende og litt morsom reaksjon:
Det skulle tatt seg ut om gubbene der begynte å stirre på deg! utbrøt han og sa bestemt, til tross for sine bare nitten år: Jeg snakker med pappa. Vi har en ettroms leilighet ute i bygda, og pappa har lovet at jeg skulle få flytte inn der når jeg kom inn på universitetet. Jeg har holdt mitt løfte da får han holde sitt også!
Hva har det med meg å gjøre? spurte Eli forvirret.
Er du rar? Vi flytter sammen, vi! I den leiligheten!
Tror du foreldrene dine sier ja til det?
De har ikke noe valg! Og du dette er mitt frieri: Vil du gifte deg med meg og bo sammen?
Eli var nær ved å begynne å gråte av lykke:
Selvfølgelig vil jeg det!
Tante Gerd ble glad, moren derimot raste:
Så du har funnet deg mann, altså? Litt for kjapp, kanskje? Du som ikke engang kom inn på universitetet, bare må ordne deg på annet vis! Jeg gir deg ikke ei krone, bare så du vet det. Og huset det er mitt! Du får ingenting!
Det stakk Eli skikkelig. Pål klarte så vidt å skjønne sammenhengen mellom alle tårene når han hentet henne til seg. Hjemme hos Påls foreldre ble hun møtt med te, trøst og overraskende varme.
Håkon, Påls far, hørte hele høstens såpeopera tålmodig.
Stakkars jente! Hva slags mor er dette, da? utbrøt Påls mor.
Det som bekymrer meg, funderte Håkon er hvorfor hun henger sånn fast ved huset selv om testamentet er klart, og bare kjefter om at du ikke har krav på noe?
Jeg vet ikke hikstet Eli. De kranglet alltid om huset. Først ville mamma selge og ta pengene, siden krevde hun at bestemor skulle skrive det over på seg. Men bestemor nektet, sa vi kunne havne på gata.
Merkelig! Har du vært hos en advokat etter begravelsen? spurte Håkon.
Nei hvorfor det?
For å registrere arverett.
Men mor har jo testamentet. Jeg er jo bare barnebarnet. Dessuten, jeg har sett testamentet hun har vist det.
Dette er nok mer komplisert, sa Håkon. Etter helgen går jeg med deg til advokatkontoret. Nå bør du hvile deg!
I mellomtiden prøvde moren å få Eli til å skrive under noen papirer, men Pål grep inn:
Hun skriver ikke under noe!
Hva har du med det? Hun er voksen og bestemmer selv! glefset Tamara.
Jeg er forlovede hennes, og dette kan skade Eli. Ingen papirer skrives under, punktum.
Tamara eksploderte i utskjelling, men måtte dra med uforrettet sak. Dette styrket bare Håkons mistanke.
Et par dager senere gikk Eli og Håkon sammen til advokaten.
Hør nøye etter, men sjekk nøye før du skriver! instruerte Håkon.
Advokaten var ærlig og ryddig. Etter å ha levert inn erklæring, fikk de allerede neste dag svar at det var åpnet arveoppgjør etter Eli. Det viste seg dessuten at bestemoren hadde en sparekonto hun hadde tenkt til Elis utdanning noe Eli ikke ante fantes.
Hva med eiendommen, da? spurte Håkon.
Den er for lengst gitt bort som gave fra bestemor til barnebarnet. Gavebrev ligger inne, ingen andre dokumenter.
Gavebrev? spurte Eli forvirret.
Bestemoren din skrev under for flere år siden. Når du nå har fylt atten, har du fullt eierskap over huset, akkurat slik hun ønsket.
Og testamentet?
Det ble skrevet syv år tidligere, så annullert. Din mor aner nok ikke det. Huset er ditt, og du har all rett til å bo der.
Håkons mistanker var riktige.
Hva gjør jeg nå? spurte Eli usikkert.
Hva ellers? Si til moren din at hun må flytte ut! Huset er ditt.
Men hun gjør det aldri! Hun har allerede pakket tingene mine for å kaste meg ut!
Da finnes det bare én ting: politiet!
Tamara ble rasende da hun fikk beskjeden:
Din utakknemlige drittunge! Kaster ut din egen mor? Du skal ut herfra! Tror du jeg tror på tøvet ditt? Hvem har lært deg dette? Forloveden din og faren hans? Vel, jeg har dokumenter på at jeg har rett til huset! Mamma skrev testamentet med meg som arving!
Nettopp! Så kom dere vekk, ellers knekker jeg beina på dere! la Oleg til, som hatisk hadde fulgt diskusjonen. Håkon og Eli sto stille.
Trusler og vold? Det kan politiet ta seg av, svarte Håkon tørt.
Hva? Hvem tror du at du er, egentlig? Se til å komme dere vekk! Huset skal selges! Kjøpere kommer hvert øyeblikk!
Men i stedet kom politiet. Etter å ha hørt forklaringen krevde de at Tamara med følge flyttet ut straks, ellers vanket det anmeldelse. Selv om Tamara og guttene raste, kunne de ikke stå imot politiet. Eli kunne endelig flytte hjem igjen. Pål nektet å la henne bo alene han fryktet at mors nye mann ville lage trøbbel så han flyttet inn.
Det var klokt, for Tamara og Oleg kastet seg ut i etterspill, spesielt da de hørte om bestemorens bankkonto. Tamara forsøkte å få tak i pengene via advokat, og hun fikk også en slant juridisk fikk hun sin andel. Men huset måtte hun gi opp for godt, etter å ha prøvd alle jurister i landet. Til slutt pakket hun familien og dro for godt. Eli hadde ingen kontakt med moren siden.
Eli og Pål giftet seg. Sommeren etter kom hun inn på drømmestudiet ved universitetet, og på tredje året fikk de sitt første barn. Hun var evig takknemlig for mannen og familien hans som støttet henne gjennom alt det vanskelige, og levde lykkelig alle sine dager.
Forfatter: Odette
—
—
Gåten
Huset var gammelt, men i ordentlig stand. Det hadde ikke stått tomt lenge nok til å falle sammen eller bli til villniss. «Det skal jeg i hvert fall være glad for,» tenkte Unni. «Jeg har ingen mann å rope på når noe skal repareres, og for å være ærlig, har jeg vel aldri vært av det kaliberet som river ned låvedører, slår i spiker og kaster seg inn i flammene etter brannslukningsapparatet.»
Hun gikk opp på trammen, fisket nøkkelen opp av veska og låste opp den tunge hengelåsen.
***
Unni hadde egentlig ingen anelse hvorfor hun hadde arvet dette huset av gamle Gunhild. En i periferien av slekta nesten ukjent, men likevel familie. Ingen visste, og Unni minst av alle, hvordan gamle hoder tenker. Gunhild var vel rundt hundre år etter Unnis kalkulator. Unni var enten en avlegger av søskenbarn eller kanskje en grandniese sånn vaskeekte norsk slektsforvirring.
Unni hadde vært innom Gunhild som tenåring. Da var dama allerede gammel, men klarte seg helt alene, maste aldri på noen og ville ikke ha hjelp. Plutselig døde hun, som gamle tanter pleier.
Da Unni fikk telefon om at «bestemor i bygda Gåten har gått bort», måtte hun hente navnet Gunhild langt bak i hukommelsen. At huset, sammen med tolv mål tomt, gikk til Unni var i hvert fall langt utenfor det hun hadde ventet.
Gratulerer med forskudd på pensjonen! fleipet mannen til Unni, Ola.
Blæh, det er like langt til pensjon som det er til Månen med sparkstøtting, himlet Unni. Jeg er jo bare femtifire! Får jeg leve til seksti, har de sikkert flyttet grensa til 75. Dette blir bare en bonus. Forstår ikke helt hvorfor. Jeg visste ikke en gang at Gunhild var ennå ved sine fulle fem. Trodde hun hadde vært i gravlunden lenge allerede, jeg. Jaja ikke akkurat noen vits å være kresen når man får noe gratis.
Eller selge det! gned Ola hendene.
***
Godt vi ikke solgte, for bare et par måneder som småbrukseier avslørte Unni at hun hadde fått enda en gave hun ikke ønsket seg. For det viste seg at Ola, denne solide harvingen av en ektemann, drev og snek seg ut med en annen. Midtlivskrise for menn, vettu. Sitter igjen med skjegget i postkassa, duHun oppdaget det ved en tilfeldighet en kvittering fra et hotell dalt ut av Ola sin jakke da han besøkte huset. Kun timer tidligere hadde han ledd og tullet, akkurat som før, men nå trakk han pusten tungt da Unni holdt lappen opp foran ham.
Hva skal jeg si begynte han, men stemmen druknet i den knusende stillheten.
Hun svarte ikke. Hun trengte ikke svaret. Stillheten i huset gav styrke, ikke sårhet, og uansett hvor mye Ola famlet, var det som om gamle Gunhild sto i døråpningen og minnet henne på at verden fortsetter selv etter at noen forlater deg.
Uken etter hadde han pakket sakene sine. Det var selvsomt, stille, og verken ensomt eller truende bare nytt. Unni vandret rundt blant støvete solstråler, åpnet hver dør, lyttet til gulvplankene som sang sin spesielle sang for henne alene. Tristheten hun først følte forvandlet seg sakte til ro og forventning. Kanskje det var dette huset ventet på? En kvinne med brostein i ryggraden, som måtte finne seg selv på nytt.
Tidlige morgener satte hun kaffekoppen ved vinduet, så rådyrene på jordet. En kveld fant hun Gunhilds gamle dagbok i nattbordskuffen: «Jeg har aldri trengt noen men jeg har alltid ønsket å være der for noen som trenger å finne styrke alene.»
Hver eneste side dirret av mot. Da hun lukket boka, skjønte Unni plutselig at hun ikke lenger trengte å finne ut hvorfor akkurat hun hadde arvet huset. I stedet var hun akkurat der hun hørte hjemme, omringet av minner, stillhet og noe sterkt og rotfestet akkurat passe ukjent, akkurat passe nytt.
Hun reiste seg, åpnet døren mot det overgrodde tunet, og visste at i Gåten kunne ingenting skremme henne fra å bli.
