Kjære dagbok,
I dag så jeg den nedover falne hunden ved benken og løp straks bort til den. I blikket mitt falt også båndet som Solveig hadde kastet fra seg så slapt. Mars, den lille labradoren, så med klagerende, hovne øyne på sin eier
Det har nesten to år gått siden jeg og bror min nesten sluttet å snakke. Ingrid har aldri forstått hvordan en så liten bagatell kunne vokse til en så voldsom konflikt.
Ingrid og Einar Håland ble født ett år fra hverandre. Fra barndommen av har de vært uatskillelige, alltid støttet hverandre. Uansett hva de ropte seg inn i, tok de ansvaret likt og stod aldri bak hverandres rygg.
Landsbyen vår, Kjellmyra, har vokst og blomstret år etter år. Vi var heldige som hadde en flink ordfører Olav Hansen, født her selv, en dyktig økonom og samfunnsbygger.
Etter at han hadde fullført landbruksstudiene, kom han hjem og kastet seg inn i lokalsamfunnet. Arbeidet hans ble raskt anerkjent, og ti år senere ble Olav Hansen leder for Kjellmyras kommune.
Privatlivene våre gikk også bra. Ingrid, etter fullført helseskoleskole, begynte å jobbe på den lokale legekontoret som helsesykepleier. Olav kunne ikke holde seg unna slik skjønnhet. Ingrid gjengjeldte interessen, de giftet seg, og hele bygda feiret bryllupet. Einar var oppriktig glad for søsterens lykke, selv om hans eget ekteskap med Kjersti langt fra var skyfritt.
Mens Ingrid var i sitt humør, mjauet Kjersti av og til på henne, og kalte henne for unødvendig eller oppblåst. Etter bryllupet ble krypingen til misunnelse. Kjersti begynte å kreve mer fra mannen et nytt hus, en større bil, bedre gjenstander
Hyppigere klaget Einar: «Alle andre har alt, vi har ingenting!» Han prøvde så hardt han kunne, men Kjersti sine ønsker kunne verken møtes med penger eller krefter.
Kjersti var også ulykkelig: hun fikk aldri gleden av mødrelighet. Samtidig hadde Ingrid et lykkelig ekteskap, fødte en gutt og en jente, bygde et romslig hjem, mens mannen hennes oppnådde en respektabel stilling
Familiesammenkomstene endte stadig i krangel. Hver gang Einar besøkte Ingrid, hadde Kjersti straks begynt å kritisere ham.
Den siste krisen inntok sted på Einars bursdag. Ingrid kom med en labradorvalp fra byen hun hadde lenge ønsket seg en slik hund. Olav ga ham også en ny motorsykkel.
Alt gikk bra, helt til den berusede Kjersti fikk et raseri og kastet all sin oppsamlede bitterhet på Ingrid:
Så hva gjør du, lille Marie? Hunden er det en slags spøk? Hvis vi ikke får barn, kan vi i det minste få en hund, eller hva?!
Marte (Ingrid) prøvde å roe ned situasjonen:
Kjersti, ta det med ro. Senere vil du skamme deg
Ordene traff ikke. En voldsom krangel brøt ut, gjestene delte seg i to leirer. Olav hvisket lavt til sin kone om at de skulle gå, og da de hadde sagt farvel, forlot de feiringen.
To år har nå gått. På den kvelden begynte Einar å holde avstand til søsteren; kontakten vår var redusert til noen korte, sjeldne møter. Spanningen mellom ham og Kjersti vokste også.
Om kveldene gikk Einar oftere alene til elvebredden med Mars. De så lykkelige ut sammen: Einar kastet en pinne, Mars løp etter den, la seg så ved hans føtter og lyttet oppmerksomt til hans stille fortellinger.
Ingrid fikk vite dette av naboene, men gjorde ingenting Einar var sta som en muldvarp.
Etter den ulykkelige krangelen begynte Kjersti å hate Ingrid enda mer, og også Mars som hun hadde fått. Når Einar ikke var hjemme, jaget hun hunden ut av huset, kastet den i hjørnet og slo den noen ganger.
De nysgjerrige naboene støttet bare på gnisten:
Hører du, Kjersti, mannen din er igjen ved elvebredden med hunden
I går traff han Mari og barna de lo og jublet!
Misunnelsen tok helt over Kjersti. En dag spurte Einar:
Kjersti, er du redd for Mars?
Trenger jeg din hund?! råpete hun, og gikk ut av rommet.
Mars gjemte seg mer og mer fra Kjersti, og skrek av frykt hver gang hun dukket opp.
Alt endte da en morgen, da Einar, i raseri, ropte:
Jeg har fått nok av dette evige misunnelsesløpet!
Alene, fylt av sinne, dro Kjersti Mars ut på gården, festet den til en benk og slo den med beltet. Den stakkars hunden skrek av smerte. Da hun hadde utlignet sin vrede, kastet Kjersti beltet, pakket sakene sine og forlot hjemmet for alltid.
Senere på kvelden kom Einar hjem, men hunden lå ikke ved porten. I huset hersket rot. På benken fant han Mars, fast i et tau. Han løste knuten i en fart, tok den i armene og hastet til legen.
Ingrid var i ferd med å gå hjem da hun så broren sin, blodig, holde den sårede hunden:
Marte, hjelp jamret Einar.
De tok Mars inn på behandlingsrommet. Ingrid undersøkte ham grundig:
Hvem har gjort dette?
Kjersti senket Einar blikket.
Ingrid nikket stille, stinget sårene, vasket øynene og ga ham vann.
Senere på gangen hvisket Einar angrende:
Unnskyld, Marte
Det er nok smilte hun trøtt, som en søster. Og Kjersti?
Nei, Marte. Ikke mer.
Ingrid ringte Olav:
Olav, kom hit, vær så snill.
Da han hørte den slitne stemmen hennes, sprang han straks av gårde.
Om en halvtime sto han i gangen. Da han så brødrene og søstrene klemme hverandre, lå Mars og knirket lavt, uten å stille spørsmål, bare med et lite smil:
Kom, kom, helter.
De tok Einar med hjem, og ga ham råd om hvordan han skulle ta vare på hunden.
Da Ingrid fortalte historien til moren sin, sukket hun bare:
De skulle ha skilt seg for lenge siden.
Hun klemte seg selv, og gikk mot sønnen for å hjelpe til med å rydde opp i huset.
I stuen satt Einar, strøk Mars. Moren kom inn, strøk begge to:
Er dere i live?
I live svarte Einar.
Lukten av stekt kjøtt og friske grønnsaker fylte rommet. Mars slikket nesen, viftet med halen. Einar smilte, reiste seg.
Livet går sin gang.
