Kjære dagbok,
Snøen dalte tungt fra den grå himmelen i Oslo i dag, og la et tykt, hvitt lag over Frognerparken. Trærne sto stille som hvite vakter, og huskene knirket svakt i den kalde vinden. Tårene fra lekestativene ristet lett i vinden, men ingen barn lekte hele parken virket forlatt og glemt.
Gjennom den stille snøstormen så jeg en liten gutt dukke opp. Han kunne ikke ha vært eldre enn syv år. Jakken hans var tynn og revet i kantene, skoene var gjennomvåte og fulle av hull. Likevel virket han uberørt av kulden. I armene hans bar han tre små, innpakkede spedbarn, tett viklet inn i gamle, slitte tepper.
Ansiktet hans hadde blitt rødt av den bitende vinden, og armene hans verket av den lange baringen. Stegene hans var tunge og langsomme, men han nektet å stoppe. Han holdt de små kroppene tett inntil brystet, prøvde å dele sin siste varme med dem. Det føltes som en liten bønn fra meg til dem som følger med på kanalen “Kald med Ola”: “Takk for at du ser på fra Vestlandet, og husk å gi en tommel opp, abonner og fortell oss hvor du ser fra i kommentarene.”
De tre små hadde ansikter så bleke at leppene ble blå. En av dem slapp en svak liten gråt. Gutten senket hodet, hvisket: «Det går bra. Jeg er her. Jeg slipper dere ikke». Verden rundt ham så ut til å løpe i full fart biler svisjet forbi, folk hastet hjem, men ingen så ham eller de tre livene han bar. Snøen ble tykkere, kulden dypere. Bena hans skalv for hvert skritt, men han fortsatte; han var så sliten, men han kunne ikke stoppe. Han hadde gitt seg selv et løfte.
Selv om ingen andre brydde seg, ville han beskytte dem. Men den lille kroppen hans var svak. Kneene ga etter, og sakte falt han ned i snøen med de tre spedbarnene fortsatt stramt innpakket i armene. Øynene hans lukket seg, og verden ble et hvitt, stille tomrom.
Der, i den frosne parken, under den uavbrutte snøen, ventet fire små sjeler på at noen skulle se dem. Gutten åpnet sakte øynene igjen. Kulden bet i huden, snøflakene lå på øyelokkene, men han lot dem bli. Alt han kunne tenke på, var de tre små i armene.
Han prøvde å reise seg igjen, men bena skalv kraftig. Armene, nummende og trøtte, strevde med å holde spedbarnene fast. Han nektet å slippe dem. Med siste kraft løftet han seg, tråkket frem et skritt, så et annet. Han følte at beina hans kunne knekke, men fortsatte. Jorden under ham var hard og isete; hvis han falt, kunne barnas liv bli skadet. Han nektet å la deres små kropper treffe den frosne bakken. Vinden rev i den tynne jakken hans.
Hvert skritt ble tyngre enn det forrige, føttene var gjennomvåte, hendene skalv, og hjertet hamret smertefullt i brystet. Han bøyde hodet og hvisket til de tre: «Hold ut, vær så snill, hold ut». De ga fra seg svake lyder, men de var fortsatt levende.
Jeg sitter her nå, med skrift på papiret, og kjenner fortsatt den kalde vinden i minnene. Jeg håper at noen en dag vil finne dem, og at denne lille guttenkanskje en Eirik fra en liten by utenforvil bli husket for sitt utrettelige mot.
En stille betrakter.
