Siste utrykning
Allerede fra morgengry visste Ingrid på et uforklarlig vis helt innerst i magen at noe skulle skje.
Noe vondt…
Hun ringte straks sin mor, men Liv Marit lovet på en blid måte:
Blodtrykket er som hos en polfarer, og hodet har det fint. Hvorfor spør du, jenta mi?
Åh, bare sånn, i tilfelle liksom… svarte Ingrid. Nå må jeg snart gjøre meg klar til jobb. Men du, hvis det skjer noe ring meg med en gang.
Det skal jeg, vettu.
Som vanlig burde hun vært roligere nå etter samtalen, men det rare ubehaget forsvant ikke.
Ingrid forstod jo ikke hvor det kom fra; ingen åpenbar grunn å engste seg for. Men slike dager, mandager det er viden kjent at de er tunge, og med jobben hennes var alt mulig.
Hun drakk opp kaffen, så på klokka, 06:30, slengte på seg klær, tok med en matpakke, og gikk ut i det tynne, gråsvarte morgengryet.
*****
Ved stasjonen traff Ingrid Bjørn, sjåføren hun skulle tilbringe hele skiftet med. Han løftet hånda og smilte, hun svarte med et trøtt nikk.
Du ser gravalvorlig ut, Ingrid! sa Bjørn mens han tente en rullings. Har det skjedd noe?
Nei, Bjørn, det har ikke skjedd noe… ennå. Men i dag føler jeg det bare på meg, svarte hun tankefullt.
Ærlig talt! Så tidlig på dagen? Sovet dårlig?
Ingrid svarte ikke, hun lot blikket gli opp mot himmelen tette, blytunge skyer hang over Oslo, snart ville det nok plaske ned.
Hun hatet regn helt siden hun var lita.
«Kanskje det bare er været? Kanskje det bare er dårlig humør og ikke dårlig forvarsel?» Ingrid smilte nesten. Kanskje fant hun svaret nå.
Men sekundet etter skled den samme tunge følelsen tilbake.
God vakt, folkens! ropte en ung kvinne forbi dem.
Bjørn hostet i røyken og slo ut med neven mot henne, og hun sperret opp øynene og forsvant.
Unnskyld… Glemte helt reglene, sa hun beskjemmet.
Hun begynte på ambulansestasjonen forrige uke og klarte fortsatt ikke huske at det aldri skal ønskes lykke til før vaktstart. Det er dårlig karma.
Nå blir det sikkert noe, mumlet Ingrid, et kaldt gufs løp nedover ryggen.
Ta det med ro, sukket Bjørn og stumpet sigaretten i søppelkassen.
*****
Ingrid gnagde på leppen hver gang hun fikk et nytt blått adressekryss inn på skjermbrettet, ledsaget av en stemme over høyttaleren:
Mann, trettifem, sterke hodesmerter. Han sløver i talen mulig hjerneslag.
«Akkurat det jeg trengte…» tenkte Ingrid. Hun visste at akuttmedisinere måtte tåle alt, men…
Hun bar hvert eneste utrykning inni seg, spesielt med død eller skade innblandet. Hjerneslag var aldri pent. Særlig i dag.
Heldigvis var det ikke hjerneslag. Dagen før hadde pasienten festet med vennene sine til morgengry, og tungen snublet grunnet bakrus, ikke blodpropp. Ingrid gav ham en paracetamol og anbefalte ham å sove det av seg.
Tror du en pils hjelper? spurte mannen.
På ingen måte! Da gjør du det verre. Vil du leve lenge og godt, bør du heller slutte å drikke.
Hun gikk ut derfra lettere av hjertet.
«Kanskje Bjørn har rett, at det bare er utmatting og emosjonelt stress», tenkte Ingrid, idet hun nesten for første gang følte ordentlig ro. Men da pep det fra skjermen igjen og de ble sendt til kirkegården…
Til hvor?! Bjørn stirret vantro.
Kirkegården… sa Ingrid matt og knyttet fingrene om nettbrettet.
Det var begravelse for en kjent Oslo-kunstner merkelig nok hadde aldri Ingrid hørt navnet før. Folk i alle aldre smøg mellom gravsteinene, satte roser ved graven, gråt tause og mintes. Hun ventet stadig på at noe skulle skje. Bjørn fyrte opp en ny rullings.
Men ingen trengte ambulansehjelp. Ikke der, ikke da.
Flere vanlige oppdrag ventet, og arbeidsdagen forsvant i det blå nesten tolv timer gikk, og vaktens slutt nærmet seg.
Om ti minutter, tenkte Ingrid, kanskje kan jeg dra hjem, ta en dusj, krype under dyna, våkne til ny dag og bedre humør.
For sikkerhets skyld ringte hun moren for tiende gang:
Alt bra, svarte Liv Marit. Skal spise middag og slappe av foran TV-en nå.
Hva sa moren din? spurte Bjørn.
Alt er bra, svarte Ingrid.
Se der! gliste Bjørn. Jeg sa at det ikke kom til å skje noe galt. Du går rundt og uffer deg om forvarsler.
Problemet er, Bjørn, at jeg ennå kjenner det… Jeg skjønner ikke hva som uroer meg.
Skaff deg et dyr, da. De er fantastiske for sjela.
Er du seriøs?
Klart! Jeg har katta Laffen hjemme. Når jeg kommer hjem, hopper han i fanget og maler i vei. Jeg blir glad med en gang, og sover som et barn.
Men Bjørn, hvordan skal jeg med min turnus? Hvem passer på? Du har jo familie. Jeg bor alene.
Før de rakk å fortsette, våknet skjermen til liv:
Ingrid, du er ikke ferdig med vakta ennå. Siste utrykning. Waldemar Thranes gate 23. Leilighet… vent litt…
Ikke nummer femtiåtte, vel?!
Jo, det stemmer femtiåtte. Hvorfor visste du det?
Det er jo der Einar Borch bor. Jeg har vært der som på besøk, jo! Er det hjertet hans igjen?
Ingrid hørte et tungt sukk fra sentralbordet, og hjertet sank.
Han er død, Ingrid… Trolig døde han tidlig i morges. Politiet er der, og dere må komme. Du vet hvorfor…
Vet det… svarte hun merkelig tomt.
Med en skjelvende hånd la hun nettbrettet i fanget. Blikket til Bjørn sa alt han hadde overhørt alt. Han sa stille:
Trist med Einar. Men Ingrid, ikke skyld deg selv. Han nektet sykehus, og ville ikke ha legetilsyn. Det er ikke din feil, hører du?
Mmm…
Hun lente hodet mot setet, lukket øynene, lot tankene flyte vekk.
*****
Hun hadde møtt Einar Borch halvannen måned før. Han ringte selv etter ambulansen, plaget av smerter i brystet.
Døra er åpen, bare gå rett inn, sa sentralen til henne.
Da Ingrid steg inn, løp en liten valp henne i møte. Så liten at hun kunne ha løftet ham med én hånd.
Han knurret og bjeffet, men da matfar ropte gikk han logrende til rommet.
Fantn på gata. Han vokter meg nå, smilte Einar, og reiste seg forsiktig.
Ligg du nå, sa Ingrid. Flott med hund, kunne selv hatt en om jeg kunne.
Hvorfor ikke?
Det er mange grunner… Men la oss snakke om deg.
Einar erklærte at hjerteproblemene begynte året før, etter kona døde. Fastlegen hjalp ikke, poliklinikk besøk var bare stress smertene kom og gikk, lindret av valium og beroligende. Ingrid ristet mildt på hodet og tok EKG. Avvikene hun fant, krevde innleggelse, men Einar nektet.
Hvem skal ta vare på Max da? Gi meg heller en pille eller sprøyte.
Einar, dette holder bare noen timer. Bli med!
De andre pleier bare gi meg noe raskt. Jeg drar ikke på sykehus. Du får papir på skrivelse ingen innleggelse.
Hun klarte aldri å overtale ham. Nå var det alltid hun som tok oppdragene hans, og hun hadde vært der ofte nesten ukentlig.
Før var det ikke sånn. Nå gir de aldri slipp, sa han om smertene.
Du blir bare dårligere, sa hun, du må ha behandling.
Unnskyld, Ingrid, jeg kan ikke. Max er for liten å bli overlatt til seg selv, sa han og klappet valpen lenge.
Men hvis noe skjer, hva da? spurte hun.
Om det skjer… finner sikkert gode folk ham, sa Einar. Jeg har avtalt med naboen, hun vet hvor pengene ligger, så hun kan kjøpe mat til Max.
Penger?
Folk tar ikke inn løshunder, vet du, ikke om de må betale for fôr.
En bra mann, det var han.
Og nå kjørte Ingrid mot Einar for siste gang. Hun fikk ikke snakket med ham mer. Siste utrykning ble også den siste.
Hun var uenig med Bjørn selvsagt var det hennes skyld. Hun skulle ha overtalt ham til sykehus!
Ingrid, vi er fremme.
Hun merket først nå Bjørns tunge hånd på skulderen.
Hun gikk opp til tredje etasje, der sto Namsmannen og nabokona Solveig Pettersen, som hun hadde truffet forrige gang. Da var det faktisk på gata Einar ikke følte seg bra, og Solveig ringte ambulansen mens han holdt Max i armene.
Hei, Ingrid.
Hei, Solveig, svarte hun lavt. Det var du som ringte politiet?
Det var det. Max bjeffet hele morgenen, så jeg ble forundret. Einar pleide jo alltid være tidlig ute med ham. Men tenkte han kanskje sov lenge. Jeg dro på hytta, og kom hjem sent valpen bjeffet fortsatt. Så jeg ringte politiet. Låsesmed åpnet døra… inne på soverommet
Jeg forstår, tusen takk.
Ingrid gikk stille inn til Einar, stirret lenge før hun skrev dødsattest. Så kikket hun seg rundt, lette overalt kjøkken, bad, balkong.
Leter du etter noe? spurte namsmannen forundret.
Valpen… jeg ser den ikke.
Den lille mørke? Den var her, bjeffet, snuste rundt. Tror naboen tok den.
«Takk og lov!» tenkte Ingrid og pustet ut. Hun hadde vært redd Max var kastet ut.
Hun dro innom Solveig.
Ingrid? Er det noe mer?
Jeg ville bare si takk for at du tok Max. Hvordan går det med ham?
Hvem? Hunden? Nei, jeg tok ham ikke inn. Hvorfor skulle jeg?
Men namsmannen sa…
Jeg slapp ham ut, jeg. Han bjeffet, kastet seg etter folk, og jeg lot ham gå ut. Bedre enn å sitte innesperret der, sa hun hardt. Jeg trenger ikke hund, fikk vondt i hodet av alt bjeffet.
Men Einar sa at dere hadde avtalt, og at han hadde gitt deg penger til mat…
Ansiktet til Solveig forandret seg, først skremt så sur.
Jeg vet ingenting om det! Einar sa i hvert fall ingen ting til meg.
Men han…
Unnskyld, jeg har ikke tid, sa hun. Hunden klarer seg sikkert. Noen vil ta ham med, om han vil overleve.
*****
Ingrid løp ut i regnet, været hadde slått over og dråpene vokste for hvert minutt.
Ingrid, du blir jo gjennomvåt! kom og sett deg, ropte Bjørn fra ambulansen.
Hun la fra seg medisinkofferten og lukket døra.
Hva gjør du? spurte Bjørn og kom etter.
Dra til stasjonen, Bjørn, jeg skal bare…
Hva da?
Finne Max.
Hæ? Ingrid, kan vi ikke finne valpen sammen, da? Jeg vil ikke la deg lete alene i dette regnet.
De lette længe. Etter ti minutter i våte bakgårder dukket også namsmannen opp, og ble med.
Jeg fant ham! ropte Bjørn.
Under benken, over veien for Einar Borchs leilighet, satt Max tett inntil den våte trestokken. Han knurret tappert mot Bjørn.
Tenk at han sier takk slik! gliste Bjørn.
Da Ingrid kom løp Max straks frem, gjenkjente henne og pep lavt. Hun sank ned, glemte regnet og hvisket:
Jeg vet, lille venn… Einar er borte, det er bare oss nå.
Bjørn tørket tårene i skjul, namsmannen så opp i himmelen.
Jeg kan aldri erstatte Einar for deg. Men jeg vil prøve. Vil du bli med meg hjem? spurte Ingrid.
Og det ville Max.
Ingen ting i verden ville hun latt skje ham. Og Max ville ikke vært ute i regnet lenger.
*****
I starten var Ingrid usikker. Men moren kom til unnsetning. Liv Marit matet og luftet Max når Ingrid jobbet døgnskift, og når de hadde fri, gikk de alle i parken Ingrid, moren og Max.
Ingrid angret ikke et sekund for plutselig følte hun seg mindre alene, og hun forstod Einar. Selv om legen i henne ikke kunne akseptere at han nektet behandling.
Så, etter en stund, knyttet de bånd med namsmannen fra Einar Borchs leilighet. Han het Even. Det var dårlig timing den kvelden de møttes, men det hindret ham ikke i å komme med blomster. Max luktet og godkjente ham med et bjeff og lot Even entre.
Det var trygghet, og kanskje, for første gang, var det håp for lykken Ingrid hadde drømt om.
