Du vet, Ingrid på 35 år trodde hun aldri skulle få oppleve den kvinnelige lykken, men skjebnen la det annerledes. De kom sammen da begge var nesten førti. Bjørn hadde vært enkemann i tre år allerede da. Ingrid hadde aldri vært gift, men hun hadde fått en sønn. Som folk sier, hun fødte for seg selv. I ungdommen hadde hun et forhold med en kjekk, mørkhåret Lars. Han lovte å gifte seg og fortryllet den unge Ingrid. Hun gikk på løftene som viste seg å være tomme. Som det viste seg senere, var frieren fra byen gift.
Selv kom Lars sin kone til Ingrid og ba henne om ikke å ødelegge en annen familie. Den unge og uerfarne Ingrid ga etter. Men hun bestemte seg for å beholde barnet.
Sånn ble det. Ingrid fødte Einar. Og sønnen ble hennes eneste trøst og glede. Einar var godt oppdratt hos henne, lærte bra. Etter skolen gikk han på økonomisk universitet. Bjørn kom på besøk til Ingrid flere ganger. Han foreslo at de skulle flytte sammen. Men kvinnen nølte, selv om hun likte Bjørn. Ingrid skammet seg liksom over sin egen sønn, og følelsen av å bli endelig lykkelig. En kveld bestemte Einar seg for å snakke med mamma. Han sa at han ikke var imot: «Jeg, mamma, kommer uansett ikke til å bo hjemme lenger. Onkel Bjørn er en pålitelig mann. Bare at han ikke gjør deg vondt. Det viktigste for meg er at du er lykkelig.» Olav, Bjørn sin sønn, var heller ikke imot.
Sånn ble det å leve sammen. De giftet seg, holdt en liten fest. Ingrid jobbet på landsbybiblioteket, og Bjørn var bonde. Alt gjorde de sammen. De drev gården, holdt dyr, stelte hagen. De elsket og respekterte hverandre, synd at Gud ikke ga dem egne barn. Begge sønnene ble gift, og de fikk se barnebarn. Hver gang til høytider lagde de gaver til barna og barnebarna. Hjemmeegg, melk, rømme, svinekjøtt og kylling. På høytider samlet det seg masse gjester i huset deres. Da satt Bjørn og Ingrid ved bordet, gledet seg. Og de var glade for at de hadde noen å feire med.
Bare om kveldene, når det eldre paret la seg, tenkte hver for seg stille: at den andre skulle dra fra denne verden først… Og aldri føle seg ensom.
Årene tok sitt. Og en dag snek ulykken seg på… Om morgenen ble Ingrid dårlig, akkurat da hun begynte å lage lapskaus på kjøkkenet. Den eldre kvinnen falt. Bjørn kalte på ambulanse med hjelp fra naboene. Legene sa at Ingrid hadde fått slag. Alle funksjoner var på plass, unntatt en. Ingrid kunne ikke gå lenger. Einar kom med kona for å besøke mor. Han ga noen tusen kroner til medisiner, og dro.
Bjørn leide en bil, da kona ble utskrevet fra sykehuset, bar de henne inn i huset sammen med naboen. «Alt blir bra,» trøstet han kona, «du bare lev. Bare sitt og snakk med meg. Bare lev. Jeg klarer alt. Bare ikke forlat meg, min lille due…!»
Bjørn passet godt på kona. Etter en måned flyttet hun over i en stol. Hun hjalp ham på kjøkkenet. Alt fortsatte de å gjøre sammen. De skrelte poteter og gulrøtter, sorterte bønner. Til og med bakte de brød. Om kveldene diskuterte Ingrid og Bjørn hvordan de skulle leve videre. Vinteren var foran. Og Bjørn hadde ikke krefter til å hugge ved. «Kanskje barna kunne ta oss med til seg for vinteren, og om våren og sommeren kunne vi klare oss selv…»
På helgen kom Einar med kona. Svigerdatteren Anna, som så rundt i hele rommet, konkluderte: «Dere må skilles, dere to kjære. Vi tar med mor neste uke. La meg forberede rommet. Og så kommer vi.» «Men hva med meg?» hvisket Bjørn forlegen. «Vi har aldri vært fra hverandre. Barn, hvordan kan dere.» «Vel, det var før, når dere hadde krefter til gården, og kunne ta vare på dere selv, men nå er alt annerledes. La sønnen din ta deg også. Ingen vil ta begge.»
Einar og kona dro hjem. Bjørn og Ingrid sukket bittert, og tenkte på hva de skulle gjøre videre. Hver av dem, da de sovnet, drømte om ikke å våkne, for ikke å se alt dette. På neste helg kom begge sønnene. De begynte å pakke ting. Bjørn satt ved sengen til Ingrid. Han så bare på henne, husket deres unge år. Og gråt… Han lente seg mot den syke kona. Og hvisket: «Tilgi meg, Ingrid, at det ble slik for oss… Et sted har vi ikke passet på i oppdragelsen av barna. De skiller oss som unødvendige kattunger. Tilgi. Jeg elsker deg…»
Ingrid ville stryke hånden over mannens kinn, men hadde ikke krefter lenger… Bjørn gikk, og tørket tårene med ermet. Og da han satte seg i bilen, tørket han ikke lenger… Så begynte sønnen med kona og naboen å pakke Ingrid, de svøpte henne i et teppe og begynte å bære henne ut av huset i det… med føttene først. Den syke kvinnen tenkte at det var veldig symbolsk… Ingrid protesterte ikke, hun var ikke der lenger da Bjørn dro. Og den syke kvinnen ønsket bare å ikke leve til kvelden.
En uke gikk. På en fin høstdag, akkurat på allehelgensdag, gikk drømmen deres i oppfyllelse. Ingrid og Bjørn møttes i en annen verden.Du vet, Ingrid på 35 år trodde hun aldri skulle få oppleve den kvinnelige lykken, men skjebnen la det annerledes. De kom sammen da begge var nesten førti. Bjørn hadde vært enkemann i tre år allerede da. Ingrid hadde aldri vært gift, men hun hadde fått en sønn. Som folk sier, hun fødte for seg selv. I ungdommen hadde hun et forhold med en kjekk, mørkhåret Lars. Han lovte å gifte seg og fortryllet den unge Ingrid. Hun gikk på løftene som viste seg å være tomme. Som det viste seg senere, var frieren fra byen gift.
Selv kom Lars sin kone til Ingrid og ba henne om ikke å ødelegge en annen familie. Den unge og uerfarne Ingrid ga etter. Men hun bestemte seg for å beholde barnet.
Sånn ble det. Ingrid fødte Einar. Og sønnen ble hennes eneste trøst og glede. Einar var godt oppdratt hos henne, lærte bra. Etter skolen gikk han på økonomisk universitet. Bjørn kom på besøk til Ingrid flere ganger. Han foreslo at de skulle flytte sammen. Men kvinnen nølte, selv om hun likte Bjørn. Ingrid skammet seg liksom over sin egen sønn, og følelsen av å bli endelig lykkelig. En kveld bestemte Einar seg for å snakke med mamma. Han sa at han ikke var imot: «Jeg, mamma, kommer uansett ikke til å bo hjemme lenger. Onkel Bjørn er en pålitelig mann. Bare at han ikke gjør deg vondt. Det viktigste for meg er at du er lykkelig.» Olav, Bjørn sin sønn, var heller ikke imot.
Sånn ble det å leve sammen. De giftet seg, holdt en liten fest. Ingrid jobbet på landsbybiblioteket, og Bjørn var bonde. Alt gjorde de sammen. De drev gården, holdt dyr, stelte hagen. De elsket og respekterte hverandre, synd at Gud ikke ga dem egne barn. Begge sønnene ble gift, og de fikk se barnebarn. Hver gang til høytider lagde de gaver til barna og barnebarna. Hjemmeegg, melk, rømme, svinekjøtt og kylling. På høytider samlet det seg masse gjester i huset deres. Da satt Bjørn og Ingrid ved bordet, gledet seg. Og de var glade for at de hadde noen å feire med.
Bare om kveldene, når det eldre paret la seg, tenkte hver for seg stille: at den andre skulle dra fra denne verden først… Og aldri føle seg ensom.
Årene tok sitt. Og en dag snek ulykken seg på… Om morgenen ble Ingrid dårlig, akkurat da hun begynte å lage lapskaus på kjøkkenet. Den eldre kvinnen falt. Bjørn kalte på ambulanse med hjelp fra naboene. Legene sa at Ingrid hadde fått slag. Alle funksjoner var på plass, unntatt en. Ingrid kunne ikke gå lenger. Einar kom med kona for å besøke mor. Han ga noen tusen kroner til medisiner, og dro.
Bjørn leide en bil, da kona ble utskrevet fra sykehuset, bar de henne inn i huset sammen med naboen. «Alt blir bra,» trøstet han kona, «du bare lev. Bare sitt og snakk med meg. Bare lev. Jeg klarer alt. Bare ikke forlat meg, min lille due…!»
Bjørn passet godt på kona. Etter en måned flyttet hun over i en stol. Hun hjalp ham på kjøkkenet. Alt fortsatte de å gjøre sammen. De skrelte poteter og gulrøtter, sorterte bønner. Til og med bakte de brød. Om kveldene diskuterte Ingrid og Bjørn hvordan de skulle leve videre. Vinteren var foran. Og Bjørn hadde ikke krefter til å hugge ved. «Kanskje barna kunne ta oss med til seg for vinteren, og om våren og sommeren kunne vi klare oss selv…»
På helgen kom Einar med kona. Svigerdatteren Anna, som så rundt i hele rommet, konkluderte: «Dere må skilles, dere to kjære. Vi tar med mor neste uke. La meg forberede rommet. Og så kommer vi.» «Men hva med meg?» hvisket Bjørn forlegen. «Vi har aldri vært fra hverandre. Barn, hvordan kan dere.» «Vel, det var før, når dere hadde krefter til gården, og kunne ta vare på dere selv, men nå er alt annerledes. La sønnen din ta deg også. Ingen vil ta begge.»
Einar og kona dro hjem. Bjørn og Ingrid sukket bittert, og tenkte på hva de skulle gjøre videre. Hver av dem, da de sovnet, drømte om ikke å våkne, for ikke å se alt dette. På neste helg kom begge sønnene. De begynte å pakke ting. Bjørn satt ved sengen til Ingrid. Han så bare på henne, husket deres unge år. Og gråt… Han lente seg mot den syke kona. Og hvisket: «Tilgi meg, Ingrid, at det ble slik for oss… Et sted har vi ikke passet på i oppdragelsen av barna. De skiller oss som unødvendige kattunger. Tilgi. Jeg elsker deg…»
Ingrid ville stryke hånden over mannens kinn, men hadde ikke krefter lenger… Bjørn gikk, og tørket tårene med ermet. Og da han satte seg i bilen, tørket han ikke lenger… Så begynte sønnen med kona og naboen å pakke Ingrid, de svøpte henne i et teppe og begynte å bære henne ut av huset i det… med føttene først. Den syke kvinnen tenkte at det var veldig symbolsk… Ingrid protesterte ikke, hun var ikke der lenger da Bjørn dro. Og den syke kvinnen ønsket bare å ikke leve til kvelden.
En uke gikk. På en fin høstdag, akkurat på allehelgensdag, gikk drømmen deres i oppfyllelse. Ingrid og Bjørn møttes i en annen verden.
