En kvinnestemme brøt gjennom døren i en av leilighetene og fylte hele oppgangen: «Hva er det med deg denne gangen? Hvor lenge skal dette fortsette? Jeg er lei av det hele!»
I det øyeblikket kom Nora og Mats opp trappen. De stoppet brått, som om de hadde truffet en usynlig barriere. Blikkene deres møttes kort, og uten ord forsto de hverandre. Det var bedre å snu. De sukket samtidig og gikk stille bort fra huset. I kveld skulle de ikke hjem.
Hvem ville tilbringe kvelden med å høre foreldrene krangle i det uendelige? Ikke akkurat disse to. De marsjerte bestemt mot nabooppgangen, der bestemor Kari bodde. Hennes leilighet hadde blitt deres tilfluktssted de siste gangene. Fra å besøke i helgene, kom de nå nesten hver kveld.
Stemningen hjemme var blitt uutholdelig. Foreldrene glemte alt annet og ropte på hverandre uten stans. Verre var det at de stadig prøvde å dra barna inn i kranglene.
Mamma kunne snu seg til datteren og spørre: «Si at jeg har rett, ikke sant?»
Pappa ville umiddelbart si til sønnen: «Nei, jeg har rett! Bekreft det!»
Nora og Mats holdt kjeft. De ville ikke velge side eller bli del av den evige konflikten. De bare ønsket ro, fred og varme det de fant hos bestemor.
Slike scener gjentok seg dag ut og dag inn, som en gammel plate som ingen turte å stoppe. Barna hadde lært å lese tegnene: nå begynner det. En tone i stemmen, en skarp bevegelse, et blikk mellom foreldrene alt varslet at det var på tide å forsvinne. Hvem liker vel å leve i konstant spenning, hvor enhver samtale kan bli til et bråk?
De forsto ikke hva som hadde startet denne katastrofen. Familien hadde aldri vært perfekt, som i reklamer, men før kunne foreldrene snakke sammen. Krangler skjedde, men endte med rolig diskusjon. Mamma kunne rynke pannen, pappa heve stemmen litt, men etter en halvtime var alt i orden. De satte seg til bords, drakk te og planla helgen.
Men for omtrent to år siden endret alt seg… Som om noen hadde byttet ut de gamle foreldrene med nye versjoner som fant grunn til krangel i alt mulig. En skitten kopp på bordet? En lang tale om uoppmerksomhet. En skjorte på feil henger? Sarkastiske kommentarer om orden. En teskje i vasken? Nesten en forbrytelse!
En kveld satt Nora på kjøkkenet hos bestemor, og rørte mekanisk i teen. Hun så på de gyldne virvlene i koppen og spurte plutselig med bitterhet: «Hvordan kunne det bli slik, bestemor? Alt endret seg etter deres felles ferie. Hva skjedde der?»
Bestemor Kari satte koppen ned og strøk forsiktig over Noras hånd. Hun hadde også bare gjetninger, og de gledet henne ikke.
«Voksne ordner det selv,» sa hun mykt, med trygg stemme. «Noen ganger trenger folk tid til å finne ut hva som er best.»
Nora nikket, men øynene viste tvil. Hun visste bestemor skjulte noe, men presset ikke. Hva nytte ville det ha? Som barn fikk hun ikke vite alvorlige ting.
«Vi tåler ikke mer av ropene!» utbrøt Mats med fortvilelse. «Verken lekser eller lesing går normalt! Jeg husker ikke sist vi spiste sammen som familie. Hvis det er så vanskelig for dem, la dem skilles da blir det lettere for alle!»
Ordene kom ut av seg selv, men de var sanne. Mats talte for begge, for han visste søsteren følte det samme. Hjemme var det aldri ro: enten sa mamma noe skarpt, eller pappa svarte irritert, og krangelen startet igjen, uten sted å gjemme seg.
«Mats…» sa bestemor forvirret. Hun la fra seg strikketøyet, så på barnebarnet og ristet langsomt på hodet. «Har du tenkt på hva som skjer hvis de skilles? Dere må deles. Er du klar til å bo separat fra Nora?»
«Vi bor hos deg!» sa Nora straks, med bønnende blikk. «Vi er jo nesten alltid her allerede! Du har vel ikke noe imot det?»
Bestemor Kari ble stille. Hun forsto barnebarna så hvor slitsomt det var, hvor trette de var av kranglingene. På den ene siden ville barna være trygge hos henne, i rolig omgivelser, gjøre lekser uten bråk, lese i fred og føle seg beskyttet. Hun elsket dem høyt og var klar til å ta vare på dem.
På den andre siden, hva med foreldrene? Hvordan forklare at barna ikke vil bo hjemme? Vil de godta det? Og hva gjør det med forholdet til barna? Kan det ende med brudd?
«La oss ikke haste,» sa hun med et dypt pust. «Jeg er alltid glad for å ha dere her, det vet dere. Men la oss først prøve å snakke med mamma og pappa. Kanskje vi finner en måte å fikse det på sammen.»
«Ikke bekymre deg, vi snakker med dem selv,» sa Nora selvsikkert og smilte lykkelig. Bestemor var nesten med på det! «Bare ikke si nei! Vi klarer ikke være der lenger! Det blir bedre for dem hver for seg ellers kan de skade hverandre en dag! Jeg så pappa løfte hånden mot mamma i går… Han slo ikke, ærlig! Men det var nær.»
Nora ble stille, og husket det skumle øyeblikket. Hun hadde gått på kjøkkenet etter vann og stanset i døren: Pappa sto halvveis mot mamma, hånden hevet seg brått, mamma bøyde seg instinktivt. Så senket han hånden, men det sekunder varte evig for Nora.
«Bestemor, si ja!» støttet Mats. Han gikk nærmere og tok bestemors hånd. «Vi hjelper med alt i huset. Bare ikke send oss tilbake. De bryr seg ikke om oss! I går sa jeg til pappa at det er foreldremøte. Vet du hva han sa? ‘Gå til mamma!’ Så gikk jeg. Gjett hva mamma sa?»
«Gå til pappa?» spurte bestemor, som kjente svaret.
«Ja!» Mats smilte bittert. «Så kranglet de i to timer om hvem som skulle gå. De satt i forskjellige rom og ropte gjennom gangen. Jeg sto bare og lyttet.»
«Jeg ba dem signere tillatelse til museumstur,» la Nora til, og så ned. Fingrene hennes plukket på ermet. «Nå er jeg den eneste i klassen som ikke reiser. Ingen signerte. Men de startet å krangle igjen mamma ropte at det var pappas plikt, pappa mente mamma skulle ta seg av skolesaker.»
Bestemor Kari så på barnebarna og så hvor trette de var. Det var ikke barnslig tretthet, men den som bygger seg opp over måneder, der hver dag er lik den forrige, med krangler i stedet for varme, likegyldighet i stedet for støtte.
«Det er alltid slik,» sukket Mats og lot skuldrene falle. Stemmen lød trett, som om han hadde sagt det hundre ganger. «Alt vi spør om blir grunn til ny krangel. Vi vil ikke engang hjem. For noen dager siden kom vi klokken elleve og ble vi skjelt ut? Nei! Bare sendt til sengs uten spørsmål om hvor vi hadde vært. Men så anklaget de hverandre for dårlig oppdragelse i lang tid.»
Ungdommene sukket synkront igjen. De siste månedene hadde de seriøst tenkt at skilsmisse var den eneste utveien. Men de fryktet separasjonen som ville følge. En ville bo med mamma, den andre med pappa, og nærheten ble til sjeldne helgetreff.
De diskuterte alternativer hviskende om kveldene i rommet sitt. En gang foreslo Mats i spøk å stikke av hjemmefra bare ta sekker og gå. Han sa det med smil for å lette stemningen, men Nora tok det alvorlig. Øynene hennes lyste et øyeblikk, så sa hun stille: «Hva om vi virkelig går? Bare for et par dager…» Da skjønte begge at situasjonen var så uutholdelig at selv en flukt virket fornuftig.
Så slo det dem: bestemor! Hvorfor ikke flytte til henne? Tanken kom samtidig til begge. Nora sa først: «Hva om vi ber bestemor om å bo hos henne? Hun vil ikke krangle og rope. Og vi slipper å høre alle disse kranglene…» Mats fulgte: «Ja! Hun er snill, støtter oss alltid. Og leiligheten er stor plass nok.»
De forestilte seg et nytt liv: rolige frokoster, lekser i ro, kvelder med brettspill hos bestemor. Ingen roping, ingen anklager, ingen grunn til å gjemme seg i rommet. For første gang på lenge spirte håp i dem. La foreldrene ordne sine saker, mens de fikk fred det var det Nora og Mats tenkte på…
*************************
«Mamma, pappa, vi må snakke alvorlig,» sa tvillingene bestemt, stående foran foreldrene. De hadde ventet til kvelden da begge var hjemme, og gikk besluttsomt inn i stuen. Nora holdt Mats hardt i hånden det hjalp henne å holde motet oppe. «Men først, lov å høre oss ferdig før dere sier noe.»
Hans løftet blikket fra telefonen overrasket. Anne, som pakket ut ting på sofaen, rettet seg brått. Hun så ut som om barna hadde sagt noe ufattelig.
«Dette er din oppdragelse!» fnyste hun og krysset armene. «Barna stiller oss betingelser! Som om vi må stå til regnskap for dem!»
«Hvem snakker du til!» blusset mannen opp og la fra seg telefonen. «Jeg er på jobb hele tiden for å forsørge familien. Du har vært med dem hele tiden! Og hva har du lært dem? Hvorfor kommanderer de nå?»
Tvillingene så på hverandre. De hadde ventet dette at samtalen skulle gå over i vanlige beskyldninger. Men de kunne ikke gi seg.
«Nok!» utbrøt Nora nesten med tårer i stemmen. Hun gikk et skritt frem og prøvde å snakke klart, selv om hun skalv innvendig. «Vi har tenkt oss om og bestemt at dere må skilles.»
Det ble helt stille i rommet. Anne sto med åpen munn, Hans reiste seg langsomt fra sofaen.
«Dette var nytt!» sa morens stemme truende. «Nora, du er for ung til å fortelle voksne hvordan de skal leve! Og hva mer har dere ‘bestemt’? Skal dere dele leiligheten for oss også?»
«Hvis dere ikke skilles, kontakter vi barnevernet,» sa Mats og klemte søsterens hånd. «Da kan du, pappa, miste jobben. I firmaet deres liker de ikke skandaler, ikke sant? Du har sagt at omdømme er alt.»
«Og du, mamma,» fortsatte Nora og så rett i morens øyne, «vil ikke lenger bli respektert av naboene. Ingen vil snakke med deg! Alle vet hvordan dere roper på hverandre, og vi kan legge til detaljer!»
«De truer oss! Se på dem!» Anne presset frem. «Dette er våre barn! Hvordan kan dere gjøre slik mot oss?»
«Vi truer ikke,» sa Mats rolig men bestemt. «Vi vil bare at dere skal forstå: Slik kan vi ikke leve. Vi er lei! Lei av ropene, av at dere ikke hører oss, av at enkle ønsker blir til skandaler.»
«Dere skilles, flytter fra hverandre, og vi bor hos bestemor,» avsluttet barna i kor, som de hadde øvd. «Det blir bedre for alle: Vi får ro, dere slipper konstante konflikter. Vi vil ikke være mellom dere lenger.»
Foreldrene stanset. For første gang på lenge hadde de ikke svar. Vanligvis startet de å krangle, avbryte, finne skyldige men nå var begge målløse.
Deres tretten år gamle barn oppførte seg helt uventet! Nora og Mats sto side om side, holdt hender og så på foreldrene bestemt, uten vanlig sjenanse. Og de snakket om alvorlige ting som de voksne prøvde å unngå å tenke på.
Foreldrene selv hadde tenkt på skilsmisse mange ganger. Men de stoppet alltid ved samme spørsmål hvem skal barna bo hos? Å skille tvillingene virket umulig de var så nære, gjorde alt sammen, støttet hverandre. Foreldrene kunne ikke forestille seg å rive dem fra hverandre, la dem bo i forskjellige hus, møtes bare i helger.
Alternativet med bestemor hadde de ikke vurdert før. Det hadde ikke slått dem kanskje fordi de var for opptatt av sine egne klager og anklager. Men nå, da de hørte barnas forslag, tenkte Hans og Anne: Hva om dette er løsningen? Bestemor elsker barnebarna, har stor leilighet, er alltid glad for å se dem… Kanskje det løser noe?
«Jeg ringer mamma,» sa Hans endelig gjennom tennene. Stemmen var matt. «Hvis hun er enig…»
Han fikk ikke fullført. Anne avbrøt brått, og stemmen hennes hadde en tretthet som overrasket selv henne:
«Da kan vi endelig slutte å pine hverandre. Ring. Jeg blir glad for ikke å se ansiktet ditt hver dag.»
Ordene hang i luften. Hun ville ikke være så skarp, men år med opparbeidede sår og skuffelser gjorde at de kom ut.
«Og jeg blir så glad!» svarte Hans, prøvde å skjule smerten bak ironi.
Det var ingen sinne i tonen bare bittert smil over hva familielivet var blitt. Han tok telefonen og slo inn morens nummer. Mens det ringte, så begge ektefeller i ulike retninger, unngikk blikk. De visste ikke hva samtalen ville bringe, men forsto: Punktet uten retur var kanskje passert…
**************************
Den dagen bestemte familien Olsen seg for noe skjebnesvangert. Det startet med en lang samtale mellom Hans og moren. Bestemor Kari lyttet oppmerksomt, avbrøt ikke, stilte bare av og til oppfølgingsspørsmål.
Da Hans hadde fortalt alt, ble det en pause. Bestemor sukket dypt og sa:
«Hvis dere begge forstår at dette er bedre for barna, er jeg enig. De vil være trygge her, jeg tar vare på dem.»
Om kvelden møttes ektefellene på kjøkkenet for første gang på lenge uten roping og bebreidelser. De satte seg overfor hverandre og diskuterte detaljer. Gradvis ble de enige: Skilsmisse var den fornuftige veien ut. Barna flytter til bestemor, og foreldrene overfører penger til henne hver måned for deres underhold i norske kroner.
Ingen tenkte å forlate barna. Både far og mor lovet å komme i helgene men på forskjellige dager for å minimere kontakt.
«Jeg kommer lørdag morgen, tar dem med på tur, og du søndag,» sa mannen trett, og den snart tidligere kona nikket. «Slik blir det enklere. Viktigst er at barna ikke føler seg forlatt.»
Målet var å minimere kommunikasjon og unngå nye konflikter. De ble enige om ikke å snakke om hverandre foran barna, ikke dra dem inn i sin side, ikke krangle i deres nærvær.
«Vi er fortsatt deres foreldre,» sa Hans. «Og vi skal fortsette å være det, selv om vi ikke lenger er ektefeller.»
Og som tiden viste, var beslutningen perfekt. Barna kunne endelig slappe av og leve som vanlige tenåringer. Nora meldte seg på tegnekurs hun hadde lenge ønsket det, men tidligere manglet tid på grunn av bekymringer. Mats begynte med fotball, fant nye venner i laget. De tilbrakte tid sammen: Gikk rundt i byen, på kino, diskuterte skole uten frykt for at en skandale skulle bryte ut når som helst.
Stabilitet kom også i skolearbeidet. Nå hadde de et stille sted for lekser, ingen distraherte med roping. Oppgavene ble gjort rolig, uten nerver, og det viste seg i karakterene. Lærere merket endringen: «Dere er blitt så oppmerksomme, dere! Fortsett slik!»
Gradvis gikk livet inn i et nytt spor ikke perfekt, men rolig og forutsigbart. Barna gjemte seg ikke lenger i rommet, skvatt ikke ved høye stemmer, bekymret seg ikke for hvert skritt. De levde bare som tenåringer som hadde funnet støtte i vanskelige tider…
************************
Fem år senere fløt livet i familien Olsen jevnt og rolig. Nora og Mats hadde vent seg til den nye hverdagen: Studier, aktiviteter, møter med venner, koselige kvelder hos bestemor. Foreldrene kom fortsatt annenhver dag hver sin dag, med gaver og oppmerksomhet, men uten gjensidige klager. Over årene hadde de lært å kommunisere behersket og høflig, uten gamle sinneutbrudd.
Den første personlige kontakten mellom de tidligere ektefellene skjedde på barnas avslutningsfest. Skolen arrangerte en festlig kveld, og begge foreldre kom selvsagt. De holdt seg først på avstand, i ulike ender av salen, men gradvis smeltet isen.
Da dansen begynte, gikk Hans uventet bort til Anne:
«Kanskje vi danser? Husker vi gamle dager.»
Hun nølte litt, så nikket hun.
Etter festen satt de lenge i skolegården og så på hvordan de nyutdannede moret seg ved fontenen. Samtalen startet av seg selv først om barna, så om fortiden.
De snakket mye den kvelden, husket glade øyeblikk fra ekteskapet og oppførte seg helt greit. De snakket ikke om gamle sår, men om det gode som en gang bandt dem. Tvillingene, som observerte foreldrene på avstand, kunne ikke bli glade nok. Likevel gjorde det vondt å se hvordan to av de nærmeste behandlet hverandre nesten som fiender.
Men plutselig kom et slag fra klar himmel. Dagen etter inviterte Hans og Anne barna på kafé. Over en kopp te, så de på hverandre, tok hender, og Hans annonserte med bredt smil:
«Barn, vi har tenkt oss om og bestemt å gifte oss igjen. Over disse årene har vi forstått at følelsene ikke har sluknet! Vi elsker hverandre fortsatt og vil bli familie igjen.»
Stemmen lød glad, som om han delte den lykkeligste nyheten. Anne strålte, ventet spent på reaksjon.
Tvillingene så på hverandre ansiktene mørknet umiddelbart. I Noras øyne glimtet tvil, Mats knyttet nevene under bordet. Igjen på samme feil! Hva foregår i hodene deres? Kan de leve sammen uten konflikter?
«Er dere seriøse?» klarte Nora bare å si.
«Absolutt,» svarte Hans selvsikkert. «Vi har begge endret oss. Lært å lytte til hverandre. Og vi vil gi familien en ny sjanse.»
Barna var tause. Innvendig stormet motstridende følelser: På den ene siden ville de tro at foreldrene virkelig hadde endret seg; på den andre frykt for gjentakelse av smerten de hadde opplevd.
Likevel avrådet de ikke. De kommenterte ikke engang uttalelsen, noe som såret foreldrene dypt. Anne så forvirret på barna:
«Er dere ikke glade? Vi trodde dere ville være glade for oss.»
Men tvillingene bare så på hverandre og trakk på skuldrene. Hva kunne de si? «Ikke gjør det! Ikke ødelegg livene deres!»? Ordene ble sittende fast. De ville ikke virke harde, men kunne heller ikke late som alt var perfekt.
Samtalen gikk ikke bra resten av møtet. Foreldrene prøvde å fortelle om planene, barna nikket høflig, men tankene deres var et annet sted. På vei hjem sa Nora stille til broren:
«Jeg håper de vet hva de gjør.»
Mats sukket bare…
****************************
«Så vi drar til hovedstaden?» Nora åpnet laptopen, klar til å sjekke universitetsnettsteder. «Lengre unna dette galskapen. Jeg ser allerede for meg hvordan dette sirkuset ender!»
«Selvfølgelig drar vi,» sa Mats bestemt, med en voksen tretthet i stemmen. Han kjørte hånden gjennom håret, som for å kaste av seg byrden fra de siste månedene. «De vil leve fredelig en måned, kanskje to. Så alt på nytt: Roping, dører som smeller, anklager… Jeg vil ikke være gissel for forholdet deres lenger. Ikke hver morgen lure på hvilket humør de våkner i og hvem av oss som får neste klagestrøm.»
Han reiste seg og gikk rundt i rommet, samlet opp spredte bøker mekanisk. En tanke snurret i hodet: Hvorfor oppfører voksne, som skal være eksempler på visdom og stabilitet, seg som ubalanserte tenåringer? Hvorfor løser de ikke problemer, men tråkker på samme rake om og om igjen?
«Vi må flytte,» gjentok han, stoppet ved vinduet. Utenfor sank skumringen sakte, og malte byen i myke oransje toner. Mats så ut i det fjerne, som for å se sin fremtid. «Langt. Så langt at kranglene deres ikke kan nå oss. La dem ordne det selv. Vi er ikke deres psykologer, ikke mellomledd, ikke lynavledere lenger. Vi har vårt eget liv, våre drømmer, og jeg lar dem ikke ødelegge det med enda en runde foreldregalskap.»
«Når søker vi?» spurte Nora rolig.
«I morgen,» svarte Mats uten å nøle. «For å være sikker på at vi ikke ombestemmer oss.»
Jenta nikket stille, uten å ta blikket fra skjermen. På skjermen blinket sider fra universiteter i Oslo hun hadde studert programmer, boforhold i studentboliger, jobbmuligheter etter studiene i en uke. I notatblokken ved siden av vokste lister: Fordeler og ulemper for hvert alternativ, nødvendige dokumenter, søknadsfrister, kontakter til opptakskontorer.
«Viktigst er å studere rolig, uten å bli distrahert av deres krangler,» sa hun stille, som en oppsummering. «Godt at vi blir så langt unna.»
«Nettopp,» sa Mats enig og satte seg ved siden. Han lente hodet litt og leste på skjermen. «Og når de igjen begynner å finne ut hvem som har skylden, hører vi det ikke engang. La dem ringe, klage, prøve å kalle oss til ‘familieråd’ vi deltar ikke lenger. Og deres ønske om å ‘gi forholdet en ny sjanse’,» han smilte bittert, «det er deres valg, ikke vårt.»
*************************
Anne og Hans giftet seg likevel for andre gang. Denne gangen valgte de bevisst å droppe en stor fest: De ville ikke ha unødvendige utgifter, ikke trekke til seg oppmerksomhet, og ærlig talt følte de ikke behov for noe storslagent. De holdt seg til en beskjeden seremoni i rådhuset og middag med de nærmeste foreldre, noen venner, barna.
På bildene fra den dagen så de virkelig lykkelige ut. De smilte, holdt hender, så på hverandre med ømhet og varme. De sammenflettede fingrene, myke blikk, lette berøringer var synlige. Det virket som alle sår var glemt, at årene fra hverandre hadde gjort godt, at de nå visste hva de ville, og bare en lys fremtid ventet. Barna, som så på bildene, tenkte uvilkårlig: Kanskje denne gangen blir det annerledes?
Men… dessverre ikke. De første ukene etter bryllupet gikk overraskende fredelig: Ektefellene prøvde å være mer oppmerksomme, sa «takk» oftere, plukket ikke på småting. Men gradvis kom gamle vaner tilbake. Allerede etter en måned lød høyere toner i leiligheten igjen. Først var det behersket bebreidelser stille, men bitende: «Du ryddet ikke opp etter deg igjen?», «Hvorfor sa du ikke at du ble forsinket?», «Du kunne ha hjulpet, siden du er hjemme.»
Så startet åpne konflikter. Krangler oppsto om bagateller: Noen lot våte håndklær ligge i badet, noen glemte å kjøpe brød, noen skrudd for høyt på TV-en… Ordene ble skarpere, stemmene høyere, pausene mellom krangler kortere.
Og etter to måneder, som Mats hadde spådd, nådde situasjonen kokepunktet. En kveld ble en krangel om hvem som skulle kjøpe mat til en storm. Hans, som ikke holdt seg, kastet i raseri en kopp mot veggen den knuste med høy lyd, skårene spredte seg over kjøkkenet. Anne, like rasende, grep en tallerken fra bordet og kastet den på gulvet med kraft. Lyden av knusende servise runget gjennom leiligheten.
Etter slike scener prøvde foreldrene alltid å ringe barna. Hver gang startet samtalen likt: Den ene ringte, pustet knapt etter krangelen, og dumpet alle opparbeidede sår.
«Kan du forestille deg hva han sa i dag?» gråt Anne nesten da Nora tok telefonen. «Han prøver ikke engang å forstå meg!»
«Sønn, du må forstå meg, hun kontrollerer seg ikke,» sa Hans engasjert til Mats. «Jeg prøver, virkelig prøver, men hun ser ut til å lete etter en grunn!»
Men Nora og Mats hadde lært å avbryte disse monologene mykt men ubønnhørlig. De lot seg ikke lenger dra inn i lange diskusjoner, prøvde ikke å finne ut hvem som hadde rett. Svarene var korte, men bestemte.
«Mamma, jeg er på forelesning nå, ringer senere,» sa Nora rolig, og så på klokken: Tjue minutter til timen startet, men hun ville ikke høre mer.
«Pappa, jeg har viktig arbeid, la oss snakke om det i helgen,» svarte Mats, uten å ta blikket fra laptopen. Han visste at hvis han lot forelderen snakke ut, ville samtalen vare en time, og så måtte han roe ned også.
«Senere» og «i helgen» ble alltid utsatt. Barna fant unnskyldninger studier, deltidsjobb, venner og gradvis ble oppringningene færre. Nora og Mats følte ingen skyld: De bare beskyttet nervene og tiden sin, vel vitende om at de ikke kunne endre det som skjedde mellom mamma og pappa.
Tvillingene hadde virkelig sitt eget liv rikt, meningsfullt, langt fra foreldrenes drama. Hver dag bestod nå av egne bekymringer, interesser og planer, ikke av å vente på neste krangel bak veggen.
Nora fordypet seg i psykologistudiet. Hun likte å forstå hvordan menneskesinnet fungerer, hvorfor folk gjør som de gjør, hvordan man kan hjelpe de som er i en vanskelig situasjon. På tredje året begynte hun å jobbe frivillig i et senter for hjelp til tenåringer fra vanskelige familier. Der ledet hun gruppesamlinger, hjalp ungdommer med å uttrykke følelser, finne veier ut av komplekse situasjoner. Nora så ekko av sin egen fortid i disse tenåringene og prøvde å gi dem det hun selv manglet en gang: Oppmerksomhet, støtte, følelsen av å bli hørt.
Mats fant seg selv i IT. Fra første studieår ble han fascinert av programmering logikken i koden fascinerte ham, muligheten til å lage fungerende systemer, løse komplekse tekniske problemer. Han tilbrakte mye tid ved datamaskinen, lærte nye programmeringsspråk, deltok i studenthackathons. På fjerde året kom teamet hans på tredjeplass i en regional konkurranse for utvikling av mobilapper det ga ham selvtillit og viste at han var på rett vei. Mats fikk deltidsjobb i et lite IT-selskap, der han raskt beviste seg som ansvarlig og dyktig. Ved å jobbe med ekte prosjekter lærte han å samarbeide med kolleger, fordele tid, finne løsninger i uvanlige situasjoner.
Tvillingene begynte å planlegge fremtiden uten å se tilbake på foreldrenes skandaler. Nora drømte om å åpne egen praksis, hjelpe familier med å finne felles språk. Mats tenkte på eget firma. De diskuterte planer over en kopp te på kafé, bygde diagrammer, skrev ideer i notatbøker. Og i disse øyeblikkene følte de: De har støtte. En vei. Et liv som tilhører bare dem.
Da Anne og Hans igjen prøvde å dra dem inn i problemene ringte i tårer, begynte å fortelle hvor dårlig alt var, hvordan de ikke forsto hverandre svarte tvillingene rolig og bestemt. De hadde diskutert på forhånd hvordan de skulle håndtere samtalen for ikke å miste fatningen, ikke falle inn i den vante rollen som mellomledd.
«Nok, kjære foreldre, ordne det selv,» sa Nora bestemt. «Dere har deres liv, vi har vårt.»
«Men dere er jo barna våre!» hulket Anne. «Dere må støtte oss!»
«Hvis dere oppførte dere normalt, ikke som små barn, ville vi støttet dere,» sa Mats umiddelbart. «Dere gjorde en feil ved å gifte dere igjen, og fortsetter å pine hverandre. Dere kan ikke sameksistere normalt i samme rom, så hvorfor pine hverandre? Skill dere og flytt fra hverandre.»
Ordene kunne virke harde, men… Bror og søster ville bare leve rolig.
