Synnøve hadde glemt å dra på flyet det var første gang hun skulle på ferie, og akkurat da stoppet en dyr sportsbil ved siden av henne og truet med å forårsake en trafikkork.
Mandagen i den lyse, solfylte bygningen til Landbruket AS summet som et travelt bierhus. I store møterommet skulle det holdes årsmøte, men de fleste tenkte allerede på helgens planer. Plutselig løftet den støvete femtiåringen, daglig leder KjellArne Hansen, som alltid var utkledd i en feilfri rutete skjorte, hånden for å be om ro.
Blikket hans skimtet radene og falt på Synnøve Olsen. Hun satt med blikket festet i gulvet, litt til side, som om hun prøvde å smelte sammen med veggen. Hun likte ikke oppmerksomhet, spesielt ikke sånn som dette.
Synnøve, kan du komme opp, vær så snill lød stemmen hans uventet myk.
Synnøve, en lav og vennlig dame med trøtte, men varme øyne, reiste seg langsomt. En lav hvisking strøk gjennom rommet. Ved presidiet knep hun nervøst i kanten av arbeidsblazeren sin. Direktøren smilte og rakte henne et tykt, glanset konvolutt.
Dette er til deg, Synnøve sa han så høyt at alle hørte. Så senket han stemmen: Du har fortjent dette. La det bli litt magi i livet ditt.
Hendene hennes skalv da hun tok konvolutten. Da hun åpnet den, kunne hun ikke holde tilbake en liten jubel. Inni lå ikke den forventede pengapremien, men en glitrende, regnbuefarget reisebillett til et eksklusivt sørhotel. Bildet med havet og de hvite sandstrendene føltes som noe fra en fjern, uoppnåelig drøm.
KjellArne jeg jeg kan ikke stammet hun, forvirret.
Du kan, og du skal! svarte han bestemt, vendt mot hele forsamlingen. I år har Synnøve gjort mer for oss enn mange har gjort i hele sin karriere. Hun har snudd gården på hodet og det på den beste måten!
Et godkjennende brøl fylte rommet, blandet med godmodige ertinger.
Se på den, «kjærlighet og duer», ny versjon! humret noen fra regnskapet.
Jørgen Pettersen, den lokale traktorføreren og den mest påtrengende beundreren av Synnøve, ropte oppstemt:
Å, vent på ridderen på hvit hest, Synnøve! For vår kjære Synnøve!
Noen ved siden av nikket alvorlig:
Bare ikke at hesten hopper av i natt, slik som sist etter firmafesten!
Latter brøt ut igjen. Synnøve rødmet helt til håret, men lo med alle. Disse små, grolige spøkene hadde blitt en del av hverdagen et tegn på at hun ble tatt imot.
Hun så takknemlig på lederen.
Og det er ikke alt, blunket han. Etter møtet kan du stikke innom regnskapet. Du får en fin bonus på 10000 kroner. På nye klær!
Synnøve gikk sakte tilbake til sin plass, med den dyrebare konvolutten i hånden. Hun stirret på bildet av havet og kunne ikke tro at det var virkelig. En tanke, nesten glemt og nesten umulig, gikk gjennom hodet hennes: «Gud, kan virkelig et mirakel skje med meg?»
Kvelden kom, og arbeidsdagen var over. Synnøve satt på verandaen til den lille hytta Firmaet hadde skaffet henne. En lett bris bar med seg duften av nystekt gress og nykokt melk. Så mye hadde endret seg det siste året. For en liten stund hadde livet virket som om den ikke hadde noe mer å gi.
For ti år siden var alt annerledes. Hun var nyutdannet fra universitetet, full av håp og drømmer om en stor karriere i storbyen. Støyeveiene i Oslo, forelesningene, vennene, bøkene, de søvnløse nettene. Så kom Pål, den sjarmerende, kloke ingeniøren, og hun trodde hun hadde funnet lykken.
Men romantikken forsvant. Først var det milde hint: «Hvorfor jobber du? Jeg kan forsørge deg». Så kom krav, så fulgte hissige krangler. En gang slo han henne over en dum suppe som var for salt. Hun gråt, han ba om tilgivelse, og hun tilgav. Slik begynte en ond sirkel.
Alt kulminerte en iskald vinternatt. Etter nok en krangel løp Synnøve, i badekåpe og tøfler, ut i snøen. Alt hun så var hvit, smerte og frykt. På sykehuset, da hun våknet fra smerte, stod en godhjertet kvinne ved siden av Guri Andersdatter, enke etter en krigshelt. Det var hun som foreslo at Synnøve skulle flytte til Nysæter.
Der startet et nytt liv. Synnøve jobbet på gården, studerte, gjorde feil, men ga aldri opp. Over tid ble hun en del av lokalsamfunnet. De tok henne imot, elsket henne. Til og med Jørgen med sine trallende visesanger ble som en bror.
Den vinteren da en snøstorm rev strømmen, og kaldegrader truet kalvestuen, tok Synnøve en beslutning som reddet hele gården: hun åpnet huset sitt for nyfødte kalver, tilbrakte natten blant høy, melk og varme hender.
Det var etter denne natten KjellArne bestemte seg for at en enkel premie ikke var nok Synnøve hadde fortjent et ekte mirakel.
Planene for ferien virket som en drøm. Hun prøvde kjoler foran speilet, klær kjøpt med premiepengene. Er dette virkelig jeg, en smilende kvinne med glimt i øynene?
Venninnene foreslo å ta taxi til byen, men Synnøve, som alltid sparte, sa:
Ingen fare, bussen tar meg. Billigere og mer vanlige.
Midt på veien stoppet bussen brått i skogen. Mobildekningen forsvant. Synnøve steg ut med kofferten i hånden, panikken krible i magen. «Alt går i vasken igjen», mumlet hun mens tårene truet.
Plutselig kom en merkelig karavane rundt svingen to svarte biler og en skinnende terrengbil. Den stoppet ved siden. En høy mann i en kasjmirkåpe steg ut. Han hadde en rolig, men sikker stemme:
Har dere noen problemer? Hvorfor gråter du?
Synnøve så forundret på ham, uten å forstå at dette øyeblikket skulle bli starten på noe nytt.
Hun tørket tårene med en lommetørkle og fortalte hastig om den ødelagte bussen. Mannen, som introduserte seg som Anders Vik, lyttet og sa så overraskende:
Jeg er på vei til sør med en privat jet. Hvis du tør, kan jeg gi deg en tur.
Synnøve frøs. En privat jet? Det hørtes ut som film. Hun stammet:
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg
Sett deg, smilte han mens han åpnet bildøren.
Etter en time satt hun i en myk stol i den koselige kabinen, så på de hvite skyene gjennom vinduet. Skjerte dette virkelig? Kan et ekte mirakel ramme meg?
Anders viste seg å være en enkel og godhjertet fyr. Han bestilte kaffe, og samtalen fløt lett.
Unnskyld om jeg er for direkte, sa han og så henne intenst. Men jeg lurer på: du er en utdannet, klok kvinne. Hvorfor jobber du som melkemilker?
Synnøve begynte å fortelle om universitetet, drømmene om storbyens karriere, Pål og hvordan hun mistet seg selv. Hun var forsiktig, ga ikke alt for mye bort, men alt handlet om at hun hadde gått gjennom sin egen helvete.
Anders lyttet uten avbrytelser. I øynene hans var ingen medlidenhet, bare ekte forståelse.
Deretter snakket han om seg selv:
Vet du, jeg er faktisk misunnelig på deg. I Nysæter bor ekte folk, mens jeg omgis av maskespill og falske venner som bare vil ha pengene mine. For tjue år siden mistet jeg min beste venn jeg forrådet ham selv. Jeg har aldri funnet mot til å be om tilgivelse. Han forsvant, og jeg sitter igjen med smerten.
Han sank ned og så ut av vinduet. Synnøve følte en knute i hjertet, som om hun tenkte på Guri. «Jeg hadde også en ekte venn», tenkte hun.
Vi må møtes igjen på ferien, foreslo Anders da flyet begynte å gå ned. Så kan vi prate mer.
De første dagene på feriestedet var som en drøm. Synnøve smurte seg inn i solkrem fra topp til tå, men endte opp som en rød tomat. Anders lo og dro henne, mot hennes protester, i sjøen, og påsto at saltvann er den beste kremen.
Om kvelden satt de ved et lite bord på en rolig restaurant ved stranden. Stearinlys flakket, musikken spilte, bølgene sang. Synnøve kjente år med spenning og frykt smelte bort. Endelig kunne hun slappe av.
Jeg unngår folk fordi jeg en gang sviktet den som stolte mest på meg, innrømte Anders plutselig. Jeg ødela et vennskap etter en fest, en dum tabbe. Vennen sa ingenting, bare dro.
Har du et bilde av ham? spurte Synnøve lavt.
Anders nikket og trakk frem et gammelt foto fra lommeboken. To unge menn omfavnet hverandre foran studenthybelen. Synnøve så nærmere på den andre mannen og kjente hjertet hoppe. Han så overraskende lik ut som den kjente KjellArne.
Er han … Kjell? spurte hun med skjelvende stemme.
Anders hevet øyenbrynen forbløffet:
Ja Kjell. Hvor vet du det fra?
KjellArne Hansen, mumlet hun. Han er lederen min.
Synnøve kom hjem forvandlet. Da Anders’ terrengbil stoppet ved hytta, stod Jørgen allerede ved porten med sin trekkspill og en besluttsom glød i blikket.
Synnøve! Vil du gifte deg med meg! ropte han uten forord. Jeg kan fikse taket ditt, og sette opp ny gjerde!
Synnøve lo og klappet lett på skulderen hans.
Jørgen, kjære, takk. Men kanskje det er på tide å velge min egen vei. Ikke bli sint på meg.
Anders steg ut av bilen. Jørgen så misfornøyd på ham, mumlet om «byens hyene» og gikk bort, mens han fortsatte å trekke på trekkspillet.
Anders var nervøs som en skoleelev før han skulle møte Kjell. Synnøve tok hans hånd:
Alt blir bra. Han er snill. Han vil tilgi.
I Kjells hus sto han allerede ved bordet, lagde te og kastet blikket mot vinduet. Han visste hvem Anders skulle bringe med seg. Da Anders kom inn, stod de to mennene fast, uten å klare å flytte blikket. Bak dem lå tjue år med smerte, harme og brudd.
Synnøve hjalp Anders med å finne de første unnskyldningsordene. Så var det ikke nødvendig å si mer. Anders tok et steg frem, og de omfavnet hverandre. Først litt klønete, som om de smakte på fortiden, men så fast og ekte. Tårene, tilgivelsen og gleden fløt sammen. Murene som hadde stått mellom dem i årevis, falt i støv.
Et år gikk.
En solrik sommerdag samlet hele Nysæter seg til bryllup. Synnøve i en enkel hvit kjole, strålende og lykkelig, stod ved siden av Anders, som så på henne som om hun var et mirakel. På gjestelisten var KjellArne, som klemte sin nyvunne venn. Under et bjørkeløv strakte Jørgen ut trekkspillet sitt, og hele bygda danset og feiret starten på en ny, litt sprø, men utrolig god familie.
