Ingrid, vi sees om tre dager! Og ikke glem å lage din spesialitet, kjøttpaien. Den er sååå god… kvitret svigermor Anne-Lise i telefonen.
Men det var lite glede i Ingrids hjerte. Hun la på og sank tungt ned på stolen. Om noen få dager var det påske. Hele familien til mannen, Erik, skulle samles hjemme hos dem.
Dere har jo så stor leilighet, vi får god plass alle sammen. Før måtte vi presse oss inn i de små rommene våre, men her kan vi virkelig boltre oss! Dette blir stedet for familiens sammenkomster, erklærte svigermoren for to år siden.
Nå begynte Ingrid å mislike denne store, flotte treromsleiligheten, som de fortsatt hadde mange år igjen å betale på lånet for. Bare på grunn av plassen kom hele slekten til henne, laget rot og forstyrret nattesøvnen hennes.
Erik kom inn på kjøkkenet og kysset henne på hodet.
Gikk alt greit med mamma? spurte han.
Ja, vi skal feire hos oss igjen. Erik, tryglet hun, kan ikke du snakke med mammaen din?
Erik rynket pannen.
Ingrid, dette har vi jo snakket om før. Mamma er så glad i deg, og hun elsker all maten du lager! Hvordan skal jeg be henne om ikke å komme? Hun er jo tross alt pensjonist. Du kan ikke be henne lage mat til alle sammen; hun orker ikke slik lenger. Hun har oppdratt fire barn, det står respekt av det. Nå skal hun få hvile.
Hver gang lot Ingrid seg overtale av mannen. Men inni seg tenkte hun: «Hvem skal ta vare på meg, da? Hvorfor skal jeg stå og lage mat for en hel flokk på høytiden?»
Men det var ingen vits i å klage. Ingrid ville ikke krangle med Erik og ødelegge stemningen hjemme. Derfor dro hun på handletur neste dag, og dagen før påske gikk hun i gang med matlagingen. Hun sto ved komfyren til langt på natt for å rekke alt til gjestene. Alle svigermorens barn med familier skulle komme over ti personer!
Hvorfor er jeg den eneste som står på her? Kan ikke noen komme og hjelpe? Ikke at det nødvendigvis må være din mamma, men kanskje en av svigerinnene kunne trå til? Eller har alle “fortjent” fri? spurte hun Erik mens hun knadde deigen til paien.
Erik så uforstående på henne.
Du vet jo at brødrene mine ikke kan lage mat, like lite som jeg. Og svigerinnene… de har fullt opp, noen med barn, andre på jobb. Jeg kan ikke trekke dem ut her sånn uten videre, Ingrid. Det blir ikke riktig.
Og jeg da? Jeg jobber jo også, selv om det er hjemmefra. Tror du det er noe lettere for meg?
Ikke vær sint, sa Erik og la armen rundt livet hennes. Alt blir fint, vi samles til påske, alle roser maten din, og du blir i godt humør.
Igjen ga Ingrid etter. Den natta, da hun la seg, var hun så utmattet at hun ikke klarte å sovne. Hun hadde ventet å sovne på et blunk etter den travle dagen, men søvnen kom ikke. Hun lå og tenkte og grublte.
«Hva skal jeg med all denne skryten? Jeg vil også gjerne komme til dekket bord uten å bruke tid, penger eller krefter på det.»
Tidlig neste morgen, da Ingrid endelig hadde sovnet, ringte telefonen. Svigermor ville gratulere den eldste sønnen først. Så kunngjorde Anne-Lise:
Om en time er vi alle på vei til deg. Jeg sa fra til alle i går, så det er bare å dekke på, stemmen var energisk og glad.
Ingrid klarte nesten ikke å reise seg. Hun hadde ikke krefter til å begynne denne dagen. Hun så for seg hvordan hun igjen skulle servere, løpe ut og inn av kjøkkenet, dekke bord og rydde etterpå.
Jeg vil ikke, mumlet hun ned i puta.
Ingrid, er du fortsatt i sengen? Mamma og gjestene kommer snart! ropte Erik fra døra og så litt oppgitt ut.
Jeg står opp nå, svarte Ingrid motvillig og satte seg opp. «Du klarer dette,» hvisket hun til seg selv, og gikk for å vaske ansiktet.
Hun måtte stadig oppmuntre seg selv, men rakk likevel å dekke bordet og varme opp maten.
… Ved bordet var det liv og latter. Folk delte historier, la planer, pratet i munnen på hverandre. Svigermor satt ved siden av Ingrid og nøt å skryte:
Så flink du er til å lage mat, kjære! Dette smaker fantastisk, datter. Jeg hadde aldri klart å ordne så mye selv, hun smilte bredt, klemte hånden hennes og så henne i øynene med stolthet.
Ingrid tok imot ros med et kunstig smil, men unnskyldte seg ofte og gikk ut på balkongen for å få en pause fra alt bråket og spørsmålene om når det kom barn. Hun og Erik hadde bestemt å vente litt, men familien brydde seg lite om det.
Ingrid! hørtes Anne-Lise. Nå er det tid for dessert. Hvor ble du av?
Svigermor åpnet døren og kom ut på balkongen.
Røyker du? spurte hun overrasket.
Hva? Nei, selvsagt ikke! svarte Ingrid fort, Jeg måtte bare ut og trekke frisk luft. Det er så tett inne.
Ja, får ikke åpnet vinduer med barna der inne. Men du, ikke tenk på sånt, du må jo gi meg barnebarn! lo hun og viftet med fingeren.
Ingrid tvang fram et smil. Det merket ikke Anne-Lise.
Kom, vi må rydde av bordet og hente dessert.
Jeg kommer…
Da de gikk inn, satte Anne-Lise seg med én gang, mens Ingrid ble igjen alene. Hun ryddet bort brukte tallerkener, bar dem ut, fant fram dessert, la frem ekstra gafler og skjeer. Alt alene.
Kaken din er verdens beste, roste svigermor igjen.
Ingrid trakk seg tilbake på kjøkkenet og begynte å vaske opp bare for å ha noe å gjøre. I slike øyeblikk angret hun på at de fortsatt ikke hadde investert i oppvaskmaskin. Det kjøpet hadde hun utsatt så lenge.
To timer senere begynte gjestene å dra.
Erik, kjører du meg hjem? spurte Anne-Lise.
Selvfølgelig, mamma, jeg skal bare finne nøklene.
Da Ingrid endelig var alene igjen, satte hun seg sliten ned i sofaen. Leiligheten var et eneste kaos etter alle gjestene og barna. All rydding hun hadde gjort på forhånd, var fullstendig forgjeves.
Jeg må bare få dette gjort, sa hun strengt til seg selv. Lar jeg det ligge, blir jeg enda surere i morgen.
Hun begynte å rydde; vasket opp, kastet duk og kjøkkenhåndklær til vask, satte bordet på plass. Først tok hun tallerkener, bestikk og glass, deretter alt restemat i bokser, støvsugde alle rom og vasket gulvene.
Jeg har fortjent noe fint nå…
Ingrid tappet badekaret, slapp oppi en duftbombe og satte på musikk. Varmen løsnet opp de stive musklene, og hun åpnet mobilen for første gang på mange timer. Der så hun melding fra Erik:
“Mamma foreslo at jeg overnatter. Kommer i morgen.”
Ikke at jeg hadde ventet noe annet… tenkte hun.
Erik visste godt at hun kom til å vaske alt alene i dag, men valgte likevel å bli hos moren i stedet for å hjelpe sin kone.
Slik de behandler meg, skal jeg behandle dem. Nå er det nok! bestemte hun seg.
En måned gikk fort. Ny høytid nærmet seg. Svigermor lot ikke vente lenge:
Ingrid, dekk bordet! Vi kommer på fredag for å feire bursdagen til yngstemann.
Bordet står klart. Men noen andre får lage maten denne gangenjeg har altfor mye på jobb og må på kontoret. Vet ikke engang om jeg rekker å være med på selskapet, sukket Ingrid påtatt bekymret.
Hva? Nei, er det sant…?
Jobb er jobb, det vet du.
Ja ja, vi finner nok på noe. Så synd… sa svigermor resignert.
Ha det bra, sa Ingrid, la på og smilte for seg selv.
Høytidskvelden tilbrakte hun hos en venninne. Dagen etter lot hun Erik rydde, det var jo hans brors bursdag, ikke hennes.
Da svigermors runddag nærmet seg, tok Ingrid fri og besøkte sine egne foreldre i nabobyen Lillehammer. Hun hadde allerede levert gave og lot svigermor vite:
Men hvor skal vi feire da?
Erik åpner døren, men jeg blir ikke hjemme.
Hva med maten?
Du kan bestille noe, eller så får de andre svigerdøtrene hjelpe til. Dere klarer dere helt fint!
Ved de neste feiringene var hun hjemme, men serverte kun spekemat og ferdigkake. Hver gang skyldte hun på arbeid og sa:
Jeg har hatt det altfor travelt, så det blir kjøpemiddag. Om noen vil ha noe ekstra, får de bestille selv.
Men ingen ville bruke penger. Da nyttårsaften kom, forsto familien at det ikke lenger var mulig å leve på Ingrids arbeid og generøsitet. Da forsvant også lysten til å samle hele storfamilien.
Denne nyttårsaften feiret Ingrid og Erik alene, og det passet henne perfekt. Planen hennes hadde fungert. Hun løftet glasset med champagne, tenkte at hun hadde vært modig og dyktig, og smilte. Hun hadde lært en viktig ting: Den som vil at andre skal sette grenser for seg, må først lære å sette grenser selv.
