Jeg var bare 16 år da jeg tok henne med hjem. Det var en jente som tydeligvis hadde vært gravid en god stund, og hun var ett år eldre enn meg.
Hilde gikk på samme videregående yrkesskole som jeg, bare i et annet år. I flere dager fulgte jeg med på hvordan denne ukjente jenta presset seg inn i et hjørne og gråt stille. Det runde magen hennes, de samme klærne som hun hadde på seg i to uker, og det tomme blikket uten håp gikk ikke upåaktet hen.
Det viste seg at nesten alle kjente historien hennes. Barnefaren, som var barnebarn av en kjent forretningsmann i Oslo, hadde vært sammen med henne, men så forsvant han plutselig og reiste til Bergen «på grunn av en presserende sak». Foreldrene hans ønsket ikke å vite noe om henne og fortalte henne det direkte.
Hennes egne foreldre virket som om de levde i middelalderen. Redde for skammen kastet de henne ut hjemmefra og dro til hytta si. Noen syntes synd på Hilde, mens andre spottet henne når hun ikke hørte på.
Hun har bare seg selv å takke. Hun burde ha brukt hodet!
Jeg orket ikke å se på dette lenger. Etter å ha tenkt meg om gikk jeg bort til henne.
Det kommer til å bli vanskelig, så slutt å gråte. Jeg foreslår at du flytter inn hos meg, og vi kan til og med gifte oss. Men la meg si det med en gang jeg er dårlig til å lyve og jeg kommer ikke til å late som om alt er i orden. Jeg vil bare være der for deg, og jeg lover at vi skal klare oss.
Hilde tørket vekk tårene og så på meg. Hva kunne man si… En helt vanlig gutt uten særlige finesser. Hun hadde drømt om en helt annen type mann! Men gitt situasjonen hadde hun ikke noe valg, så Hilde fulgte med meg.
Foreldrene mine ble sjokkerte. Mamma ba meg om å tenke meg om, men jeg sto på mitt.
Mamma, ikke lag så mye drama, det ordner seg nok. Jeg har to stipend, det vanlige og det sosiale. Jeg skal ta meg noen ekstra jobber, vi klarer det!
Men du hadde jo planer om å studere!
Hva så med det? Folk lever jo på en eller annen måte. Pappa har jobbet hele livet sitt på fabrikken, og du jobber i butikken. Mange klarer seg uten høyere utdanning. Mamma, verden går ikke under av dette!
Hilde flyttet inn på rommet mitt. Jeg lot henne få sengen min mens jeg selv tok den ukomfortable sammenleggbare sofaen. De første dagene var hun veldig taus. Som en skygge fulgte hun etter meg til skolen og hjem igjen, helt til hun plutselig eksploderte.
Nå er det nok! Hvorfor ser foreldrene dine så rart på meg? De liker meg ikke! Og hvorfor tilbringer du ikke mer tid sammen med meg? Du sitter bare og leser bøker eller forsvinner!
Jeg ble overrasket over dette utbruddet.
Tror du ikke det er helt normalt? De liker deg kanskje ikke, men de har tatt deg imot og plager deg ikke. Ser de skjevt på deg? Dine egne foreldre vil ikke engang se deg. Og hvor er foreldrene til barnets far? Jeg leser bøker fordi jeg studerer og ikke vil bli kastet ut etter første semester. Dessuten trenger jeg stipendet. Forsvinner jeg? Jo, fordi jeg jobber ekstra og ikke orker å se på gråtkvalte TV-serier sammen med deg.
Hilde begynte å gråte igjen.
Hvorfor snakker du sånn?
Hvordan da? Jeg sa jo at jeg ikke kan lyve. For øvrig, når skal vi gå til folkeregisteret for å gifte oss?
Jeg kan ikke gå slik ut, kjøp en fin kjole til meg med høy midje så magen ikke synes.
Hva mener du med det? Vi tar med en attest fra legen om graviditeten, hva skal vi med en kjole? Jeg må fortsatt spare penger til barnevogn og barneseng…
Mamma grep etter valeriana, men begynte sakte å akseptere situasjonen og kikket stadig oftere på små barneklær. Tross alt skjedde det ingenting forferdelig. La dem leve livet sitt, la dem gifte seg, og vi skulle hjelpe til så godt vi kunne. Bare denne jenta virket litt utakknemlig og alltid misfornøyd med meg, med oss og med den lille leiligheten. Kanskje hun ville endre seg etter fødselen.
Men Hilde hadde ingen planer om å endre seg. En dag da jeg kom hjem skitten og utslitt fra bilvasken og hadde med meg en mager katt inn på rommet, ble hun rasende.
Din idiot! Hva skal vi med den fillede katten? Kast den ut! Få den vekk fra leiligheten!
Jeg smilte bare.
Nei, hun er også gravid. Hun blir her, så ikke begynn engang. Du kan heller holde kjeft og varme opp maten min.
Er det sånn det er?! Hilde nesten pep. Velg! Enten katten eller meg! Det udyret ser også skjevt på meg!
Hvorfor det? Jeg så på henne med vantro. Dette er mitt hjem, og jeg trenger ikke å velge mellom dem. Katten er min, og hvis det plager deg så mye, kan du bare dra. Selv mamma har aldri stilt meg slike krav. Kanskje du burde slutte å se ned på alle rundt deg?
Hilde gikk i hysteriske anfall, gråt og misunte den tynne, forsømte katten. Hvordan hadde jeg i det hele tatt oppdaget en mage på den? Men magen kom, for katten var faktisk drektig.
Selv om jeg var trett, jaget jeg vekk følelsen av medlidenhet hver gang den dukket opp. Vi skulle klare oss på en eller annen måte. Hilde ville føde og roe seg, og kattungene ville underholde oss i mellomtiden. De myke kattungene ville gjøre alle i bedre humør.
Men tingene utviklet seg annerledes. Bestefaren til barnefaren, den kjente forretningsmannen fra Oslo, kom tilbake etter en lang tjenestereise og fikk vite om alt som hadde skjedd. Han oppsøkte barnebarnet sitt, ga ham en skikkelig overhaling og sa at han ville kutte ham av fra pengene hvis barnebarnet ble oppdratt i en fremmed familie. Barnefaren var svært redd for å miste denne «pengepungen».
Samme dag reiste Hilde med ham uten å si adjø til meg. Heldigvis hadde hun papirene sine på seg, siden hun skulle til legen etter timene. Hun brydde seg ikke om tingene sine de kunne kjøpe nye til henne! Og hun skulle aldri sette sin fot i den dårlige yrkesskolen igjen.
Jeg var knust. Hvordan kunne hun gjøre dette? Hun sa ikke engang farvel, ringte ikke og sa ikke et eneste ord. Jeg kastet ut alle sakene hennes og satt alene i mørket i lang tid mens jeg klemte katten min inntil meg.
Katten forsto alt. Hun krøp stille opp til meg fordi hun kjente at hun ble trengt. Hun viste medfølelse, spant og trøstet meg.
Jeg hjalp til med fødselen hennes selv og holdt den nervøse mammaen og den forvirrede pappaen unna. Jeg satt ved siden av henne, snakket rolig til henne og beroliget henne. Jeg passet på at fødselen gikk som den skulle og holdt telefonen klar i tilfelle jeg måtte ringe til veterinæren.
Alt gikk bra, og katten fikk fire små kattunger. Jeg byttet sengetøy, hentet ferskt vann og mat. Jeg sjekket en gang til at alt var i orden, og da jeg var helt utmattet la jeg meg ned. Jeg lukket øynene mens jeg kjente at den minste kattungen krøp inn i hånden min. Dette lærte meg at dyr noen ganger viser mer takknemlighet enn mennesker gjør.Jeg var bare 16 år da jeg tok henne med hjem. Det var en jente som tydeligvis hadde vært gravid en god stund, og hun var ett år eldre enn meg.
Hilde gikk på samme videregående yrkesskole som jeg, bare i et annet år. I flere dager fulgte jeg med på hvordan denne ukjente jenta presset seg inn i et hjørne og gråt stille. Det runde magen hennes, de samme klærne som hun hadde på seg i to uker, og det tomme blikket uten håp gikk ikke upåaktet hen.
Det viste seg at nesten alle kjente historien hennes. Barnefaren, som var barnebarn av en kjent forretningsmann i Oslo, hadde vært sammen med henne, men så forsvant han plutselig og reiste til Bergen «på grunn av en presserende sak». Foreldrene hans ønsket ikke å vite noe om henne og fortalte henne det direkte.
Hennes egne foreldre virket som om de levde i middelalderen. Redde for skammen kastet de henne ut hjemmefra og dro til hytta si. Noen syntes synd på Hilde, mens andre spottet henne når hun ikke hørte på.
Hun har bare seg selv å takke. Hun burde ha brukt hodet!
Jeg orket ikke å se på dette lenger. Etter å ha tenkt meg om gikk jeg bort til henne.
Det kommer til å bli vanskelig, så slutt å gråte. Jeg foreslår at du flytter inn hos meg, og vi kan til og med gifte oss. Men la meg si det med en gang jeg er dårlig til å lyve og jeg kommer ikke til å late som om alt er i orden. Jeg vil bare være der for deg, og jeg lover at vi skal klare oss.
Hilde tørket vekk tårene og så på meg. Hva kunne man si… En helt vanlig gutt uten særlige finesser. Hun hadde drømt om en helt annen type mann! Men gitt situasjonen hadde hun ikke noe valg, så Hilde fulgte med meg.
Foreldrene mine ble sjokkerte. Mamma ba meg om å tenke meg om, men jeg sto på mitt.
Mamma, ikke lag så mye drama, det ordner seg nok. Jeg har to stipend, det vanlige og det sosiale. Jeg skal ta meg noen ekstra jobber, vi klarer det!
Men du hadde jo planer om å studere!
Hva så med det? Folk lever jo på en eller annen måte. Pappa har jobbet hele livet sitt på fabrikken, og du jobber i butikken. Mange klarer seg uten høyere utdanning. Mamma, verden går ikke under av dette!
Hilde flyttet inn på rommet mitt. Jeg lot henne få sengen min mens jeg selv tok den ukomfortable sammenleggbare sofaen. De første dagene var hun veldig taus. Som en skygge fulgte hun etter meg til skolen og hjem igjen, helt til hun plutselig eksploderte.
Nå er det nok! Hvorfor ser foreldrene dine så rart på meg? De liker meg ikke! Og hvorfor tilbringer du ikke mer tid sammen med meg? Du sitter bare og leser bøker eller forsvinner!
Jeg ble overrasket over dette utbruddet.
Tror du ikke det er helt normalt? De liker deg kanskje ikke, men de har tatt deg imot og plager deg ikke. Ser de skjevt på deg? Dine egne foreldre vil ikke engang se deg. Og hvor er foreldrene til barnets far? Jeg leser bøker fordi jeg studerer og ikke vil bli kastet ut etter første semester. Dessuten trenger jeg stipendet. Forsvinner jeg? Jo, fordi jeg jobber ekstra og ikke orker å se på gråtkvalte TV-serier sammen med deg.
Hilde begynte å gråte igjen.
Hvorfor snakker du sånn?
Hvordan da? Jeg sa jo at jeg ikke kan lyve. For øvrig, når skal vi gå til folkeregisteret for å gifte oss?
Jeg kan ikke gå slik ut, kjøp en fin kjole til meg med høy midje så magen ikke synes.
Hva mener du med det? Vi tar med en attest fra legen om graviditeten, hva skal vi med en kjole? Jeg må fortsatt spare penger til barnevogn og barneseng…
Mamma grep etter valeriana, men begynte sakte å akseptere situasjonen og kikket stadig oftere på små barneklær. Tross alt skjedde det ingenting forferdelig. La dem leve livet sitt, la dem gifte seg, og vi skulle hjelpe til så godt vi kunne. Bare denne jenta virket litt utakknemlig og alltid misfornøyd med meg, med oss og med den lille leiligheten. Kanskje hun ville endre seg etter fødselen.
Men Hilde hadde ingen planer om å endre seg. En dag da jeg kom hjem skitten og utslitt fra bilvasken og hadde med meg en mager katt inn på rommet, ble hun rasende.
Din idiot! Hva skal vi med den fillede katten? Kast den ut! Få den vekk fra leiligheten!
Jeg smilte bare.
Nei, hun er også gravid. Hun blir her, så ikke begynn engang. Du kan heller holde kjeft og varme opp maten min.
Er det sånn det er?! Hilde nesten pep. Velg! Enten katten eller meg! Det udyret ser også skjevt på meg!
Hvorfor det? Jeg så på henne med vantro. Dette er mitt hjem, og jeg trenger ikke å velge mellom dem. Katten er min, og hvis det plager deg så mye, kan du bare dra. Selv mamma har aldri stilt meg slike krav. Kanskje du burde slutte å se ned på alle rundt deg?
Hilde gikk i hysteriske anfall, gråt og misunte den tynne, forsømte katten. Hvordan hadde jeg i det hele tatt oppdaget en mage på den? Men magen kom, for katten var faktisk drektig.
Selv om jeg var trett, jaget jeg vekk følelsen av medlidenhet hver gang den dukket opp. Vi skulle klare oss på en eller annen måte. Hilde ville føde og roe seg, og kattungene ville underholde oss i mellomtiden. De myke kattungene ville gjøre alle i bedre humør.
Men tingene utviklet seg annerledes. Bestefaren til barnefaren, den kjente forretningsmannen fra Oslo, kom tilbake etter en lang tjenestereise og fikk vite om alt som hadde skjedd. Han oppsøkte barnebarnet sitt, ga ham en skikkelig overhaling og sa at han ville kutte ham av fra pengene hvis barnebarnet ble oppdratt i en fremmed familie. Barnefaren var svært redd for å miste denne «pengepungen».
Samme dag reiste Hilde med ham uten å si adjø til meg. Heldigvis hadde hun papirene sine på seg, siden hun skulle til legen etter timene. Hun brydde seg ikke om tingene sine de kunne kjøpe nye til henne! Og hun skulle aldri sette sin fot i den dårlige yrkesskolen igjen.
Jeg var knust. Hvordan kunne hun gjøre dette? Hun sa ikke engang farvel, ringte ikke og sa ikke et eneste ord. Jeg kastet ut alle sakene hennes og satt alene i mørket i lang tid mens jeg klemte katten min inntil meg.
Katten forsto alt. Hun krøp stille opp til meg fordi hun kjente at hun ble trengt. Hun viste medfølelse, spant og trøstet meg.
Jeg hjalp til med fødselen hennes selv og holdt den nervøse mammaen og den forvirrede pappaen unna. Jeg satt ved siden av henne, snakket rolig til henne og beroliget henne. Jeg passet på at fødselen gikk som den skulle og holdt telefonen klar i tilfelle jeg måtte ringe til veterinæren.
Alt gikk bra, og katten fikk fire små kattunger. Jeg byttet sengetøy, hentet ferskt vann og mat. Jeg sjekket en gang til at alt var i orden, og da jeg var helt utmattet la jeg meg ned. Jeg lukket øynene mens jeg kjente at den minste kattungen krøp inn i hånden min. Dette lærte meg at dyr noen ganger viser mer takknemlighet enn mennesker gjør.
