Jeg husker den skjebnesvangre dagen da Jørgen med kald stemme sa: «Ingrid, det er slutt mellom oss! Jeg vil ha en ekte familie og barn. Du kan ikke gi meg det. Jeg har levert inn søknad om skilsmisse. Du har tre dager på å samle sakene dine. Hvis du drar, gi meg et tegn. Jeg skal bo hos mor til jeg har gjort leiligheten klar for barnet og moren hans. Ja, ikke bli overrasket, min nye kjæreste er gravid! Tre dager, Ingrid!»
Jeg forble taus og kjente hvordan bakken sviktet under føttene mine. Hva kunne jeg muligens svare? I fem år hadde vi forsøkt å få et barn, men tre graviditeter hadde endt i tragedier. Legene hadde forsikret meg om at jeg var frisk, men hver gang gikk noe galt. Jeg levde sunt, og under graviditetene var jeg enda mer forsiktig enn vanlig. Sist gang besvimte jeg på jobben, og ambulansen kom ikke tidsnok…
Døren smalt igjen bak Jørgen, og jeg sank utmattet sammen på sofaen. Jeg hadde ingen krefter til å pakke noe som helst. Hvor skulle jeg dra? Før ekteskapet bodde jeg hos tanten min, men hun var død, og leiligheten hennes var solgt av fetteren min. Skulle jeg dra tilbake til bygda i Valdres, til bestemors hus? Leie en leilighet? Og hva med jobben? Spørsmålene virvlet i hodet mitt, men tiden bare gikk.
Om morgenen åpnet døren seg, og svigermor Sigrid kom inn.
«Sover du ikke? Det er godt at du ikke gjør det,» sa hun tørt. «Jeg kom for å forsikre meg om at du ikke tar med deg noe som ikke tilhører deg.»
«Jeg har ikke tenkt å ta med sønnens gamle sokker,» rynket jeg pannen. «Vil du telle tingene dine?»
«Hvor frekk du er! Og du var så snill før i tiden. Det var jeg som sa til Jørgen etter den første graviditeten at du aldri ville kunne føde barn.»
«Er det det du kom for å si? Da vær stille og se på.»
«Hvorfor tar du serviset?» ble Sigrid forskrekket.
«Det er mitt, fra tanten min, et minne etter henne.»
«Det blir tomt her uten det!»
«Ikke mitt problem. Men i det minste får du et barnebarn.»
«Ta bare det som tilhører deg!»
«Laptopen, kaffetrakteren og mikrobølgeovnen er gaver fra kollegene mine. Bilen kjøpte jeg før vi giftet oss. Sønnen din har sin egen.»
«Du har alt du trenger, men du kan ikke få barn!»
«Det er ikke din sak. Det virker som Gud ville det slik.»
«Angrer du ikke? Kanskje du gjorde alt med vilje?»
«Du snakker tull. Jeg kan ikke engang tenke på det uten at det gjør vondt.»
Jeg så meg rundt tingene mine var forsvunnet. Hårbørsten, sminken, tøflene Jeg hadde glemt noe viktig. Svigermors tilstedeværelse forstyrret meg. Da husket jeg kattefiguren, et minne fra bestemor. Inni var det et hemmelig sted med øredobber og en ring ikke verdifulle, men kjære for hjertet. Jørgen hadde ansett det som en bagatell. Hadde han kastet den bort? Jeg åpnet balkongen.
«Hva leter du etter der?» lød Sigrids stemme. «Kom, ta sakene dine og dra!»
Jeg fant katten, alt var intakt. Nå kunne jeg dra.
«Her er nøklene, farvel. Håper vi ikke møtes igjen.»
Jeg gikk til kontoret. Jeg var sykmeldt, men ba om ferie.
«Vi er med deg,» sa sjefen. «Men uten deg er det vanskelig. Tre uker er nok? Bli i kontakt.»
Jeg lukket øynene og kjente hvordan Einars hånd klemte meg lett, vel vitende om at etter all denne smerten, begynte mitt nye liv akkurat nå.Jeg husker den skjebnesvangre dagen da Jørgen med kald stemme sa: «Ingrid, det er slutt mellom oss! Jeg vil ha en ekte familie og barn. Du kan ikke gi meg det. Jeg har levert inn søknad om skilsmisse. Du har tre dager på å samle sakene dine. Hvis du drar, gi meg et tegn. Jeg skal bo hos mor til jeg har gjort leiligheten klar for barnet og moren hans. Ja, ikke bli overrasket, min nye kjæreste er gravid! Tre dager, Ingrid!»
Jeg forble taus og kjente hvordan bakken sviktet under føttene mine. Hva kunne jeg muligens svare? I fem år hadde vi forsøkt å få et barn, men tre graviditeter hadde endt i tragedier. Legene hadde forsikret meg om at jeg var frisk, men hver gang gikk noe galt. Jeg levde sunt, og under graviditetene var jeg enda mer forsiktig enn vanlig. Sist gang besvimte jeg på jobben, og ambulansen kom ikke tidsnok…
Døren smalt igjen bak Jørgen, og jeg sank utmattet sammen på sofaen. Jeg hadde ingen krefter til å pakke noe som helst. Hvor skulle jeg dra? Før ekteskapet bodde jeg hos tanten min, men hun var død, og leiligheten hennes var solgt av fetteren min. Skulle jeg dra tilbake til bygda i Valdres, til bestemors hus? Leie en leilighet? Og hva med jobben? Spørsmålene virvlet i hodet mitt, men tiden bare gikk.
Om morgenen åpnet døren seg, og svigermor Sigrid kom inn.
«Sover du ikke? Det er godt at du ikke gjør det,» sa hun tørt. «Jeg kom for å forsikre meg om at du ikke tar med deg noe som ikke tilhører deg.»
«Jeg har ikke tenkt å ta med sønnens gamle sokker,» rynket jeg pannen. «Vil du telle tingene dine?»
«Hvor frekk du er! Og du var så snill før i tiden. Det var jeg som sa til Jørgen etter den første graviditeten at du aldri ville kunne føde barn.»
«Er det det du kom for å si? Da vær stille og se på.»
«Hvorfor tar du serviset?» ble Sigrid forskrekket.
«Det er mitt, fra tanten min, et minne etter henne.»
«Det blir tomt her uten det!»
«Ikke mitt problem. Men i det minste får du et barnebarn.»
«Ta bare det som tilhører deg!»
«Laptopen, kaffetrakteren og mikrobølgeovnen er gaver fra kollegene mine. Bilen kjøpte jeg før vi giftet oss. Sønnen din har sin egen.»
«Du har alt du trenger, men du kan ikke få barn!»
«Det er ikke din sak. Det virker som Gud ville det slik.»
«Angrer du ikke? Kanskje du gjorde alt med vilje?»
«Du snakker tull. Jeg kan ikke engang tenke på det uten at det gjør vondt.»
Jeg så meg rundt tingene mine var forsvunnet. Hårbørsten, sminken, tøflene Jeg hadde glemt noe viktig. Svigermors tilstedeværelse forstyrret meg. Da husket jeg kattefiguren, et minne fra bestemor. Inni var det et hemmelig sted med øredobber og en ring ikke verdifulle, men kjære for hjertet. Jørgen hadde ansett det som en bagatell. Hadde han kastet den bort? Jeg åpnet balkongen.
«Hva leter du etter der?» lød Sigrids stemme. «Kom, ta sakene dine og dra!»
Jeg fant katten, alt var intakt. Nå kunne jeg dra.
«Her er nøklene, farvel. Håper vi ikke møtes igjen.»
Jeg gikk til kontoret. Jeg var sykmeldt, men ba om ferie.
«Vi er med deg,» sa sjefen. «Men uten deg er det vanskelig. Tre uker er nok? Bli i kontakt.»
Jeg lukket øynene og kjente hvordan Einars hånd klemte meg lett, vel vitende om at etter all denne smerten, begynte mitt nye liv akkurat nå.
