På mine eldre dager kom barna plutselig på at de har en mor, men jeg kommer aldri til å glemme hvordan de behandlet meg.
Da mannen min stakk av med en yngre dame, valgte barna selvsagt hans side han var jo tross alt en ansett direktør for et stort selskap i Oslo, så han var liksom hele familiens stolthet. Jeg ble derimot stående mutters alene. I årevis hørte jeg ikke et kløyva ord fra dem; jeg var visst like utdatert som VHS-kassettene vi pleide å le av. Nylig gikk eksmannen bort, og da oppdaget alle plutselig at alt han eide hytte på Hvaler, bilen og sparekontoen gikk til den unge konen.
Og da ja, du gjettet det husket barna at det satt en ensom, litt rynkete kvinne i en leilighet på Majorstuen: deres mor. Nå kommer de ofte på besøk. Men jeg er da ikke dum, jeg vet hvorfor… Datteren min har begynt med sånne små stikk: «Mamma, kanskje du burde tenke litt på fremtiden din? Og på hvem som skal få hva når tiden er inne, bare sånn, for å unngå uenigheter.» Det er vel bare jeg som vet hvilket saftig påskemarsipan-egg jeg har spart til dem. De får vite det den dagen jeg har dratt på evig påskefjellet.
Årene gikk og jeg ble stadig mer usynlig. Barna så på meg som om jeg bodde på en annen planet, eller hvert fall som om jeg var oppvokst i en annen tidsepoke. Da jeg og mannen skilte lag, var det spikeren i kista for det som var igjen av samtaler. Han var jo direktør og en «solid kar» hvem vil ikke være på lag med vinneren? Og så jeg da? Jeg ble sittende igjen med blomstervasen og en halvtom kaffekopp.
Barna glemte meg like fort som folk glemmer NRK-lisensen. Fra felles kjente fikk jeg høre at de og faren, med hans spreke, nye kone, reiste på sydenturer, spiste på Oslos Michelin-restauranter og planla fremtiden som om de eide halve Frogner. Jeg satt i min lille leilighet og hostet over støvet. Hver slik oppdatering føltes som en kald dusj i februar.
Så innså jeg plutselig: Nå må jeg begynne å leve for meg selv. Jeg pakket snippsekken og dro til Danmark for å jobbe som au pair det var aldri for sent å prøve noe nytt! Og for første gang på lenge følte jeg meg fri som en lerke på vårslipp.
Etter noen år kom jeg tilbake til Oslo med en pen liten sparekonto i norske kroner og en lyst til å pusse opp livet. Jeg tok tak: slo ut veggen mellom stua og kjøkkenet, kjøpte nye møbler og hadde sågar råd til en skikkelig espressomaskin. Litt penger la jeg til side til pensjonen bare i tilfelle.
I mellomtiden gikk livet til barna sin gang. Store bryllup, enda større boliglån og enda et par barnebarn. Så, plutselig, kom sjokk-beskjeden: Min eksmann døde av hjerteinfarkt på golfbanen. Alt han eide var testamentert til kona på trettifem. Barna? De satt igjen med null og niks.
Nå ramlet de inn døra med konfektesker fra Freia og poser med drueklaser fra Rema, og lurte veldig på hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg hilste alltid blidt, men gjennomskinnet hensiktene arvepotten var deres plan B.
Nå er jeg syttito og har aldri hatt det bedre: god helse, god kaffe og et godt forhold til TV-en. Datteren min har begynt å ymte frempå om «framtidige løsninger», litt sånn avslappet med øyekast mot vitrineskapet. Ikke lenge etter kom barnebarnet på besøk hun som giftet seg ifjor.
Mormor, blir du ikke ensom her alene? sa hun, med store, blå, nesten uskyldige øyne.
Nei, jeg koser meg glugg ihjel, svarte jeg.
Men det er jo en stor leilighet, fortsatte hun. Har du ikke lyst på litt hjelp med vasking? Kanskje jeg og mannen kunne flytte inn? Da slipper vi å betale husleie, og du får noen å drikke kaffe med!
Jeg smilte. Det var jo så åpenbart hva de tenkte.
Hvem har sagt at det blir gratis? svarte jeg muntert. Jeg kan alltids lage et godt tilbud til dere!
Hun ble perpleks. Hun hadde vel ventet at jeg skulle bre ut armene og rope: «Ta alt! Bare kos dere!» Men, nei, jeg hadde andre planer.
For flere år siden skrev jeg nemlig et testamente. Der står det klart og tydelig: Etter min bortgang selges leiligheten, og pengene gis til Barnekreftforeningen.
Da datteren min fikk vite det, ble det fullt drama. Hun raserte meg på telefon: mente jeg ranet barnebarna for fremtiden og var helt urimelig. Så kom sønnen min og tilbød seg å «ta vare på meg» men kjærligheten hans lyste gjennom som en dårlig julegave. Den plutselige omsorgen deres rørte meg ikke det minste.
Så, si meg, ville du på min plass latt barnebarnet flytte inn eller ville du også spart en siste overraskelse til familien?
