ET FORTRYLLENDE LIV
I bryllupet til venninnen vår, Ingrid, festet vi i to hele dager med glade norske danser, sild i bøtter og overflod av akevitt. Brudgommen var som tatt ut fra skjermene på NRK, nesten en ung Sven Nordin på sitt peneste og forbløffende beskjeden, til tross for en ytre prakt som bare moder jord på Vestlandet kunne ha skapt. Hele gjestelista satt med forundrede blikk, smugtittende på Magnus: isblå øyne, skamløst lange og tette øyevipper som alle damene siklet etter (hvorfor, naturen, forærer du dette til gutta?), en kjevelinje som kunne hogge is, rett nese og gyllenbrun hud. Siste spiker i kisten: nesten to meter høy og brede skuldre som en viking fra gamle sagaer. Hadde vi ikke vært så glade i Ingrid, hadde vi antakelig gått løs på hverandre over dessertbordet for å sikre oss denne unike karen. Magnus var farlig flott, ja.
Så, hvor i alle dager fant du deg en slik kjekkas? gnålte vi rundt Ingrid, alle med tragisk single fjes i håp om at han hadde like kjekke, ugifte slektninger.
Jentene, nå roer vi oss! Jeg falt for Magnus på grunn av enkelheten hans. Magnus vokste opp hos bestemor i en lita bygd utafor Lillehammer, han driver småbruk, kan skifte dekk, slakte elg og lage potetball. Vi møttes da mamma og pappa kjøpte hytte rett ved gården. Han er snill, tålmodig og trygt solid. Gården hans kunne ha fått medalje av Senterpartiet. Han insisterte på å flytte til byen det tok meg ti runder med argumentasjon og flere seige netter, haha.
Magnus tuslet elegant inn i storbylivet, tok nesten doktorgrad i å håndhilse på svigerforeldre og lærte på et par år alt man må vite om god vin, norsk nasjonalmusikk, internasjonal politikk, New York Times økonomiside, stavgang og hvordan man unngår dialekt fra Gudbrandsdalen. Han fikk førerkort på Tesla’n som svigerfar lånte bort, og fikk seg god stilling på svigerføders arbeidsplass. Hvem ordnet leilighet til de nygifte? Ingen kommentar, dere får tenke selv.
Andre året inn i ekteskapet fant vi ut at Magnus hadde en svakhet: hvite sokker. Han gikk konsekvent rundt hjemme, på besøk og endatil i gummistøvler alltid med kritthvite sokker uten tøfler. Også på skitne butikkgulv i kun sokkelesten.
Omtrent hele byen delte ikke begeistringen for de hvite underverkene, men Ingrid legger seg flat: hun vasket gulvet to ganger om dagen og handlet inn nok klor til å holde hele Oslo ren. Magnus fikk kallenavnet Sokken.
At Magnus hadde en elskerinne, oppdaget Ingrid i åttende måned av svangerskapet. Kjipt nok, hun var også gravid samme termin omtrent.
Sokken ble kastet ut hjemmefra, fikk sparken hos svigerfar, bannlyst av halve svigermor og det gikk sørgebud rundt i familien alt på én dag. Så senket den norske høsten seg, grå og klebrig, som lompe uten smør. Ingrid lå på sengen, som nå føltes enorm, stirret tørt i taket:
Jeg gråter senere. Det er usunt for babyen nå.
Ingrid, som en slags levende statue på Vigelandsparken, lå stille mens vi rullerte på vaktliste, ikke for å prate, men for at hun ikke skulle ligge helt alene.
Vi ville bare skrike og grine, røske ut alle de stygge sidene av fortellinga og river ut forræderiske sider fra livets bok. Men vi var voksne og visste at dette var tiden for å være der i stillhet.
På utskrivningsdagen fra sykehuset var vi en skrålende venninnegjeng, pumpet av kaffe, med ballonger og kanskje et snev for mye hyling etter barnesang. Den ferske bestefaren hadde fått energi i gave kvelden før, ruset på glede, skriblet han Takk for barnebarnet! med kritt så stort under sykehusvinduet at halve Ullevål lo. Deretter prøvde han seg på Den du veit for full hals, men ble stanset av en hyggelig, men bestemt vekter, som tilbød han en dram på bakrommet uten å forstyrre ro og orden.
Bestefar var kjekk og gråt av stolthet og glede. Vi tørket tårer og lo, klemte Ingrid, gløttet spent i den blå konvolutten og overså diskret at babygutten, lille Eirik, hadde fått pappas rett-nese. Bare Ingrid gråt ikke, selv på sitt lykkeligste:
Senere. I tilfelle det setter seg i morsmelka!
Hun sa ikke stort på to måneder til, men så plutselig trommet hun sammen mot til å besøke Magnus. Uten fyrstikker eller saltsyre, men med enorm trang til å hamre, true og også dirre av gråt. Slå neven i veggen, skjelle og gi slipp på smerten. Ikke forlate den hos seg selv, men la det løpe ut på svikern. Bygge nye håp, ikke ligge fastlenket til senga.
Dessuten ville hun virkelig se elskerinna det ufordragelige kvinnemennesket som lå med en annen kvinnes mann. Hun forestilte seg frekke, sikkert sjarmerende øyne og gledet seg til å spytte dem imot. Dersom det trengtes, kunne hun sikkert klore.
Ruten til elskerboligen fikk hun servert over kaffekopp av nysgjerrige bestemødre i oppgangen på trilletur. De var proffe: Magnus er jo et null, vettu!, og ga henne kneikas reise mot hevn komplett kart av alternative Handlingsplaner.
Og så står hun der, Ingrid, foran en litt trist blokk i bydelen Sagene, inngangen midt ut mot parken. Bare opp til femte etasje, så kunne hun skrike ut eller klore hva som måtte til.
På første etasje slo det henne at det sikkert var tomt og at tiden hennes var sporløst borte. På andre kjentes det ikke fullt så ille om det faktisk ikke var noen hjemme. På tredje hørte hun barnegråt fra femte.
Døren ble åpnet av en magre, rødøyd jente på aldri så mye som noen-og-tjue overhodet ikke bildet av en femme fatale som stjeler ektemenn.
Mens Ingrid sto smått sjokkert og vurderte denne halvpjuskete konkurrenten, hørtes barns pågående, desperate skriking fra stua.
Hei, Ingrid. Magnus er ikke her. Han dro ut for to uker siden og jeg aner ikke hvor han er, snufset jenta og sank sammen på gulvet.
Da gikk lysten på krangling over. Ingrid ville helst inn, ta seg av babyen til denne hjelpeløse damen, være litt streng: Elsker du karusellene, får du tåle billetten, kjerring!. Og så sende sitt kjølige, overbærende blikk, for ja, sånn hadde hun faktisk rett til det i dag.
Babyen var tørr, men gråten hadde fått øynene til å hovne, en blodåre pulset i panna, stemmen hans nesten borte. Han skrek av sult; mammaen lå på gangen og hylte ut sorgen.
Hvordan hun romsterte i kjøkkenskap etter morsmelkerstatning, leita i tomt kjøleskap, alt det husket Ingrid bare så vidt etterpå. At hun kom over en lapp på bordet, et uferdig farvel-brev, ga henne kalde grøss.
Jenta gråt stille, priste Ingrid som en fortrolig venn og forklarte at hun snart ville bli kastet ut, kontoen var tom, Magnus forduftet og melka var borte. Hun ba om unnskyldning, hun visste ikke, det var hennes skyld og hun sa navnet på gutten Sigve. Husk det, i tilfelle. Sigve var hele ni dager eldre enn Eirik.
Ingrid måtte løpe hjem straks Eirik krevde amming om 20 minutter. Det gikk ikke helt lett: to små av Oda (for nå er elskerinnen blitt en Oda, selvfølgelig) tynget armene, resten av Oda spratt ved siden, lykkelig for hjelp, passet på mette Sigve. Ingrid løp og funderte på hvor hun skulle få plass til to ekstra senger.
Tre år senere danset vi i bryllupet til Oda, og etter fire på Ingrids. Ingrids nye mann hater hvite sokker livet må da være mer fargerikt!, sier han, og han elsker kona, sønnen og to døtre. Oda har fire gutter og ektemannen håper enda på ei datter.
