Stesønn
Da jeg og Marit møtte hverandre og forelsket oss, var Ingrid seks år. Hun hadde vokst opp uten far, og hun hadde et så stort behov for kjærlighet at det aldri ble noe brytning eller problemer mellom oss. Vi fant tonen med det samme, og alt var bare idyll helt til puberteten banket på døra!
Du er ikke pappaen min! ropte Ingrid plutselig en dag.
Hva mener du med det, liksom? Hvem har hørt på klagene dine om klassevenninner, forsvart deg på foreldremøter år etter år? Hvem er det som har gjemt bort de siste sjokoladebitene i huset, for å kunne trøste deg når du er lei deg? Hvem var den første som fikk vite hemmeligheten om at du stjal dukken til irriterende Silje fra naboblokka? Og hvem var det som listet seg ut i nattemørket for å returnere dukken, så alt skulle virke uskyldig igjen? Dessuten, vi har jo hatt en pakt helt siden du var liten: Hvis du kaller meg pappa, så står jeg støtt som fjell. Hvorfor er jeg plutselig ikke pappa lenger?
Det traff meg midt i hjertet såret skikkelig. Men jeg var nødt til å skjule det. For det første fordi jeg er mann, og for det andre fordi å bli sur på Ingrid bare ville gjøre alt verre.
Argument notert, sa jeg og gjorde honnør. Skal vi da ta en runde på hvilke rettigheter og plikter vi har, «ikke-far» og «ikke-datter»-stilen?
Det var tungt å si sånt, men jeg følte det var riktig. Ingrid trengte å kjenne på friheten til å velge, men innenfor trygge rammer. Men hun overrasket meg igjen, sukket og svarte bare:
Nei, gidder ikke. Og så smalt døra igjen.
Ingrid har alltid vært typen som forklarer følelsene sine, selv om det bare handler om hvorfor hun ikke vil spise grøt.
Den smaker vondt! svarte hun.
Hvorfor det?
For lite sukker, og det ligger ekkel hinne på toppen.
Greit, liksom! Da er det bare å koke en ny porsjon eller gi henne det kakestykket hun drømmer om, med mer reklame-melkepulver enn korn i. Men nå plutselig bare «gidder ikke» og «du er ikke pappaen min».
Jeg ble stående utenfor døra og telle årringer i treverket, men løsningen kom ikke der og da. Vel, vi fikk bare la det gå.
Marit tok det hele med knusende ro. Hun sa at hun i sin tid bare var glad om faren ikke var hjemme, og mente bestemt at alt ville gå over så fort hormonene roet seg. Men hun innrømmet at det tok forskjellig tid for alle. Selv begynte jeg å savne Ingrid skikkelig. Ingen å se fotball på TV med, ingen å fnise med over venninna til Marit, Sissel, som byttet hårfarge oftere enn værskiftene i Oslo.
Så, smått om senn, begynte Ingrid å titte ut av sitt skjell igjen men med mer temperamentsutbrudd. Tidsplanen for det var hemmeligstemplet og kjent kun for henne selv. Og jeg jublet som et barn de gangene hun var sitt gode, gamle jeg.
Jenter, skal vi ta en tur ut i marka til helga? spurte jeg. Yr melder oppholdsvær, vi kan slenge med fiskestanga og teltet.
Ja, Ingrid, skal vi det? Marit tente selvsagt på ideen.
Aldri i livet! Ta dere av fiskestengene deres selv, dere sære friluftsfolk! smalt døra, igjen.
Et øyeblikk siden hadde alt vært strålende, og så bam! lyn fra klar himmel.
Da har hun vel fått nok av fisking også, sukket jeg.
Så, en dag, kom ikke Ingrid hjem fra skolen og svarte ikke på mobilen. Vi ringte venninnene. Jeg klarte ikke sitte i ro, så jeg satt meg i bilen og dro på leting. Først stakk jeg innom Magnus, som før hadde vært en nær venn av Ingrid.
Aner ikke hvor hun er, mumlet Magnus.
Ingen idé?
Etter at hun mente jeg var kjedelig, har vi nesten ikke snakket sammen.
Hun kaller meg bare «ikke-pappa» for tida, men jeg bryr meg like mye.
Jeg snudde og gikk, men Magnus ropte etter meg:
Kanskje hun henger med Ole da?
Hvem er det?
Fra parallellklassen. Ikke akkurat det beste selskapet, så du burde nok snakke med henne.
Nettopp! Da kjører vi du viser vei.
Jeg blir ikke med dit.
Magnus, noen ganger trenger folk hjelp selv om de ikke innrømmer det. Du har alltid vært tøff.
Greit da, gav han seg.
Vi kjørte til noen gamle garasjer, musikken dundret. Utenfor sto et hopetall tenåringer. Jeg spurte:
Er Ingrid hos dere?
Er du med i letepatruljen, eller? flirte en av gutta. Plutselig dukket Ingrid opp i døråpningen.
Hva gjør du her? nærmest skrek hun.
For å hente deg.
Jeg kan veien hjem selv.
Kanskje, men det er blitt sent, og jeg vil slippe å hente deg på politistasjonen i natt. Taxi’n er klar, prinsesse.
Hun fnyste og satte seg i bilen, sendte et blikk til Magnus:
Forræder!
Dette ble snart et mønster. Stadig måtte jeg hente Ingrid på de samme garasjene, og gutta sa hun var den eneste med sjåfør. En kveld ville hun ikke bli med.
Hva vil du egentlig? La meg være, jeg er voksen nok!
Ta det med Stortinget, lo jeg, grunnloven sier ikke det.
Stikk, freste hun og snudde ryggen til.
Jeg går ikke før du blir med meg, ikke engang dit du bad meg dra.
Jeg angrer på at mamma møtte deg det hadde vært bedre uten deg! sa hun lavt, før hun likevel satte seg i bilen.
Slag i magen, altså. Jeg kjørte hjem med tårer i øynene, og tenkte at kanskje jeg burde gi opp og la henne være. Hvem er vel jeg, bare mammas mann. Men jeg klarte ikke snu ryggen til henne, ikke så lenge hun famlet i kanter og krater. Hva om hun virkelig trenger en hånd?
Og plutselig en dag, var garasjene tomme, gjengen forsvunnet, og jeg ante ikke hvor Ingrid befant seg. Magnus, etter mye press, nevnte noen andre tilholdssteder, men hun var ikke der heller.
Hun kom og gikk som hun ville. Noen ganger midt på natta. Marit sov dårlig, men lot som alt var greit for å holde roen i huset. Vi lå i senga og trykket hendene sammen i stillhet og ventet på at den berømte ytterdøra skulle smelle.
En natt ringte mobilen min.
Per Arne, sa Magnus, Ingrid ringte meg. Hun sitter fast i en leilighet på Karl Johans gate. Kommer ikke ut.
Vet du hvor?
Fikk en beskrivelse, tror jeg vet hvilket bygg det er.
Da blir du med.
Marit sto med gråten i halsen. Jeg klemte hånden hennes. Ikke bekymre deg, alt ordner seg! Stek noen pannekaker, jeg blir sulten. Og legg deg, vær så snill la meg ta denne.
Jeg hentet Magnus, og vi suste avgårde gjennom Oslo. Det var litt ville tilstander gjennom sentrum. To fulle karer slang ølbokser etter bilen vår og sverget, men vi kom oss heldigvis trygt frem.
Utenfor bygget ba jeg Magnus vente i bilen, for å passe på at den stod der når vi kom tilbake. Innenfor banket jeg på noen dører. Først møtte jeg en søvnløs, pratsom eldre dame.
Det finnes tre sånn suspekt leiligheter i oppgangen, bød hun. Fulle av pøbler!
Tusen takk! Jeg noterte.
Første døra: full husvert og en sliten dame, pluss en artig border collie med kloke øyne. Neste dør: øde. På det tredje forsøket, hjertet mitt slo som en hammer. Mens jeg skulle til å banke på, ble døra revet opp ut kom en jente. Lik Ingrid på meters avstand, men blikket hennes var helt tomt, og hun smilte malplassert. Da fikk jeg frysninger nedover ryggen.
Jeg presset meg forbi, banet vei gjennom folk, snublet i glassflasker, ropte og lette. Plutselig hørte jeg stemmen hennes gjennom en dør:
Pappa! Pappa!
Jeg røsket i døra, og der satt Ingrid alene på gulvet og skalv.
Vi falt hverandre om halsen.
Da vi gikk ned trappa, kom politiet. Hun hadde visst blitt holdt tilbake, og det var den snille damen som hadde ringt inn.
Er det din datter? spurte politiet meg.
Egentlig er jeg stefaren hennes, sa jeg.
Han er pappaen min! sa Ingrid høyt.
Hjemme satt Marit og ventet med pannekaker og rømme litt salte, sikkert blandet med noen tårer, men de var verdens beste pannekaker. Og mens jentene hørte på, forklarte jeg forsiktig at uansett hvor mye hun ville støte meg vekk, så ville jeg bli. Jeg elsker dem begge, og uten dem mister alt mening. At livet ikke er lett, at det gjelder å lære seg å sjonglere og at noen ganger må man falle for å lære å reise seg igjen. Og alt det andre men de bare satt der, lente hodet i håndflaten og smilte. Mine fine jenter. Mine.
