Katten, som nesten hadde slått seg til ro med tanken på at han skulle dø alene fryse i hjel, sulte, svike og gi opp kjente plutselig noe lite og varmt ved siden av seg…
Han hadde blitt kastet ut. Bare satt på gata. Etter ti år i samme familie.
Alt på grunn av et råd fra legen: Det kunne hende at den nyfødte fikk allergi mot katt. Akkurat det diffuse kunne hende avgjorde kattens skjebne til slutt.
Selvsagt ville ingen ha en voksen, ti år gammel katt inn i huset. Mannen tenkte ikke særlig over det, og med kald samvittighet bar han bare ut katten ikke en gang til dyrebeskyttelsen, men rett ut på gata. Til nabogården. I skavlene, i bitende kulde. Han visste godt at katten ikke ville finne veien hjem igjen. Sannsynligvis ville han ikke overleve natten engang det var meldt sprengkulde.
Kald logikk. Ren kalkyle.
Alt kunne blitt slik. Men skjebnen ville det annerledes. Katten, som allerede var i ferd med å gi opp, kjente plutselig noe levende, noe varmt, mot siden.
Han rørte på seg med et stønn, snudde hodet og ble stående.
Foran ham klynget to små bylter seg sammen, med store, tillitsfulle øyne. De stirret på ham med et håp han selv hadde mistet.
Selvfølgelig… tenkte han bittert og utmattet. Ikke nok med at jeg skal dø jeg får ikke engang fred til det. Hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Små kattunger. De var også kastet ut. To nøster, i samme kulde, samme uforsonlige vinter. Hvorfor visste han ikke. Men en ting var sikkert: Hvis han, den voksne katten, ga opp, ville de ikke ha en sjanse. De ville fryse i hjel, rett ved siden av hans kalde kropp.
Han prøvde å riste kulden ut av stive labber, dro kattungene inntil seg, slikket dem. De presset seg mot ham med barnslig tillit det var som om de hadde funnet ikke bare en mor, men ren redning.
Ja, da var jeg tatt sukket han inni seg.
Magen verket av sult. Da måtte de små ha det enda verre. Halte seg av gårde mot søppeldunken, der duftene av mat enda hang. Fant, med møye, to forksnedfryste kjøttbollebiter og litt kyllingskrog. Bar tilbake, ga kattungene mat først, tok restene selv.
Da de var mette krøp de under magen hans, purret lavt og sovnet med nesene trygt gjemt. Søvnen kom brått for ham også.
Så hørte han en stemme:
Mamma! Pappa! Se! Det er en katt med kattunger her!
Han måtte le litt for seg selv. Jo da, katt…
Men jenta var ikke slik som bare gikk videre.
Ti minutter senere var hun tilbake. I hånda et nett med luktende mat, under armen et gammelt, men lunt pledd. Nå lå de på et mykt teppe, ikke direkte på bakken.
En time senere var jenta der igjen sammen med faren. Han dro på en hjemmelagd kasse satt sammen av gamle møbler. Et papir med rød skrift på fronten: IKKE RØR. IKKE JAG. VI MATER DEM. LEIL. NR 22.
Hele kvelden kom naboer forbi, de satte fra seg bokser med kattemat, middagsrester, til og med babymat. Omsorg og varme spredte seg i hele oppgangen.
Neste dag kom far og datter tilbake for å besøke kattemammaen og kattungene. Da kattungene var mette, orket de ikke engang krype bort til ham, men sovnet halvveis.
Om kvelden, da familien gikk forbi, pilte kattungene med små pip mot jenta.
Katthannen selv, som etter hvert bare ble kalt Gråpus, så på fra kassen. Han gadd ikke gå bort. Han hadde blitt sveket før. Ville ikke stole på noen igjen.
Mamma, sa jenta. Du har ikke gitt mat til kattungenes mamma. Hun er nok sulten hun også…
Det klarer hun sikkert, sa moren, med et rykk på skuldrene. Hun er voksen, finner nok ut av det selv.
Hva mener du mamma? avbrøt faren overrasket. Det er jo en hannkatt, ikke en hunnkatt.
Jenta rynket pannen. Jamen, se hvordan han steller og slikker dem han må jo være kattunge-mamma!
Se ordentlig på ham, smilte faren. Han er verken en mamma eller en hunnkatt.
Moren satte seg på huk, gransket katten, strøk forsiktig under magen. Gråpus rygget unna og så bebreidende opp.
Herregud… hvisket hun. Det er virkelig en hannkatt…
Nemlig, tenkte Gråpus.
Så du… i all denne kulda, har du passet på de små, varmet dem og mettet dem?
Han ga henne ingen respons. Det eneste han brydde seg om, var å få plassert de små et sted trygt deretter forsvinne. Uten å bli sentimental.
Men skjebnen blandet seg.
Moren gikk ikke. Hun gråt.
Mamma, sa jenta lavt, mens hun presset kattungene inntil seg. Se på ham. Han er nok en innekatt som nylig ble kastet ut…
Ja, la faren til. Noen bestemte at han var overflødig. I stedet for bare å gi opp, ble han mamma for noen andres unger.
Du sier det bare for å få oss til å gråte? snufset moren.
Nei, bare nevner fakta, svarte faren rolig.
Moren løftet Gråpus forsiktig, la ham inntil seg.
Han strammet seg, var klar til å stikke av men i stedet malte han lavt. Han skjønte ikke selv hvorfor.
Han trodde: De gir meg mat, vasker meg, så setter de meg ut igjen. Men…
Der stod han plutselig på badet. Bli skrubbet med katten-shampo. Han protesterte høylytt, men jenta og moren strøk ham beroligende.
Så fikk han teppe over seg, en myk sofa å ligge på og varm mat. Kattungene sovnet som vanlig under magen hans.
Ekte helt, hvisket moren og strøk ham over ryggen. Det er ikke alle mennesker som ville gjort det du har gjort…
Hm, fjoller, tenkte Gråpus. Men greit, jeg kan kanskje la være å klore dem akkurat nå.
Han samlet kattungene nær seg, slikket dem. Moren gråt igjen.
Rare vesener disse damene, gliste han inni seg. Vasker meg, gråter… De sliter nok med dårlig samvittighet.
Han sovnet dypt, inntil de små. Han visste ikke at det var moren som først hadde forbudt å ta noen gatekatt-familie inn i huset. Derfor ble det pappas og datterens prosjekt å bygge huset ute.
Nå lå Gråpus og kattungene krøllet sammen til en liten, lodden haug.
Familien stod stille og så på den gamle katten, som hadde vist seg mer menneskelig enn de fleste.
Men vi gikk i hvert fall ikke bare forbi? sa jenta lavt.
Og far og mor nikket stille.
Kanskje var dette det klokeste vi hadde gjort på lenge.
Nå, når natten faller på og alle sover trygt og varmt, tenker jeg tilbake og forstår noen ganger viser det seg at det finnes varme og sjenerøsitet der man minst venter det. Kanskje, nettopp fordi man selv har kjent sorg, kan man gi trygghet videre. For det er slik vi alle overlever vinteren sammen.
