I tretti år jobbet jeg på tekstilfabrikken, bare for at barna mine skulle få det bedre enn jeg hadde det selv. På min syttiårsdag spleiset de på en blomsterbukett med levering på døra.
Der sto jeg, i en tom leilighet, med en svær blomsterkurv levert fra budet, og gråt. Hadde noen fortalt meg for førti år siden at dette skulle være virkeligheten min på min syttiårsdag, hadde jeg tatt det som en dårlig vits. Men livet har sin egen, litt ironiske sans for humor og spør aldri om du er klar for sluttpoenget.
Denne torsdagen våknet jeg like før seks, selv om jeg ikke hadde noe sted å gå. Gamle vaner jeg sto opp før soloppgang i tretti år for å rekke første skift på fabrikken.
Jeg sydde arbeidsklær, forklær og uniformer. Oslo hadde flere slike fabrikker den gangen, fulle av kvinner som satt bøyd over symaskinene, fingrene fulle av nålestikk, og hodene fulle av drømmer om at barna skulle få slippe dette livet. For hvem ellers jobbet vi for om ikke dem?
Min Einar, fred over hans minne, jobbet på NSB, på togene. Vi dro lasset sammen. Jeg klager ikke vi hadde vårt. Først en ettroms på Tøyen, så byttet vi til en toroms med kjøkken på Bøler.
Fjernvarme, balkong med utsikt til parkeringsplassen. Men barna hadde alltid rene klær, varm middag og skolebøker. Ole fikk ekstraundervisning i engelsk, og Lise gikk på datakurs på biblioteket. Einar tok overtid, og jeg tjente litt ekstra om kveldene ved å sy gardiner og selskapskjoler for naboene.
Og tenk det lønte seg. Ole ble jurist og har nå sitt eget kontor i Oslo sentrum. Lise driver eget firma i Bergen, noe innen markedsføring jeg har aldri helt skjønt hva hun egentlig gjør, men folk betaler henne, så da er det vel bra. Jeg er stolt av dem, det er jeg. Men den stoltheten smaker litt som te uten sukker det er liksom noe som mangler.
Einar gikk bort for åtte år siden. Hjertet. Raskt, uten forvarsel han la seg om kvelden og våknet aldri igjen. Det første året ringte barna hver dag. Det andre, hver uke. Nå ringer Ole på søndag, hvis han husker det.
Lise sender SMS, korte meldinger, nesten som telegram: “Mamma, er du frisk? Klem.” Jeg svarer: “Jada, jenta mi.” Hva annet skal jeg skrive? At jeg snakker med TV-en om kvelden? At kassedama på Rema 1000 var den eneste som pratet til meg på lørdag?
Jeg hadde forberedt meg i en uke til denne bursdagen. Dumme meg baker ostekake etter mammas gamle oppskrift. Kjøpte en ny duk med solsikker fordi den fikk meg til å smile. Tok frem det fine serviset fra bryllupet med Einar, som vi nesten aldri brukte. Fire kuverter. For Ole sa han “skulle prøve å få det til”, og Lise skrev at hun “måtte sjekke kalenderen”.
Ole ringte tidlig på morgenen. Sliten i stemmen, som om han ikke hadde sovet. “Mamma, jeg rekker det ikke. Har en sak i retten, den ble flyttet til i dag, jeg kunne ikke si nei. Men jeg kommer på lørdag, jeg lover!”
En time senere kom det en SMS fra Lise. Ringte ikke en gang. “Mamma, konferanse i Trondheim, rekker det ikke, er glad i deg, vi tar det igjen i helgen!!!” Tre utropstegn. Som om flere utropstegn kunne erstatte henne ved bordet.
Jeg sto på kjøkkenet og så på de fire tallerkenene, ostekaken, den tullete duken med solsikker. Så begynte jeg å rydde vekk alt sammen. Tallerkener inn i skapet, brettet duken og la tøy over kaken.
Klokka tre ringte det på døra. Budet sto der en ung gutt, kanskje 25 år, i mørkeblå jakke. En enorm kurv med roser, liljer og noe annet jeg ikke kjente igjen, og et kort: “Kjære Mamma, vi ønsker deg alt godt og masse helse! Hilsen Ole og Lise.”
Budet smilte. “Gratulerer med dagen! Noen er veldig glad i deg, skjønner jeg.”
Jeg tok kurven, den var tung. Satte den på det lille bordet i gangen og lukket døra. Så satte jeg meg på krakken ved garderoben og ble sittende fem, kanskje tjue minutter. Blomstene luktet så sterkt i den trange gangen at det nesten gjorde meg kvalm.
På kvelden ringte Sigrid eneste naboen jeg fortsatt snakker med. 75 år, bor etasjen under, alene som meg. “Astrid, nå har du bursdag, kom opp på te jeg har bakt eplekake.” Jeg gikk. Vi ble sittende i hennes kjøkken til ti om kvelden. Sigrid spurte ikke om barna. Hun visste.
På lørdag kom Ole. Alene, uten kone og barnebarn. Tre timer var han der, og en av dem stod han på balkongen med telefonen. Han la igjen en konvolutt med penger på skapet i gangen. Lise meldte at “noe kom i veien, men på julaften, da kommer jeg helt sikkert”.
Det var da jeg skjønte noe. Ikke at barna mine ikke er glad i meg. De er det. På sin måte, i sitt tempo, mellom rettssaker og konferanser i Trondheim. De er glad i meg slik jeg var glad i mitt yrke samvittighetsfullt, men alltid med hodet ved symaskinen. Jeg jobbet i tretti år for at de skulle slippe mitt liv, men ingen advarte meg om at prisen for deres gode liv var mitt tomme hjem.
Ostekaken delte jeg med Sigrid. Blomstene sto en uke, så visnet de. Konvolutten fra Ole la jeg i skuffen hvor Einar hadde sine NSB-papirer.
I går kjøpte jeg billett til tur med seniorgruppa til Gudbrandsdalen. Buss, to dager, Sigrid skal bli med. Da jeg fortalte det til Lise på telefonen, ble hun virkelig overrasket. “Mamma, når begynte du egentlig å reise sånn?”
“Fra jeg fylte sytti, jenta mi,” svarte jeg.
Det ble stille i røret i tre sekunder. Så sa Lise “så fint, mamma”, og skiftet tema. Men i de tre sekundene med stillhet var det mer kjærlighet enn i alle utropstegnene hun hadde sendt meg. Jeg vet hun en dag vil forstå kanskje når hun selv er seksti, med et tomt stol ved bordet. Men jeg har ikke tid til å vente på det.
Jeg er sytti år, har friske bein, bussbillett, og en nabo som baker eplekake. Einar ville sagt: “Astrid, ikke klag, dra nå ut du.” Så det gjør jeg.
Og i dag skriver jeg dette, for jeg har lært én ting: Livet gir ingen garantier men det er aldri for sent å pakke kofferten.
