Du, hør her jeg må fortelle deg noe som skjedde med Even. Dette er en av de historiene som får deg til å stoppe opp og tenke over hvor lite du egentlig vet om det å gjøre noe godt for andre, vet du?
Så, dette er noe alle burde huske på: Ikke overse problemer du ser rundt deg det kan snu opp-ned på alt.
**Scene 1: En test på medmenneskelighet**
Even og kjæresten hans, Ingrid, satt på en benk i Slottsparken. Sola skinte, de delte en bagett fra Narvesen, alt var bare kos… Plutselig kommer en liten gutt mot dem, slitt og litt møkkete, med en knust lekebil i hånden.
Ingrid hevet øyenbrynene og rynket på nesa:
«Kan du være så snill og gå et annet sted? Det lukter helt forferdelig», sa hun uten å møte blikket hans.
**Scene 2: Vennlighet uten baktanker**
Even klarte ikke bare sitte der og la som ingenting. Han ignorerte blikket fra Ingrid, åpnet matposen sin og rakte gutten hele brødskiven.
«Her, ta denne. Du trenger den sikkert mer enn meg,» sa Even varmt.
Gutten tok imot med skjelvende hender, men i stedet for å spise, snudde han brått og raste avgårde mellom trærne.
**Scene 3: Gjemmestedet**
Noe traff Even rett i hjertet var det nysgjerrighet? Eller noe annet? Han fulgte etter gutten til en falleferdig bakgård bak den gamle Rema 1000-butikken. Der, inntil et gjerde, lå en gammel dame på et teppe av filler. Gutten satte seg ved siden av henne, åpnet bagetten forsiktig og matet henne med små biter, som om han var vant til det.
Even ble stående i skyggen, og det knep seg til i brystet.
**Scene 4: Smykket med skjebne**
Den gamle damen smilte svakt, tok av seg et slitt sølvsmykke hun hadde rundt halsen, og la det forsiktig i gutten sin hånd. Even kom nærmere, og akkurat da traff lyset fra gatelykta det lille smykket.
Det var det. Det samme smykket med en inngravert lilje, som hans mor bar den siste dagen han så henne den dagen for femten år siden hvor hun forsvant sporløst.
**Avslutningen:**
Even trådte ut av skyggene, stemmen ristet:
«Hvordan hvor har du fått det smykket?» spurte han, pekende på det.
Damen løftet hodet langsomt, øynene tåkete av alder og minner. Hun stirret på ham lenge, og plutselig fyltes blikket med tårer.
«Even?… Er det deg, gutten min?» hvisket hun.
Det viste seg at etter den grusomme bilulykken for femten år siden, hadde moren hans mistet hukommelsen. Hun ante ikke hvem hun var, eller hvor hun hørte hjemme. Hun hadde overlevd ute på gata bare på ren flaks og godhet fra folk og denne lille gutten, som hun møtte på et krisesenter og passet på som sin egen. Det eneste hun hadde beholdt, var smykket det var hennes eneste håp, en påminnelse om at noen kanskje en dag ville kjenne henne igjen.
Even satte seg ned ved siden av henne, på fortauskanten, og omfavnet henne hardt. Da forstod han: Hadde han bare gjort som Ingrid og oversett gutten, ville han aldri funnet moren han hadde savnet halve livet sitt.
**Moralen?** Hjertet fanger mer enn øynene dine noen gang vil gjøre. Spar aldri på vennlighet mot en fremmed kanskje det er akkurat det som åpner døra til din egen lykke.
