Ingrid sang av glede, selvsagt gjorde hun det!
Hun hadde fått sin egen leilighet en helt egen hjem, uten en sur utleier som slår av strømmen klokken elleve, står og maser over skulderen og skrur av gassen under gryta som nesten koker over.
Ingen forbud mot å bruke hårføner eller rettetang, «slik at det ikke går galt».
Å bade i badekaret var ikke tillatt, kun dusj, og det skulle skje én gang om dagen, velg selv om det ble morgen eller kveld uansett sto fru Solveig utenfor døra og dunket for at man skulle stille skru ned vannet.
Hun hadde bodd under Solveigs regime i et år, Solveig som trodde hun var Ingrids mentor og veileder, og straks Ingrid fylte atten år, maste hun seg til å få flytte på studenthybel.
Det var heller ikke bare stas veggedyr og kakerlakker var småting, men når noen stjal stekepanna med ferdigstekt potet mens man snudde seg, eller når roomiene tok med seg gutter hjem, det var hakket verre.
Hun holdt ut et år, men så var det nok spesielt etter at faren hennes kom på besøk og så kaoset på studenthjemmet.
Selvsagt fikk hun ikke bli der dag til, og i fem år bodde Ingrid i leilighet hos gamle mormor Randi.
Snill dame, litt sær, men hjertegod.
Etter endt utdanning fikk Ingrid seg jobb, fortsatte å bo hos mormor, og brukte all fritiden på å spare opp til egenkapital. Hun drømte om å kjøpe sin egen leilighet, om den så bare var bitteliten.
Mens andre jenter løp på dater og brukte lønna på fine klær og dyr veske, jobbet Ingrid og la til side hver krone.
Selv mormor Randi ba henne slappe litt mer av, men Ingrid var sta og målbevisst.
En dag kom foreldrene hennes på besøk, og faren fortalte spent at de hadde bestemt seg for å hjelpe henne sammen med bestemorssøster Gerd.
Gerd, fars grandtante, hadde aldri hatt familie, jobbet som lærer til hun var åttifem, og hadde røket uklar med de fleste slektningene. Den eneste hun hørte litt på var Ingrids far.
Hun var veldig glad i Ingrids mamma også, som dessuten også var lærer.
En dag ba Gerd Ingrids far om å hjelpe henne inn på sykehjem, da de igjen kom på besøk med mat.
Faren sa ikke noe, men dro sammen med mamma for å se på sykehjemmet, og de bestemte seg like godt for å gjøre klar Ingrids rom hos Gerd.
Datteren bodde jo uansett i en annen by.
Gerd var, til tross for sin alder, klar og oppegående, og sa til nevøen sin at hun klarte seg, hun visste godt hun kunne være vanskelig og ødelegge det gode inntrykket hun hadde fått etter alle år som venninne.
Men foreldrene sa det skulle hun ikke tenke på, så fikk de ro i sjela også, og ikke for egen vinning selv om både katten og undulaten deres, Kåre, til stadighet måtte passes bort når de var på reise.
Nå kunne dessuten Gerd passe både dyr og hus, og de kunne reise med god samvittighet.
Ingen utgifter til mat eller bensin, alle samlet til måltid, og hvis far skulle på fisketur, slapp mor å sitte alene.
Gerd tvilte litt, men godt var det å ikke være helt alene i verden.
Hun levde noen gode år sammen med familien, tydelig preget av kjærlighet og gikk så rolig bort, og alt hun eide ble testamentert til nevøen, Ingrids far.
Ingrid selv fikk overlevert et kjede som gått i arv, og selv i tunge tider hadde Gerd aldri solgt det.
Ingrid tok det imot med glede og kjærlighet, og så ofte på det, tenkte på gode gamle Gerd.
Pappa foreslo å selge Gerds leilighet og kjøpe Ingrid en leilighet i byen hun hadde slått seg ned i, siden hun trivdes så godt der.
Slik fikk Ingrid sin egen, liten toroms. Kvinnen som bodde der før sa hun etterlot gode energier, og Ingrid satte straks i gang med oppussing foreldrene var stadig på besøk og hjalp til.
Ingrid foreslo stadig nye ideer, pappa gjennomførte tålmodig alt hun fant på.
Etter hvert strålte leiligheten, og mamma ville gjøre om hjemme også, Ingrid lovte å fikse designet.
Slik fant Ingrid seg til rette i egen leilighet, hun rakk å bli glad i byen selv om den var fremmed i starten.
På jobben ble hun kjent med Kari, de ble gode venninner, og Kari kom ofte på besøk.
En dag fortalte Ingrid om da hun som liten klatret opp på taket av blokka sammen med naboen og venninna Siv og solte seg der.
Morsomt, sa Kari, kanskje vi skulle
Jentene så på hverandre og lo.
Vi må bare ikke bli innelåst der oppe, Siv og jeg ble sittende der til kvelden en gang, vaktmesteren het Rune og var litt tunghørt. Han bare låste, selv om vi ropte, og hengte på lås.
Heldigvis kom pappa tidlig hjem den dagen og slapp oss ned.
Vi var livredd!
Fikk du kjeft? spurte Kari medfølende.
Nei, svarte Ingrid, pappa skjemte meg bort, mamma var streng så han dekket for meg. Hun vet fortsatt ikke om alt jeg fant på.
Du er heldig, jeg fikk ofte kjeft, jeg var også rampete. Hva om vi spør vaktmester om nøkkel og soler oss i fred?
Ja, la oss prøve!
Vaktmesteren, Alf, var skeptisk regler og sikkerhet, jentene kunne falle.
Vi er voksne, protesterte de, vi skal bare sole oss og gå stille ned, ingen får vite det.
Ok, men ingen sprell, sa Alf, og de ble liggende halve helga på taket.
Flere ganger lånte de nøkkelen av snille onkel Alf.
En dag trodde de at døren knirket, men så ikke noe mer, og på vei ned fikk de øye på en eldre kvinne, ordentlig kledd og velstelt, som lente seg mot en ventil og spiste brødskive.
Hvem er du? spurte de i kor.
Jeg? sa damen forlegent, tygde og svelget Jeg Jeg heter Ingrid Bjørg.
Ingrid syntes hun kjente henne igjen.
Du er du ikke den forrige eieren av leiligheten min? spurte Ingrid overrasket.
Jo, sa Ingrid Bjørg, du er den snille jenta som kjøpte leiligheten min, vet dere
Hun begynte å gråte.
Hun la ut om livet sitt.
Jeg oppdro Morten alene. Far hans stakk da han fant seg en ny. Jeg glemte meg selv, alt for gutten. Han var svakelig, men flink på skolen, universitet, master
Jobb og karriere men med jentene var det aldri enkelt.
For fem år siden traff han Silje. Hun var ei grepa jente, tok straks ansvar for alt hjemme, vask, mat, stell av Morten.
Jeg kunne roe litt ned, nyte livet mer.
Han hadde for lengst kjøpt større leilighet, men bodde hos meg.
Men da de fikk Aurora, flyttet de. Jeg trivdes alene, men fikk stadig flere barnebarn: Sondre året etter, og så lille Maria.
Plutselig ble det foreslått at jeg skulle selge leiligheten jeg bodde jo uansett hos dem, hjalp til hvorfor skulle den bare stå der?
Så havnet jeg i et lite helvete.
Silje begynte å jobbe igjen, jeg skulle passe tre små.
Men jeg ble syk, høyt blodtrykk. Legene ba om ro og stillhet men hvordan få det med tre unger?
Silje styrte oppdragelsen, jeg skulle bare lage mat, mate, vaske småfolk om de sølte, lese eventyr, gå på tur, rydde før de unge kom hjem.
Men å oppdra, sette grenser, lære noe det fikk jeg ikke.
Etter middag, vasking, legging og eventyr, fikk jeg litt fri.
Du må holde deg i aktivitet, mamma, sa Morten, bevegelse er livet! Du gjør det så bra, barna elsker deg, vi kan jobbe mer.
Vi lever jo som én stor familie, hvem andre kan skryte av det?
Så da de tidlig på sommeren reiste til hytta ved sjøen og etterlot meg med barna, trodde jeg det ikke skulle gå.
Jo da, jeg elsker dem. Men jeg er så sliten. Jeg løy til Morten og sa jeg ville besøke ei venninne.
I virkeligheten vandret jeg bare rundt i byen, på utstillinger, museer
Men hvor sov du? undret jentene.
Damen smilte trist.
Jeg sov ikke, det var sommer, jeg satt ved elva på en benk.
Men i dag gikk jeg tilbake til blokka, mine barns hjem. Jeg så døra åpen til taket min lille Morten elsket å gjemme seg der oppe. Jeg tenkte nesten å sove der i natt.
Det er jo forferdelig, sa de unge.
De klarte å overtale Ingrid Bjørg med seg hjem til Ingrid.
Oj, så fint dere har fått det, Ingrid! Så vakkert. Åh, jeg angrer at jeg hørte på Morten og Silje Nei, dere må ikke tro
Jo, vet du hva! Du må komme til meg, sa Ingrid.
Nei, det blir for galt, sa hun lavmælt.
Klart det går!
Men, sier Kari forsiktig, hvor ble det av pengene for leiligheten? Unnskyld at jeg spør.
Kari er stjerneadvokat, forklarte Ingrid, ikke vær redd for henne.
Alt fikk barna, sa Bjørg, Morten sa han skulle sette halvparten på konto for meg, resten til seg selv.
Du kan kjøpe en ettroms for den summen, sa Kari tankefullt.
Vi hjelper til med oppussingen! ropte Ingrid entusiastisk.
Men hvordan da
Stol på oss, sa Kari med smil.
En måned senere flyttet Ingrid Bjørg inn i ny ettroms i sin gamle blokk.
Hva Kari sa til Morten på jobben er det ingen som vet. Han var lenge unnvikende, småforbannet på moren fordi hun ikke sa ifra. Men blod er tykkere enn vann.
Silje nektet å prate med svigermor.
Barnebarna gikk likevel på overnatting hos bestemor, én og én i slengen, og til slutt fant alle ro. Barna fikk plass i barnehage, Silje slappet mer av.
Bjørg og Ingrid besøkte hverandre, dro på museer, utstillinger, delte livet.
Nei, sier Kari, når jeg blir gammel jeg skal bo for meg selv uansett hva, ikke la meg overtale, jeg vil ikke ende opp på taket uten søvn.
Helt enig, sier Ingrid.
God morgen, dere fine!
Takk for at dere er her med meg.
Mange gode klemmer!
Lenka sang av glede, så klart!
