Kjære dagbok,
I dag følte jeg at hele livet mitt raste sammen. Det er vanskelig å finne ro når hjemmet mitt føles splittet. For et halvt år siden tok jeg inn mamma hos oss. Hun har blitt så gammel nå hele 83 år. Etter at pappa døde, har det vært umulig for henne å klare seg alene på småbruket sitt på bygda. Barna våre er voksne, og har sine egne hjem nå, så jeg og Ingrid, kona mi, har bodd for oss selv i blokkleiligheten vår på Sagene i Oslo. Jeg tenkte det skulle gå helt fint å ha mamma med oss to rom skulle holde.
I starten sa ikke Ingrid så mye, men allerede etter en uke merket jeg hvor irritert hun ble av mammas nærvær. Småkrangler dukket opp ut av ingen ting. Hun mente at mamma burde spise etter oss, alene på kjøkkenet.
Geir, kan ikke hun spise etter oss? sa hun lavt, mens hun prøvde å holde smilet.
Hvorfor det? spurte jeg.
Jeg mister liksom matlysten når jeg ser på henne tygge uten tenner. Det er ekkelt.
Slutt nå, vi blir alle gamle en dag.
Det er noe annet, svarte hun.
Det plager også Ingrid at mamma har problemer med magen, og at hun til tider snorker høyt om natten. Plutselig var mamma ikke lenger velkommen på kjøkkenet, for ikke å snakke om at hun skulle bli med oss inn i stua. En kveld under middagen, klarte Ingrid ikke lenger å holde det inne:
Geir, jeg trodde ikke det skulle bli sånn her. Jeg holder ikke ut lenger.
Hva mener du da? Hva vil du jeg skal gjøre? spurte jeg.
La henne flytte tilbake til småbruket. Jeg vil ha hjemmet mitt tilbake! Hvorfor skal jeg føle meg som en gjest i min egen bolig, og tåle denne lyden og lukta?
Jeg ble helt satt ut, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. For to dager siden kom jeg hjem fra jobb det var stille i gangen. Mamma satt der, ferdig påkledd med kåpen sin og en blå koffert ved siden av.
Mamma, hva gjør du her ute?
Hun så på meg med et trist blikk.
Geir, vær så snill og hjelp meg å finne et eldrehjem! Vær så snill.
Hvorfor dette nå? Hva er det du sier? spurte jeg.
Jeg vil ikke at dere skal gå fra hverandre på grunn av meg. Det fortjener dere ikke.
I flere kvelder nå har mamma prøvd å overtale meg. At jeg må tenke på mitt eget liv også. Men hvordan kan jeg leve med å vite at mamma sitter ensom på et sykehjem i stedet for hos oss? Kanskje jeg burde forlate alt og flytte med henne tilbake til bygda, der vi kan være sammen? Hva er det riktige å gjøre? Jeg føler meg helt fortapt.
