På mine eldre dager husket barna plutselig at de hadde en mor, men jeg kommer aldri til å glemme hvordan de behandlet meg
Da mannen min forlot meg for en ung kvinne, stilte barna seg på hans side han var jo direktør for en stor bedrift og et respektert menneske. I mange år glemte de meg fullstendig, og jeg ble alene igjen. For ikke lenge siden gikk eksmannen min bort, og først da ble det klart at alt han eide, hadde han latt gå til den unge kona.
Da, og først da, kom barna omsider på at jeg var moren deres. Nå kommer de ofte på besøk, men jeg vet hvorfor Datteren min begynte nylig å komme med små hint: kanskje det var på tide å tenke på fremtiden, på testamentet. Ingen av dem har anelse om overraskelsen jeg har i vente. Alt vil komme for en dag når jeg blir borte.
På mine gamle dager oppdaget barna plutselig hvem jeg er for dem, men jeg har ikke glemt hvordan de forlot meg.
Årene gikk og jeg følte meg som en avglemt småstein ytterst ute i havgapet. Barna mine betraktet meg alltid som en fremmed, som om vi uttrykte oss på hvert vårt språk.
Skilsmissen fra mannen min var det dette som knakk det siste båndet barna valgte hans side, for han hadde posisjon, han var direktør, viktig og mektig. Det var jo mer fordelaktig å være på lag med ham. Og jeg? Jeg ble stående igjen alene. En forlatt hustru, en glemt mor.
Barna så ikke tilbake, og gjennom felles bekjente hørte jeg om ferieturer til Gran Canaria, om dyrt restaurantbesøk og ferier med faren og hans unge kone. De nøt livet mens jeg satt i den tomme leiligheten min. Hver slik beskjed, som glasskår mot hjertet.
En dag innså jeg at jeg måtte begynne å tenke på meg selv. Jeg reiste til utlandet for å jobbe. For første gang på årevis kjente jeg frihet.
Da jeg var ferdig med jobben og kom hjem, hadde jeg spart opp nok til å forvandle hverdagen min. Jeg fikk pusset opp leiligheten, kjøpte nye møbler og hvitevarer, og la til side litt penger i trygge norske kroner til alderdommen.
Samtidig bygget barna sine egne liv, store bryllup, barnebarn, tradisjoner. Så kom det plutselig, som et tordenskrall, en beskjed: min tidligere ektemann var død av hjerteinfarkt. Alt han eide, alt han hadde samlet, gikk til hans unge kone.
Sønnen og datteren min ble stående igjen med tomme hender. Da først kom det varme smilet og kjærlighetsfulle besøk.
Først kom de med små gaver på døra sjokolade fra Freia, epler fra Hardanger, og de spurte så pent hvordan jeg hadde det. Jeg tok vel imot dem, smilte, men inni meg forsto jeg hensikten.
Nå er jeg blitt 72 år. Jeg er frisk, sprek og fornøyd. Likevel begynte datteren min her om dagen å snakke om arv og fremtid. Et par uker senere tittet barnebarnet mitt innom, hun som giftet seg i fjor.
Bestemor, er det ikke trist å bo her alene? spurte hun med barnlig undring.
Nei, her har jeg det riktig så godt, svarte jeg.
Men leiligheten er jo så stor, fortsatte hun. Er det ikke slitsomt å holde den i stand? Kanskje jeg og mannen min kunne flytte inn, så slipper vi leie?
Jeg smilte. Motivet hennes var lett å gjennomskue.
Hvem har sagt at jeg gir bort noe? svarte jeg. Men jeg kan jo gi dere en god leiepris.
Barnebarnet mitt ble forundret. Hun hadde ventet at jeg skulle åpne armene, smile og si: «Bare ta alt, jeg blir så glad.» Men mine planer var av en annen art.
Flere år siden ordnet jeg testament. Der står det klart: Leiligheten skal selges, og pengene i norske kroner skal doneres til et fond for alvorlig syke barn.
Da datteren min fikk høre om det, raste hun og mente jeg ødela barnebarnas fremtid. Sønnen kom etter hvert snikende og foreslo at jeg kunne bo hos ham og hans familie. Men denne plutselige «kjærligheten» gjorde ikke større inntrykk.
Hva ville du gjort om barnebarnet ditt spurte om å få flytte inn og ta over leiligheten din?
