Pensjonisten Sigrid Olsen sukket tungt mens hun møysommelig snudde seg over på den andre siden. Leddsmertene og de hovne beina gjorde dagene tunge. Hun var sliten av legebesøk, lei av alle medisinene og behandlingene som aldri syntes å hjelpe.
Sigrid bodde alene, hadde aldri vært gift. Sønnen kom for mange år siden, etter en ungdomsforelskelse, og siden hadde hun klart seg på egen hånd. Plutselig ringte det på døren. Langsomt og støttende opp langs veggen, fikk hun åpnet.
Der sto sønnen Espen med svigerdatteren Ragnhild. Ved siden av dem stod fire år gamle barnebarn Mikkel, små hender klistret til en lekebil. Og en stor hund.
Mamma, det går fort. Vi må dra nå. Mikkel og Flesk er hos deg. Fem dager, kanskje seks! Vi henter dem da, sa Espen raskt.
Men… jeg er syk, jeg klarer nesten ikke gå, begynte Sigrid, med hånden støttende mot dørkarmen.
Vi hadde aldri spurt om det ellers, virkelig. Men vi kan ikke ta med hund og barn åtte timer med bil til Bergen. Mamma mi… Hun er ikke her mer, svarte svigerdatteren Ragnhild og begynte å gråte.
Barnebarnet hulket sammen med henne, og selv bikkja sukket tungt. Sigrid skjønte: «Jeg må bare klare dette!»
Det hadde gått et halvt år siden sykdommen tok over kroppen hennes.
Sigrid hadde nettopp fylt 60, men noe heltemot følte hun ikke. Mange eldre gikk med stokk. Helsen svekket henne fort, uten forvarsel.
Hun visste også at svigerinnen Anne Grethe var alvorlig syk. Svigerfaren Hans døde for lengst. Og nå var svigermoren borte Gått så brått hen, til og med yngre enn Sigrid.
Espen og Ragnhild hadde allerede dratt. Nå sto hun der, med vond skulder og vonde bein, og så på to barnebarnet og hunden.
Gutten klynget seg til den digre hunden, som vasket ansiktet hans med tunga.
Mikkel Han biter ikke, vel? Hvorfor er han så stor? Kunne dere ikke tatt med en puddel, i det minste? Hva slags hund er det? spurte Sigrid urolig.
Det er en engelsk bulldog, bestemor! Han er snill. Han heter Flesk og er veldig kosete, svarte Mikkel, og klappet hunden ivrig.
Men… Må man ikke gå tur med ham? utbrøt Sigrid, og kjente stresset banke i brystet.
Hun hadde bare hatt katter før, og de var lenge siden borte. Hund hadde hun aldri hatt ansvaret for.
Sorgen over svigermorens bortgang gnagde i hjertet.
Men Sigrid kunne ikke se for seg hvordan hun, med sine egne plager, skulle klare å passe på både en livlig unge og en stor hund.
Han må mates også! Han spiser kjøtt, og grøt, og alt mulig. Kom, bestemor, det er på tide med tur, sa Mikkel ivrig og begynte å ta på seg støvlene.
Sigrid husket ikke engang hva hun fikk på seg. Gutten ga henne båndet og tok henne i hånden. Sånn kom de seg ut på gata.
Hun hadde ikke vært ute på over en uke orket ikke. Men nå gikk hun, gjennom smertene og tårene. Hva skulle hun gjøre? I stillhet ba hun Gud om krefter. Det fantes ingen andre å be om hjelp. Barnebarnet og hunden var hennes ansvar.
Flesk gikk rolig ved hennes side. Han trakk ikke i båndet og var likegyldig til andre hunder som bjeffet eller løp forbi.
Sigrid begynte å respektere ham. Litt stolt rettet hun ryggen da de passerte nabodamene som satt på benken og slarvet.
Er det besøk hos deg, eller hva? Du sa jo du var syk! Hvordan skal du klare deg med både barn og diger hund? Helt gal er du! Han unge, hvorfor vil du være hos bestemor? Hun er jo helt utslitt! Og så leverer de hund i tillegg. Det var da dårlig gjort av foreldrene!
Trodde de at bestemor skulle være barnevakt og hundevakt mens de koser seg? ropte Zina på femte oppgangen så alle kunne høre.
Sigrid kjente barnebarnets hånd klemme hardt rundt hennes. Til og med bulldogen sendte damen et strengt blikk.
Tie stille! Ingen kommer og besøker dere, så er det kanskje misunnelse. Jeg ba selv Mikkel komme, vil gjerne ha ham her! Jeg er da ikke så syk. Og hunden, ja, den er jo en mesterskapsvinner, skal jeg si! Så ikke snakk stygt der barna hører! Sønnen min og kona hans er i begravelse, de dro ikke akkurat på ferie! sa Sigrid skarpt og la på sprang fremover, beina fulle av smerte, men hodet hevet.
Ikke hør på dem, Mikkel, bestemor blir alltid glad for å se deg! hvisket hun i heisen og klemte barnebarnet.
Bestemor Du skal vel ikke fly til himmelen, som oldemor Irmelin? Mamma og pappa sa at hun bor der nå. Nå er bare du igjen, bestemor, ikke forlat meg, jeg elsker deg så høyt! hulket gutten og klamret seg til beina hennes.
Hva er det du sier, vesle venn? Bestemor blir her! Du blir lei meg til slutt. Jeg skal følge deg til skolen og til universitetet og vente til du er ferdig i Forsvaret! Alltid vil jeg være her for deg, kjære Mikkel! sa Sigrid og holdt barnet tett til seg.
Gjennom smerter lagde hun middag, kom seg på butikken, og tok kveldsturen med Flesk. Han gikk som før, stolt ved hennes side.
Da barnebarnet og hunden sovnet, satte hun seg med medisinene. Kroppen verket som hun hadde gravd grøft hele natten. Men Sigrid skjønte at det ikke var noen andre hun kunne stole på. Hun kjente fortsatt ekkoet av Mikkels gråt i ørene. Redselen hans for å miste henne.
Kjære Gud, hjelp meg! Gi meg styrke. Jeg ber ikke for meg, men for Mikkel, hvisket Sigrid.
Neste dag lekte de med biler på stuegulvet, og plutselig merket Sigrid at hun satt og krabbet med Mikkel på gulvet noe hun ikke hadde gjort på mange år. Sammen kokte de grøt og vasket Flesk etter en tur i vårgjørma.
Uventet kyssset hun bulldogen på hodet.
Hvorfor tenkte jeg at han var skummel? For en flott og smart hund! For et vidunderlig dyr! snakket hun til seg selv mens hun tørket Flesk.
Mikkel, hvorfor heter han Flesk? spurte hun.
Gutten lo.
Han elsker kjøttkaker, bestemor! Men egentlig har han et langt navn på T, som jeg aldri husker. Flesk passer mye bedre! svarte han og gliste.
Dagene fløy. Eventyr ble lest i sofaen, og Mikkel lærte bestemoren å se eventyrfilmer på nettbrettet sitt.
De øvde på bokstaver, og smarte Mikkel begynte å sette sammen ord. Bulldoggen Flesk elsket å ligge i stolen og tigge til seg en is eller en ostebit.
Mamma, hvordan går det? Beklager, men vi hadde ikke noe valg! Kan vi la Mikkel og Flesk bli hos deg i et par dager til? spurte Espen på telefonen.
Det går utmerket! Ikke snakk tull. Jeg er da bestemor! Dere må bare bli borte så lenge dere må. Støtt Ragnhild, hun trenger det nå. Ikke tenk på meg, alder og sykdom er en del av livet, men man klarer mer enn man tror! svarte Sigrid med et smil.
Da Espen og Ragnhild kom inn på tunet, forestilte de seg det verste: Sigrid utmattet, knapt i stand til å gå. Mikkel og hunden… Hvordan hadde det egentlig gått?
Espen, er ikke det din mor? Der borte, ropte Ragnhild overrasket.
Jo, det er det! Fantastisk, svarte Espen og lo.
I gården løp Sigrid etter en ball, klumsete, men med raske steg. Hun kunne ikke huske sist hun løp! Etter henne kom Mikkel og Flesk i full fart.
Da det var på tide å reise, klamret Mikkel seg til bestemoren og gråt.
Mikkel, bestemor kommer til deg om to uker! Da går vi på kafé, og tar karusellen sammen! Jeg lover! sa Sigrid, og løftet barnebarnet, selv om armene hennes for kort tid siden knapt klarte å bære en vannkjele.
Mamma! Han er jo tung, ikke overanstreng deg! protesterte Espen.
Bare vent du, Mikkel! Alt ordner seg! Ha det, Flesk! Bestemor kommer snart til deg også, så skal vi på tur, ropte Sigrid og lo.
Hun er min nabo, og hun fortalte meg denne historien. Hun slet virkelig med å gå, var ofte syk og trist. Men plutselig, en dag, reiste hun seg og begynte virkelig å leve igjen, til alles overraskelse i sameiet.
Det var Mikkel og Flesk som helbredet meg. Noen plager har jeg fortsatt, men det er småtteri. Du må ikke bli liggende, da reiser du deg aldri igjen. Og du må ikke synes synd på deg selv, det gjør alt verre.
Det er ikke alltid sykehus eller piller gir mirakler. Men kjærlighet, det kan det gjøre. Jeg tenkte på hvordan det ville gå med barna og dyrene uten meg. Så derfor reiste jeg meg! Og begynte å bevege meg, fordi de trenger meg.
Jeg har noen å leve for! Så, uansett hvor vondt eller tungt du har det, reis deg! Gå for de små hendene som holder seg til dine. Det er det vakreste i livet.
For barna dine, ektefellen din, eller dyra dine som er avhengige av deg.
Be til Gud om du trenger styrke, ta deg sammen. Det finnes ingenting et menneske ikke kan klare. Under press finner kroppen skjulte krefter!
Og husk å glede deg over hver eneste dag. Det rådet ga Sigrid Olsen videre til alle hun kjenner.
Kjære venner, hvis dere liker å lese slike historier, legg gjerne igjen en kommentar og et hjerte. Det gir oss skriveglede og håp!
