Mitt navn er Ingrid Johansen. Jeg er femtifem år gammel, har vond rygg, to voksne barn og én gammel Toyota Yaris jeg kjøpte på avbetaling for å kjøre taxi.
Jeg er utdannet økonom, jobbet hele livet på regnskapskontoret på fabrikken. Men så skulle fabrikken «omstruktureres», avdelingen ble slanket bort, og jeg fikk pent beskjed om å «ta meg en pause». En pause fra lønn, pensjonsopptjening og følelsen av å faktisk være til nytte.
Uføretrygden min er på 18.000 kroner måneden. Husleie, medisiner, mat så er det ikke stort igjen. Jeg kan velge mellom å leve eller å få behandling. Barna vet ikke dette, de tror jeg har det «helt greit».
Sønnen min, Marius, er 32, jobber innen IT, bor i to-roms leilighet han har på lån, alltid opptatt med «deployments» og «sprint». Datteren min, Synnøve, er 27, jobber på skjønnhetssalong, deler hybel med en venninne, alltid med nye kredittlån for gele-negler og iPhone.
Da jeg mistet jobben, gikk jeg rundt i en tåke en uke. Så så jeg en annonse: «Partnertaxi fleksible vakter og inntjening fra…». Jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg har hatt førerkort i tretti år, kjører bil bra, drikker ikke.
Jeg tok opp et lite lån, kjøpte en brukt Yaris og registrerte meg i taxi-appen.
Mamma, skal du seriøst begynne å kjøre taxi? Synnøve rullet med øynene da hun så taxilyset på taket. Du er jo kvinne! Du kan ikke ha fulle folk i bilen midt på natta!
Hvorfor ydmyke seg sånn, mamma? Marius så brydd ut. Hvis du trenger penger, kan jeg overføre noe hver måned. Ikke så mye, men litt
Jeg trenger ikke «noe», svarte jeg så rolig jeg klarte. Jeg vil klare meg selv.
De så på meg med det blikket barn har når foreldre blir merkelige: «Jaja, la henne bare holde på».
Byen er en annen om natten.
På dagtid er jeg tidligere regnskapsfører med vond rygg. Om natten blir jeg en anonym sjåfør som hører på andres hemmeligheter.
Jeg kjører forsiktig, uten musikk, blander meg ikke. Folk begynner selv å prate: krangler på høyttaler, hvisker «jeg er på vei», eller gråter ut i mørket.
En kveld på høsten, like før midnatt, fikk jeg henteoppdrag fra Oslo City. Mål: drabantby, tjue minutter ut på ringveien.
Jeg kjørte bort til inngangen. En lang, tynn jente kastet seg inn i baksetet, pakket inn i en svær parkas med hetta godt dratt ned. Man kunne bare se nesen, rød av kulda.
God begynte jeg.
Kan vi bare kjøre fort, vær så snill? avbrøt hun, uten å se opp. Stemmen var hes, nesten som hun hadde grått.
Mobilen hennes ringte straks. På skjermen sto det: «Mamma». Hun hadde ikke lyst, men svarte.
Hei…
Ja, har du kommet deg avgårde, jenta mi? raspete, sliten kvinnestemme i høyttaleren.
Ja, jeg er på veien, jenta svelget tungt. Mamma, jeg
Gråter du igjen nå? moren hørtes oppgitt ut. Jeg har sagt det, du burde fått barn mens du var ung. Men alt skulle handle om karriere. Nå sitter du gravid og ingen vil ha deg.
Mamma Jeg venter barn, og han han sier det ikke passer nå hvisket jenta. Kan jeg komme til deg?
Til meg? moren lo sårt. Du burde tenkt før du lå med ham på den knøttlille hybelen hans. Jeg har mine planer. Jeg vil leve litt, ikke bysse ditt
Jeg grep hardt rundt rattet, knokene ble hvite. Jeg ville bryte inn, men lot være.
Jeg har ingen andre steder å gå sa hun, knapt hørbart. Jeg kan sove på bussholdeplassen.
Gjør som du vil, sa moren iskaldt. Menn kommer og går, moren er der alltid. Men du valgte ham; gå til ham nå. Ring meg når du har sluttet å grine.
Klikk, og så ble det stille i bilen. Bare en svak susing fra vifta.
Jeg klarte ikke tie mer.
Du Jenta mi, du kjenner ikke meg, men du skal ikke sove ute i natt.
Hun skvatt til. Så på meg med hovne øyne og svart maskara nedover kinnet. Og da så jeg Synnøve i blikket hennes eller kanskje Synnøve sånn hun var som 17-åring, etter at første kjærlighet gikk galt, mens jeg satt hele natten og sa at verden ikke går under.
Har du noen andre du kan ringe til? spurte jeg mykt.
Nei pustet hun ut. Jeg flyttet hit for å studere, bor på hybel med noen jenter, men de kaster meg ut. Kjæresten sier han ikke kan ta ansvar. Du hørte mamma mi.
Vi hadde kommet til blokken hennes. Vanlig OBOS, gult lys i oppgangen.
Jeg stoppet bilen, la ikke inn turen som ferdig.
Hør her, og jeg forsto knapt at ordene var mine. Gå opp, pakk sakene dine og kom ned igjen. Jeg venter her.
Hvorfor det? hun stirret forskrekket.
For jeg har et ledig rom hjemme. Sønnen min har flyttet ut, datteren også. Det finnes både seng, skap og vannkoker. Jeg tar ikke betaling. Til gjengjeld vil jeg ha én ting.
Hva da?
At du i morgen tidlig spiser en skikkelig frokost. Og begynner å tenke på deg selv ikke de som tråkker på deg.
Hun så bare på meg, så dekket hun plutselig ansiktet i hendene og gråt stille men annerledes, ikke av håpløshet, men av lettelse.
Neste morgen stekte jeg lapper på to panner. Det luktet stekt deig og kaffe på kjøkkenet.
Jenta het Marthe, 22 år gammel. Hun satt der i min gamle frotté-pysj, med klærne sine i en pose ved døra. Hun trakk forsiktig i ermet, redd for å ødelegge noe.
Er du ikke redd? spurte hun. For at jeg skal lure deg, stjele noe?
Vet du hvor mye full sannhet jeg hører hver natt i bilen min? jeg lo. Falske folk gråter sjelden så sårt.
Jeg hjalp henne: fant lege på helsestasjonen, forklarte rettigheter, så sammen på støtteordninger og deltidsjobber. Hun var smart, hadde tatt tre år på økonomistudiet, tenkte på permisjon og å ta påbygg på nett.
En uke senere fortalte jeg barna at jeg har fått «leieboer».
Vi tok en videosamtale Marius satt med fire skjermer bak seg, Synnøve med perfekte bryn.
Du er ikke sann, mamma fniste Synnøve. Tok du inn en tilfeldig gravid jente fra gata?
Det er ikke trygt, sa Marius alvorlig. Folk kan være lurerne Skrev du kontrakt?
Nei, svarte jeg. Men jeg tok imot noe viktigere: Et barn som ikke blir kastet på gata bare fordi det valgte å bli født.
De så på hverandre.
Så vi er dårlige barn, da? Synnøve ble irritert. Fordi vi ikke har problemer, og du heller velger å hjelpe andre enn å si at du selv sliter?
Synnøve, har du én gang spurt hvordan jeg egentlig har det? spurte jeg rolig. Ikke som din bank eller taxisjåfør, men som menneske?
Etter det var det stille i to uker.
Så skjedde noe uventet.
En lørdag morgen kom begge barna på døra, med bæreposer, blomster, og det blikket folk har når de skal gjøre noe uvant.
Marthe satte på kaffe, nervøs.
Jeg kan gå ut hvis begynte hun.
Nei, ingen grunn til det. Dette er Marthe. Hun bor hos meg mens hun ordner opp i livet sitt.
Synnøve betraktet nøye magen hennes, Marius så på øynene.
Hei, mumlet han. Mamma, kan vi snakke?
Vi satte oss i kjøkkenet, bare oss tre.
Vi… har tenkt, begynte Marius og fiklet med et handletau. Vi har vært innmari dårlige. Vi visste ikke du hadde det så tungt. Du sier jo alltid «jeg klarer meg».
Og så hørte jeg deg snakke til Marthe, sa Synnøve, nikket mot henne. Jeg tok tilfeldigvis mobilen din, og slo på høyttaleren ved et uhell. Du sa ting til henne som du aldri har sagt til meg. At du er stolt av henne fordi hun står oppreist. At hun ikke er alene. Jeg tenkte: har jeg noen gang hørt sånt fra deg?
Jeg visste ikke de hadde overhørt.
Så pustet Synnøve ut. Vi vil at du skal slippe å være alt-mulig-dame for oss hele tiden. Hvis du vil kjøre taxi, så gjør det men la oss betale strømmen. Og så vil vi feire bursdagen din ordentlig. Og faktisk høre på deg, ikke bare bruke deg til våre klager.
Marius nikket:
Jeg kan komme i morgen og bytte til gode vinterdekk. Og dashkamera. Du er jo superhelt, men her i byen er det mange idioter i trafikken.
Jeg så på dem, og skjønte: Dette er ikke et eventyr med perfekte barn. De vil fortsatt glemme, bli sure, kjefte. Men noe hadde endret seg.
Tre måneder senere fødte Marthe ei jente. På sykehuset i rubrikken «hvem henter mor og barn» sto mitt navn. Jeg sto med dårlige nerver, pakket henne forsiktig inn og barna mine stelte rundt som rutinerte onkler og tanter.
Synnøve ordnet bilstol, Marius tok kassen med babyutstyr.
Ikke vri nakken hennes nå, kommanderte Synnøve.
Jeg har lest om det på nett, mutret Marius.
Senere satt vi samlet rundt bordet: Jeg, barna, Marthe og en liten bylt i vogna. Kjøkkenet var trangt, høylytt og det kjentes riktig.
Noe happy ending finnes ikke. Jeg kjører stadig taxi om nettene fordi jeg trenger å føle meg nyttig, ikke bare som bestemor. Ryggen verker. Barna kan fortsatt bli egoistiske. Vi krangler, hever stemmen. Marthe er redd for at barnet får vokse opp «uten pappa».
Men noe er grunnleggende annerledes: Nå når hun hvisker «mamma, jeg er sliten» om natten, så er det alltid noen i andre enden. Kanskje meg. Noen ganger Synnøve. Andre ganger Marius, som har lært seg å bytte bleier og vugge barn.
Jeg har forstått: av og til må man strekke ut en hånd til en fremmed unge før ens egne barn ser deg som et menneske og ikke bare en funksjon. Da ser de plutselig det lyset du deler ut kunne vært deres, om de bare hadde husket å strekke ut hånden.
Min lille moral er denne: Vi gjør foreldrene våre til kulisse en taxi, et kjøkken, en support-tjeneste, og glemmer at de også blir slitne, redde og drømmer. Noen ganger er det lettere å vise omsorg for fremmede enn for seg selv. Men i det øyeblikket en forelder velger å leve, ikke bare eksistere, får barna sjansen til å vokse og se dem som ekte mennesker.
Jeg tenker ofte på om jeg gjorde rett da jeg slapp en fremmed, gravid jente inn i mitt hjem fremfor å bevare fasaden for barna. Men i dag vet jeg: Det var verdt det.
