Mamma har endelig blitt pensjonist. Det er et par år siden nå. «Nå er det slutt,» sier hun. «Kroppen er tom for strøm, jobben var nervepirrende, kollegaene var giftigere enn Etna, og jeg er ikke akkurat 25 lenger. Nå vil jeg gjøre noe for meg selv!»
Ingen var spesielt interessert i å motsi mamma. Hun er nemlig av typen man ikke argumenterer mot det er liksom naturens lov i familien.
Så mamma slo opp røttene og flyttet til hytta. Nå lever hun sitt beste liv: dyrker stemorsblomster og agurker, røyker under markisen, drikker kaffe av og til med en dæsj konjakk, iblant med en pose bøker. Rydder litt, slapper mye av, minnes jobben med et lite grøss og priser seg lykkelig over at barnebarna endelig er voksne og ikke blir sendt på tvangsopphold hele sommeren.
Dessuten gir hun oss etterkommere overlevelsesråd med jevne mellomrom:
Vent med å gå av med pensjon til barnebarna har blitt ferdige på universitetet. Det er kriseviktig. De må være selvstendige, ellers henger de seg på deg når du helst bare vil brygge kaffe og klippe plen. Oldebarna? Vel, da er du såpass skrøpelig at det får bli noen andres problem!
Alt på hytta klaffet: utleveringssted for nettbestillinger, nærbutikken en runde rundt gjerdet, lynraskt bredbånd, roser under stuevinduet, frisk skogsluft, snille naboer og ikke et snev av mas. Men etter en stund begynte mamma å kjenne på… ja, litt kjedsomhet. Så hun fant ut at det måtte mer action til: Dressere opp noen kvadratmeter av den enorme gårdsplassen med betong.
Parkeringsplassen trengte et rungende løft, syntes hun. Den så «altfor udelikat» ut. Dessuten har ikke naturen lovet oss noe gratis siden Wifi ble oppfunnet, mente mamma. Hun snoket seg inn på Finn.no og fant et arbeidslag kalt «Fjellgeitene» de stiller opp for alt. Så lenge de får penger, selvsagt.
Endelig kom dagen. Fem mann med sjefen deres, Åge, i spissen. Mamma kalte ham bare «Ågemand», selv om han er to meter og ser ut som han burde spille for landslaget i håndball. Guttene satte i gang, men snart begynte Åge å pønske ut noen lure triks. Da sto to store betongbiler og ventet på signal. Mamma sto med kaffekoppen og så på.
Så fikk Åge ånden over seg. Det var jo tross alt bare mamma der en uskyldig liten bestemor ifølge Åge. Mannfolk-arbeid, ikke sant og hun så jo ikke akkurat ut som Norgesmester i betong. Guttene bestemte seg for å flekse litt kanskje kunne de tyne henne for et ekstra lass tusenlapper, siden hun utvilsomt var enkel å lure.
Åge satt i gang med «her må det gjøres på en heeelt annen måte, alt er skeivt, vi må ha dobbelt betaling, ellers pakker vi sammen nå og dere får finne noen andre!»
Mamma nikket alvorlig, som om hun virkelig vurderte det. «Femti tusen, sier du? Hva med tjuefem, er ikke det nok da? Vel, gutter jeg stoler på dere. Man må jo ha tillit til så alvorlige folk.»
Så la hun smilende til:
Hva sier dere til et veddemål?
Om hva da? Åge fikk endelig opp gnisten.
På de femti tusen. Jeg vedder på at jeg kan få din gjeng til å gjøre alt på tre timer ikke én hel arbeidsdag som du hevder. Fikses det, får jeg femti tusen. Hvis ikke, får du femti tusen. Er du med?
Personlig ville jeg aldri gått med på det, ikke mot mamma! Men Åge hadde åpenbart hoppet over «sunn fornuft»-kurset både på skolen og i livet ellers, så han slo til.
Åge la seg godt til rette med kaffe på trappa for å kikke på «sirkuset». Så dro Ragnhild Johansdatter fram gummistøvlene og… ja, så var det i gang.
På fem små minutter fikk hun arbeidslaget til å marsjere i takt, så karene ante ikke engang hvordan de plutselig var blitt et ordentlig crew. Hun fordelte oppgaver, forklarte hvor og hvordan alt skulle bæres og jevnes ut, hvor det var rom for å ligge litt foran tidsskjema og hvor de absolutt ikke måtte gjøre feil. Selv betongbil-gutta fikk faglig påfyll: når og hvordan det skal helles, ikke bare dælje ut alt i en saus.
Hun presset ut så mye effektivitet av prosessen at det ikke var igjen plass til så mye som en sjokoladepause. En betongdronning, rett og slett.
Et prosjekt gutta trodde skulle ta hele dagen, var ferdig på drøye to timer og resultatet kunne du brukt til å arrangere pingvinkappløp på. Helt strøkent!
Åge flirte først og trodde hun snart skulle ta kvelden. Så stoppet han å smile. Ble litt grå rundt ørene. Og kom plutselig på veddemålet. For han hadde et ord å holde, og nå rant det 50 000 kroner ut av lommeboka fortere enn betongen rakk å størkne.
Ble helt stille av sjokk. Ansiktet til Åge så ut som om han nettopp hadde fått melding om at KOLS ikke skyldes snus, men arroganse.
Kan jeg få spørre… Hvordan i alle dager er dette mulig? Dette… finnes jo ikke!
Joda, svarte Ragnhild Johansdatter, og børstet bort litt støv fra hanskene. Så du den feite motorveikrysset da du kjørte hit? Tre etasjer, hele sulamitten.
Ja mumlet Åge.
Kjørte du over den kanskje?
Jepp.
Bra! For den bygget jeg.
Og da, fortelles det, skjønte Åge endelig at «bestemødreblomst» kan være synonymt med én som har overlevd tjue år som anleggsleder i Statens vegvesen. Og at det å prøve å vinne et veddemål mot henne, nok er dårlig butikk…
