Den vesle jenta dukket plutselig opp ved siden av motorsykkelentusiastens sal slik at han nesten ikke merket henne før hun hvisket:
«Unnskyld, onkel…»
Han snudde seg midt i et jafs, fremdeles med gaffelen hevet, og så en bitteliten jente i en altfor stor gul t-skjorte badet i kafeens støvete lys. Skitten i kinnene, flokete hår, blikket hennes danset urolig mot den unge mannen ved disken.
Motorsykkelentusiastens ansikt mildnet.
«Hei… Går det bra med deg?»
Jenta bøyde seg nærmere øret hans, så redd at stemmen nesten ikke kom ut.
«Han der, det er ikke pappaen min.»
Kafeen gikk i stå i hodet hans før lokalet faktisk stilnet.
Kjeven spente seg. Han trakk henne forsiktig inn i båsen ved siden av seg og la en tung arm som en mur foran henne.
«Hold deg bak meg.»
Borti hjørnet snudde den unge mannen ved disken seg sakte.
Motorsykkelvesten knitret, stolen skrapte hardt mot gulvet da han reiste seg.
«Vi må prate.»
Jenta klamret seg til vesten hans, men stivnet brått ved synet av ulvepatchen sydd inn på læret. Øynene hennes fylltes med tårer.
«Mamma sa… så jeg noen med den ulven… da måtte jeg løpe til deg.»
Motorsyklisten mistet pusten.
Stemmen hans ble lav.
«Hva heter moren din?»
Hun så mot mannen ved disken, så hvisket hun:
«Signe.»
Navnet traff ham hardere enn et slag.
Signe.
Et øyeblikk glemte han alt.
Glemte lukten av brent kaffe og stekt løk.
Glemte regnet som nynnet forsiktig mot vinduene.
Alt han så var en rødhåret kvinne ved en motorsykkel for tjue år siden, latteren under en bensinstasjonslampe mens hun holdt en sølvulv i hånden.
Ansiktet hans forandret seg på et blunk.
Ikke mildere.
Verre.
Den lille jenta så det og krympet seg nærmere bak ham.
Ved disken reiste den unge mannen seg sakte.
Rundt midten av tjueårene.
Kortklipt hår.
Dongrijakke.
Altfor rolig.
Kaffekoppen sto uberørt ved siden av ham.
«Noe galt?» spurte han kaldt.
Motorsyklisten svarte ikke med det samme.
Blikket hans hang ved mannen, mens en svær hånd holdt jenta trygt inntil setet.
«Hva heter du, lille venn?» spurte han så lavt at bare hun hørte det.
Hun svelget tungt.
«Ingrid.»
Brystet hans snørte seg sammen.
Signe hadde alltid sagt, om hun fikk en datter, skulle hun hete Ingrid.
Mannen begynte å gå mot dem.
Ikke raskt.
Ikke nervøst.
Den selvsikkerheten plaget motorsyklisten mer enn sinne ville gjort.
«Ingrid,» sa mannen, lavt, «kom hit igjen nå.»
Hun holdt bare hardere rundt patchen. Små fingre skalv mot sytrådene.
«Nei,» mumlet hun.
Alt var forandret i kafeen nå.
Servitøren ved kaffetrakteren sluttet å late som hun ikke lyttet.
En gammel langtransportsjåfør senket avisen.
Kokken skjøv vinduet ut til serveringsluken enda litt åpnere.
Motorsyklisten reiste seg helt opp.
Så høy at setet knirket.
Læret dro seg over skuldrene idet han trådte ut i midtgangen.
«Hun sa Signe,» sa han.
Mannen nikket knapt.
«Så…?»
Blikket hans mørknet.
«Signe kjørte med klubben min.»
Ordene fikk et glimt til å flakke over ansiktet til mannen.
Lite, men ekte.
Kjeven knyttet seg nesten usynlig.
«Hun fortalte meg,» fortsatte han drøyt, «at dersom barnet hennes fant en av oss… ja, da kunne hun ikke passe på henne mer.»
Ingrid knakk sammen i stille gråt bak ham.
Den unge mannen trakk pusten skarpt ut nesen.
«Du aner ikke hva du snakker om.»
Motorsyklisten brydde seg ikke.
«Når så du henne sist?»
Ingen svar.
Ute dundret torden over E6.
Mannen tok et til skritt nærmere.
«Ingrid,» sa han, mer bestemt nå, «vi drar.»
Motorsyklisten flyttet seg straks i veien, som en blokk.
Kafeen ble urørlig.
«Merkelig,» sa han rolig, «hun kalte deg bare den mannen.»
Ordene kuttet luften stille.
Ikke pappa.
Den mannen.
For første gang sprakk maskeriet til kappen av ro.
Bare litt.
Men nok.
«Flytt deg,» snerret mannen.
Motorsyklisten smilte.
Slett ikke vennlig.
Et sånt smil menn lærer før vold.
«Nei.»
En trailersjåfør reiste seg langsomt fra krakken.
En annen biker bøyde seg uten et ord over halvliteren.
Ingen måtte si høyt hvor de sto.
Det var opplagt.
Den unge mannen skjønte det også.
Blikket hans flakket mot utgangsdøra.
Beregning.
Motorsyklisten så alt og lynforsto.
En som rømmer.
Ikke far.
Ikke familie.
En rømmer.
«Hvor er Signe?» spurte han igjen.
Ingrid hikstet frem gjennom tårene:
«Han sa mamma dro…»
Stemmen brast.
«…men jeg hørte henne gråte på badet på motellet.»
Mannen kastet seg framover.
For fort for folk flest.
Men motorsyklisten han hadde overlevd førti år mot raske menn.
Nevene hans for mot disken først
SMELL.
Bestikk danset.
Kaffe fosset.
Ingrid skrek.
Motorsyklisten grep mannen i jakken og dundret ham mot veggen så bildene klirret på skeive. Ulven revnet over ryggen hans som noe levende.
«Siste sjanse,» knurret han.
Nå ble mannen hvit i ansiktet.
Og så
fra utsiden
strøk frontlys gjennom rutene.
Motorsykler.
Mange.
Motorene buldret lavt gjennom regnet.
Ingrid så plutselig opp, tårer rennende over kinnene.
Fordi én av de syklene
hadde en kvinne bakpå.
Og selv i regnet
kjente motorsyklisten straks igjen Signe.
