Etter at hun hadde passert sytti, var det ingen som trengte henne lenger, ikke engang sønnen eller datteren gratulerte henne med bursdagen.
Synnøve satt alene på en benk i parken utenfor sykehjemmet, tårene trillet lydløst. I dag ble hun sytti år, men ingen av barna hennes hadde ringt eller husket henne. Bare romvenninnen hennes, Astrid, hadde gratulert med et lite hjemmelaget kort. Sykepleieren Marthe hadde gitt henne et eple, siden hun visste det var bursdagen hennes. Alt i alt var sykehjemmet greit, men de som jobbet der var mest likegyldige.
Alle skjønte jo egentlig at ungene plasserte foreldrene sine her når de ble for mye. Synnøve hadde blitt kjørt hit av sønnen sin, som hadde sagt at hun trengte hvile og tid til å komme segmen sannheten var at hun egentlig bare var til bry for svigerdatteren.
Hun hadde vært eier av leiligheten sin, men sønnen hadde presset henne til å skrive den over på han. Før hun signerte alt, hadde han lovet henne at det ikke ville bli noen forandring, hun skulle fortsette å bo der som før. Men så flyttet hele familien inn, og det tok ikke lang tid før det ble konflikt mellom Synnøve og svigerdatteren.
Svigerdatteren fant alltid noe å kritisere: suppen smakte visst aldri bra, det var alltid vann på badet, sånne småting ble plutselig store problem. Første gang det var bråk, hadde sønnen støttet moren, men så endret han seg og begynte etter hvert å kjefte på henne også. Synnøve merket de begynte å hviske og tiske sammen.
Så begynte sønnen å snakke om at hun burde unne seg litt hvile og behandling. Hun så ham rett inn i øynene og spurte:
Er det virkelig slik at du vil plassere meg på gamlehjem?
Sønnen ble rød og så ned.
Mamma, dette er bare et rekreasjonshjem, du skal bare slappe av der en måned, så kan du flytte hjem igjen etterpå.
Da de kjørte henne hit, skrev han under noen papirer, lovet å komme tilbake snart men siden da har Synnøve bodd her i to år.
Hun hadde ringt sønnen for å høre hvordan det gikk, men en fremmed stemme svarte. Mannen sa at sønnen hennes hadde solgt leiligheten. Nå visste hun ikke engang hvor hun skulle få tak i ham. Mange netter hadde hun grått, for hun visste godt, den dagen hun kom hit, at hun aldri skulle få se hjemmet sitt igjen. Det hun angret aller mest på, var at hun i sin tid hadde gjort urett mot datteren sin for sønnens skyld.
Synnøve vokste opp på bygda. De hadde et stort hus der og drev småbruk. En dag kom naboen og skrøt til mannen hennes om hvor mye bedre de hadde det i byen godt betalte jobber og egen leilighet.
Ektemannen tente umiddelbart på idéen, overtalte Synnøve, og sammen solgte de alt for å flytte til byen. Naboen hadde rett de fikk leilighet like etter, kjøpte seg møbler etterhvert og fikk til slutt råd til en bil, som mannen havnet i ulykke med.
Mannen hennes døde dagen etter ulykken av skadene. Tilbake sto Synnøve alene med to små barn. For å få endene til å møtes, vasket hun golv på blokka til langt på kveld. Hun håpet hele tiden at barna, når de ble voksne, skulle støtte og hjelpe henne men det ble aldri slik.
Først kom sønnen i trøbbel. Hun måtte låne en god del penger for å berge ham unna fengsel. Etter det giftet datteren seg og fikk et barnebarn. Først gikk alt fint, men gutten ble fort syk. Datteren sa opp jobben for å ta seg av sønnen, men legene klarte ikke finne ut av hva som feilte ham.
Da gutten til slutt fikk en diagnose som bare kunne behandles ved et spesielt sykehus, ble de stående på venteliste. Datterens mann dro sin vei midt oppi alt, da hun brukte all sin tid på gutten. På sykehuset ble hun kjent med en enkemann, som også hadde en datter med samme sykdom.
De flyttet etter hvert sammen. Fire år etterpå trengte datterens nye mann penger til en dyr operasjon. Synnøve satt på penger hun hadde spart for å hjelpe sønnen kjøpe bolig.
Da datteren ba om å få låne disse pengene, nektet Synnøvehun ville ikke bruke alt hun hadde spart opp på en som ikke var “familie”. Datteren ble rasende, sa at hun ikke hadde noen mor lenger, og har ikke snakket med henne på elleve år.
Synnøve reiste seg fra benken og ruslet sakte mot rommet sitt. Plutselig hørte hun noen rope:
Mamma!
Hjertet hoppet i brystet. Hun snudde seg, og så datteren, Mari. Synnøve ble så satt ut at beina nesten sviktet under henne. Datteren løp bort og støttet henne.
Jeg har lett etter deg så lenge. Broren min ville ikke gi meg adressen, men da jeg truet med å anmelde ham for ulovlig salg av leiligheta di, fortalte han til slutt hvor du var. Unnskyld at jeg har brukt så lang tid på å komme. Først var jeg sint, så ble det bare utsatt og utsatt, og så har jeg skammet meg masse. For noen uker siden drømte jeg at du gikk alene i skogen og gråt.
Da jeg våknet, hadde jeg det helt forferdelig. Jeg fortalte det til mannen min, og han ba meg dra og finne deg. Da jeg kom til blokka var det fremmede der, ingen kjente deg. Så måtte jeg lete lenge etter broren min. Nå har vi et stort hus ved sjøen og mannen min sier jeg skal ta deg med hjem til oss.
Synnøve la armene rundt datteren og gråt, men denne gangen var det gledestårer.
