Det er over, Ingrid, det er virkelig slutt mellom oss. Jeg vil ha en ordentlig familie, barn. Du kan ikke gi meg det jeg lengter etter. Jeg har ventet, vært tålmodig så lenge men jeg trenger en sønn. Jeg har allerede sendt inn skilsmissepapirene! Du har tre dager på deg til å pakke. Si ifra når du har flyttet ut. Jeg bor hos mamma enn så lenge. Du får skynde deg, jeg må gjøre leiligheten klar til barnet og hans mor! Ja, du hørte rett. Min fremtidige kone venter barn. Du har tre dager, Ingrid!
Ingrid satt taus. Hva kunne hun si?
Hun hadde ikke klart å få barn. Henrik hadde jo allerede ventet i fem år. Tre mislykkede forsøk i løpet av disse årene.
Legene hun hadde trålet i halve Oslo, alle sa at hun var frisk. Hvorfor gikk det da aldri?
Hun hadde alltid levd rett og ordentlig.
En gang fikk hun et illebefinnende på jobben, ambulansen ble tilkalt, men alt skjedde så uventet og raskt…
…Døren smalt igjen etter Henrik. Ingrid falt sammen på sofaen, tom for krefter.
Hun orket ikke tanken på å pakke. Og hvor skulle hun gå?
Hun hadde bodd hos tanten sin mens hun studerte, før ekteskapet. Tanten var død, leiligheten solgt av sønnen hennes. Tilbake til bestemors hus på landet? Leie en hybel i Oslo? Hva med jobben?
Spørsmålene presset på. Hun måtte skynde seg å finne ut av alt…
Tidlig neste morgen gikk døren opp, og svigermoren hennes kom inn.
Ikke sovet ennå? Bra, det er best. Jeg er her for å passe på at du ikke tar med deg noe som ikke er ditt.
Jeg er sikker på at jeg klarer meg uten Henriks gamle underbukser. Skal vi gå gjennom mine eiendeler, eller?
Så frekk du har blitt! Du var da så søt og stille før. Jeg sa jo til Henrik allerede etter første gangen, du kom aldri til å føde et barn til ham.
Er det derfor du kom hit? Sitt stille, og pass på, så jeg får gjort ferdig dette.
Hva gjør du med det serviset?
Det er mitt, arvet fra tanten min, et minne.
Da blir det tomt her uten det.
Det bryr meg ikke. Nå får du snart et barnebarn.
Bare ta med DITT!
PC-en min, kaffetrakter og mikrobølgeovn er gaver fra jobben. Bilen er min, kjøpt før ekteskapet. Sønnen din har jo sin egen.
Du har alt bortsett fra evnen til å få egne barn!
Det er ikke din sak. Med meg er alt i orden, kanskje det er skjebnen.
Du bryr deg ikke engang! Har du gjort dette med vilje, kanskje?
Du snakker bare vrøvl. Jeg orker ikke å diskutere det.
Ingrid så rundt i leiligheten, nesten ingenting var hennes lenger. Børsten, sminken, tøflene…
Det føltes som om hun hadde glemt noe viktig. Svigermorens nærvær gjorde det vanskelig å tenke.
Så kom hun på det den gamle kattestatuetten. Den skjulte en liten hemmelighet, som ingen visste om, ikke engang mannen. Inni katten var det et lite smykkesett: øredobber og en ring. Ikke verdifullt, men umistelig som minne etter bestemor. Henrik hadde alltid kalt det skrot. Kunne han ha kastet det? Han pleide å lagre alt han ikke ville ha ut på balkongen. Ingrid åpnet døren…
Hva holder du på med nå? Pakk sammen og dra! Svigermorens stemme forstyrret igjen. Sitter du og tar farvel med leiligheten, kanskje? Bedre blir det aldri igjen for deg.
Endelig fant hun katten. Alt var der. Nå kunne hun dra.
Her er nøklene, farvel. Jeg håper virkelig vi aldri sees igjen.
Ingrid tok turen innom kontoret. Hun var fortsatt sykemeldt, men ba om å få registrere noe ferie.
Vi føler virkelig med deg! Klarer vi oss tre uker, tror du? Men hold mobilen åpen, vi trenger dine råd for flere prosjekter.
Jeg skal prøve å koble litt av. Takk for forståelsen.
Trenger du hjelp med noe?
Nei, takk.
Jeg ordner ekstra utbetaling på feriepengene og noe bonus.
Tusen takk, det passer bra nå.
Ingrid vurderte ikke engang å finne en ny leilighet. Hun dro hjem til bygda. Ingen ventet på henne der bestemor hadde gått bort for tre år siden, og moren hennes mistet hun under fødselen. Nå klarte hun selv ikke å få barn…
En time senere var hun fremme ved huset. Epletreet, tulipanene…
Siste gang hun og Henrik var der sammen, var om høsten. De grillet, lo, hadde det bra.
Ingrid kjørte bilen inn på tunet, nøkkelen til garasjen var i huset.
Stillhet tok imot henne da hun lukket opp. Skitne kopper og tallerkener stod igjen på bordet. Hadde hun virkelig ikke ryddet sist?
Nei hun hadde! Noen andre hadde vært her.
To kopper, fat, poser fra jus, flasker av Henriks favorittmusserende. Ikke fra sist høst, klart.
Det måtte være Henrik og noen andre. Men hva gjorde det, nå?
Bare hun hadde nøkkelen til huset, men sikkert hadde han ordnet seg en kopi. Hun burde bytte lås.
Nytt liv, først litt rydding, så et langt bad.
Ingrid ville vaske vekk all smerte, alt gammelt.
Da hun skulle til å gå ut av badet, banket det på døren, så på vinduet.
Hvem er det?
Går det bra her inne?
Ja…? svarte hun overrasket.
Beklager.
Utenfor stod en ukjent mann.
Jeg skremte deg nok. Jeg er naboen din bor her en stund. Så rart med røyk fra pipen, og du forsvant. Tenkte jeg fikk sjekke.
Takk, alt går bra.
Er du i familie med Henrik? Han var her nylig med sin kone… Du er søsteren?
Nei, jeg er ekskona. Eller nesten, vi papirer på gang.
Og huset, er det ditt?
Ja.
Jeg er bare nabo på lån. Skilsmisse, du vet. Min venn lot meg bo her midlertidig. Så, hvis du trenger hjelp bare si fra. Jeg heter Erik.
Ingrid. Du, kan du bytte låsen for meg?
Selvsagt, jeg fikser. Du bare si når.
Gjerne så raskt som mulig, jeg kjøper ny i morgen.
La meg skaffe den i byen, så blir det riktig.
Takk.
To uker gikk. En uke ferie igjen, snart tilbake til byen, men Ingrid hadde begynt å like livet her. Ny bolig fristet lite. Henrik verken ringte eller skrev. Bare en melding om datoen for rettsmøtet. Det var like greit. Hun ønsket ikke se ham mer.
Så kom lørdagen. Ingrid stod alltid tidlig opp. Denne dagen inviterte Erik henne med på tur til vannet.
Nye forhold var ikke på planen, men en tur kunne ikke skade. Turen gikk fint, og de vendte tilbake til huset. Utenfor sto Henriks bil. Han hadde akkurat ankommet. Ut kom så Henrik og hjalp en gravid kvinne ut av bilen.
Ingrid og Erik nærmet seg porten. Henrik prøvde å låse seg inn forjeves.
Hva foregår?
Hva gjør dere her? Prøver du å bryte deg inn?
Henrik ble stående målløs.
Dette er vårt hus! ropte den gravide.
Hvem sa det? Virkelig Henrik? Nei, dette er MITT hus vær så vennlig, forlat eiendommen.
Henrik, hvem er hun? Din eks? Kast henne ut! pep hun.
Ingrid og Erik lo lavt. Henrik satte sin nye familie i bilen, og de dro.
Han får seg et artig liv, den mannen.
Men hun vil føde ham et barn. Jeg klarte det aldri. Tre mislykkede forsøk… Unnskyld.
Jeg ble skilt fordi min kone ikke ville ha barn…
Fire år senere. Tilfeldig møte med eks-svigermor på Meny.
Ingrid, jeg kjente deg nesten ikke igjen. Har fulgt med på deg. Er du gravid?
Ja, Ingrid strøk hånden over den store magen.
Henrik har det ikke godt. Barnebarnet ble født svakt, noe feil med slekten. Kona hans forlot ham, vi måtte ta vare på barnet. Og du, du føder selv alene?
Nei, ikke alene. Jeg har familie nå. Må gå, de venter på meg.
Er det sånn? Unnskyld for alt…
Ha tålmodighet, det trenger dere.
Svigermor så langt etter Ingrid. Hun gikk bortover med Erik ved sin side, hans arm støttende rundt henne, en liten jente holdt henne i hånden lik moren sin, med samme røde kinn og skinnende øyne…
