Vet du, dette er en sånn historie jeg aldri kommer til å glemme, og jeg må bare fortelle deg hva som skjedde.
Du skjønner, jeg skulle egentlig ikke vært på det sykehuset den dagen. Ærlig talt, jeg brydde meg ikke engang noe særlig, jeg var bare der for å levere tilbake noen bilnøkler. Det var liksom bare jobben min jeg har dratt biler som har havarert langs E6 og småveiene rundt Oslo så lenge jeg kan huske, og sykehus er ikke akkurat stedet jeg ønsker å tilbringe fritida mi.
Men da jeg gikk gjennom korridoren, hørte jeg plutselig en lav og kvelt lyd fra et rom. Det var ikke gråt, mer som en stille hulking fra noen som holder igjen alt de kan, men som ikke klarer mer. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å stoppe opp, men jeg gjorde det, og kikket mot døren som sto litt på gløtt.
Da jeg så inn, skjønte jeg med én gang at jeg ikke kom til å kunne bare gå videre.
I senga lå det en liten gutt, han kunne ikke ha vært mer enn syvåtte år gammel. Tynn, nesten gjennomsiktig i ansiktet, bleik og utmatta, med en sånn alvorlighet som ikke hører hjemme hos barn i den alderen. Han lå halvveis oppreist på puta, pustet tungt med armen surret inn i medisinsk bandasje.
Men det som traff meg mest, var ikke det. Det var hunden hans.
Ved siden av han lå det en rufsete, tynn og sliten hund rødlig i pelsen, ribbeina stakk nesten gjennom huden, og en pote var dekket med en gammel bandasje. Det var noe sårt og engstelig i blikket, akkurat sånn som dyr får når de har opplevd for mye vondt. Men midt i all usikkerheten lå den stille tett inntil gutten, som om den voktet ham.
Gutten hadde et svakt grep om pelsen dens, og det var liksom som om de holdt hverandre oppe.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sa bare:
Hei, kompis.
Han så på meg, men ikke med skrekk, bare med den dype slitenheten små barn aldri burde kjenne. Han løftet så hånden, litt skjelvende, og dro mot seg et lite glass som lå på bordet. Den var fylt til randen med mynter, femmere, tiere alt han eide. Han dyttet glasset mot meg og hvisket knapt hørbart:
Kan du vær så snill
Jeg gikk nærmere, lente meg ned og spurte så forsiktig jeg kunne:
Hva er det, lille venn?
Han så først på hunden, så på meg, og jeg skjønte nesten med én gang hvor det bar hen, lenge før han fullførte setningen:
Kan du ta ham med deg? Her er alt jeg har Ta hunden min og gjem ham bort før stefaren min kommer tilbake. Han hater den, skjønner du. Når jeg er borte, vil han bare kaste den ut.
Alt stoppet opp inni meg. Jeg har sett mye fælt bilulykker, knuste biler, folk som har mistet absolutt alt i løpet av sekund men dette var verre. For her lå et barn og var mindre opptatt av sin egen skjebne enn hva som skulle skje med kompisen sin.
Jeg tok glasset, satte det forsiktig tilbake på bordet og sa lavt:
Jeg vil ikke ha pengene dine, vennen min. Jeg skal ta vare på ham. Hunden din skal det aldri skje noe med, det lover jeg.
Gutten så på meg som om han nesten ikke turte å tro på det, men han nikket, og jeg så hvordan han klemte enda hardere rundt hunden.
Men det som skjedde videre, hadde jeg aldri sett for meg.
Jeg gikk ut fra rommet som en helt annen type person. Første jeg gjorde var å snakke med legen hans. Da fikk jeg vite alt. Han hadde fortsatt en sjanse, men han trengte en enormt dyr operasjon, og ingen rundt ham hadde tro på det lenger. Mora hans hadde gått bort for lenge siden, og stefaren ifølge leger og pleiere brydde seg null. Det eneste han tenkte på var pengene, og at alt bare burde bli overstått.
Jeg dro tilbake til verkstedet og fortalte alt til kameratene mine. Vi er ingen rike folk, men alle hadde hjerte for denne gutten. Vi begynte å samle inn penger noen tok av sparepengene sine, andre solgte gammelt verktøy, noen ringte gamle bekjente, og vi gikk rett og slett rundt til folk i Oslo og spurte om hjelp.
Hunden tok jeg med meg hjem. Vasket den, tok den til dyrlegen, ga den mat og varme, og for hver dag ble det liksom som om bikkja skjønte at ingen skulle svikte ham mer.
Etter hvert klarte vi å samle inn nok til operasjonen. De fikk gjort inngrepet, og gutten ble reddet. Dagen jeg fikk lov til å ta med hunden tilbake på sykehuset, den kommer jeg aldri til å glemme.
Hunden stanset først i døråpningen, som om den ikke trodde det var sant. Så fôr den bort til senga og sykepleieren som sto der fikk tårer i øynene. Gutten klemte hunden sin med begge armer og begynte å gråte ikke av frykt, men av glede.
Det er sånne ting som gjør at du tror på folk igjen.
