Det var en vanlig dag på kontoret, fylt med summende samtaler over kaffekoppen. Plutselig kom sjefen Ingunn Johansen inn døren med en beskjeden, nesten usynlig jente ved siden av seg.
Bli kjent, jenter! Sigrid, hun skal ta over for Øystein nå som han har blitt forfremmet. Jeg tror dere kommer til å samarbeide godt, sa Ingunn og forsvant ut igjen.
Sigrid satte seg ved det tidligere skrivebordet til Øystein, tok rolig frem en lekker kopp og et lite innrammet bilde av en mann. Uten å nøle gikk hun i gang med arbeidet, som om hun hadde vært her i årevis.
Pausen kom, og alle reiste seg på signal og gikk for å spise lunsj. Bortsett fra Maren, som ble sittende, spist opp av nysgjerrighet over hvem mannen på Sigrids bilde kunne være.
Bildet viste en flott mann med sjarmerende smil og perlerad av tenner. Maren hvisket for seg selv: Kan han være skuespiller, eller kanskje en musiker?
Diskret tok hun et bilde med mobilen sin, før hun ruslet etter de andre til kantina. Jentene satt rundt bordet og lyttet til den nye kollegaen.
Vi møttes for tre år siden under helt vanvittige omstendigheter, dere vil ikke tro det, begynte Sigrid.
Fortell, fortell! maste jentene spent.
Minnene hennes tok henne tilbake tre år, til da hun jobbet i et stort logistikkfirma. Enten var det en misforståelse på lagret, eller så var det hun selv som hadde rotet, for feil vare var blitt levert til det firmaet hennes nåværende ektemann drev. Det var hun som måtte rydde opp.
Sigrid var skarpsindig og profesjonell, men hun gjorde sjelden inntrykk med utseendet sitt: Lite sminke, en «musegrå» type. Men så snart forhandlingene startet, ble den stille jenta til en selvsikker forhandler med myk, overbevisende stemme.
Sjefen visste hvor dyktig hun var og sendte akkurat henne. I resepsjonen fikk hun beskjed:
Kontor 312, det er Einar Berg.
Sigrid banket ikke på, presenterte seg rolig. Jeg er Sigrid, vi har fått levert feil varer til dere. Det skjedde en glipp i logistikken.
Hun forklarte saklig. Einar satt og stirret på henne, nesten forvirret. Er det mulig, det er jo henne fra drømmen min, tenkte han.
Det glitret i hennes rødlig hår, grønne øyne møtte blikket hans uten å vike. Stemmen var trygg og rolig. Sigrid var forberedt på å måtte kjempe, men Einar sa bare:
Vi sender ingen klage på dette. Satser på det ikke skjer igjen, Sigrid.
Hun takket kort og gikk. To dager senere ventet han på henne utenfor hovedinngangen. Sigrid var som vanlig siste kvinne ut.
Sigrid! ropte han og vinket. Vi snakket sammen for noen dager siden.
God ettermiddag, Einar. Jeg husker deg, svarte hun saklig og ærlig.
Jeg har to billetter til Nationaltheatret i kveld. Vil du holde meg med selskap? Moren min ble syk, sa Einar og løy litt.
Det passer fint. Når begynner stykket?
Om et par timer, du har tid til å skifte. Jeg kan kjøre deg, det går bra.
Sigrid smilte for seg selv «Det var lurt» og hun takket ja.
Han sto utenfor blokken hennes. Da hun kom ut, kjente han henne nesten ikke igjen: Stram, svart kjole, akkurat passe høyde på hælene, sminket på en diskret og elegant måte. Under forestillingen satt han bare og kikket bort på henne. Hun kunne tydeligvis både teater og stykket.
Etterpå foreslo han restaurant, men hun takket vennlig nei viktige forhandlinger ventet neste dag. Han kjørte henne hjem. Mot slutten av uken møttes de igjen for å gå tur sammen.
Etter to måneder, som alltid, ventet han på henne etter jobb.
Moren min har lyst til å møte deg. Er det greit? spurte Einar.
Jeg har også gledet meg til å treffe henne, svarte hun.
Hun ble tatt hjertelig imot hos moren hans, Liv. De drakk te med hjemmelaget rognebærsyltetøy, spiste eplekake og pratet om oppskrifter fra bestemor, om faren hennes som døde under en prøveflygning, og om moren hennes som var historielærer.
Einar kjørte Sigrid hjem.
Mamma likte deg veldig godt. Jeg er glad for det, sa han.
Slik gikk det de begynte å treffes nesten daglig, og etter et års tid giftet de seg.
Sigrid ble stille. Jentene lyttet, misunne henne, selv om de prøvde å skjule det. Bare Maren satt og vred seg:
Hva så han i henne, denne «grå musa»? Hun har jo verken utseende eller karisma. Hvorfor har noen sånn flaks? Jeg har både lange bein og alt som trengs, men de som vil ha meg, er enten raske i svingene eller gift allerede etter første uka.
Lunsjen var over, og alle gikk tilbake til pultene sine. Maren bøyde seg over til Siv.
Se, det er visst mannen hennes på bildet! Tror du på det? Jeg gjør ikke. Hun dikter opp alt sammen. Han kunne aldri falt for en som henne!
Etter jobb samlet alle seg ved utgangen. Da Sigrid steg ut, tutet en bil. Ut kom Einar akkurat han fra bildet.
Sigrid, jeg er her! ropte han og vinket smilende.
Er det virkelig sant? tenkte Maren. Hvorfor ikke jeg? Jeg er da mye finere.
Jentene ble stående og se etter paret, og hver hadde sine egne tanker.
Ofte lurer vi når vi ser slike par: Hva så han i henne? Noen ganger finner menn det de leter etter på helt andre steder enn vi forventer. De gløtter kanskje på de vakre, men gifter seg med de ekte. Kanskje det er noe å tenke på. Jeg har i hvert fall lært at det indre kan veie tyngre enn alt det ytre.
